Mat og skam (gammelt NM-innlegg)

[Michayla]

Jeg er overvektig, men har aldri opplevd noe negativt fra samfunnet i forbindelse med det.
Håper det ikke skjer heller.

Synes det er ille at man ikke kan se personen bak det ytre.
Vanvittig mange flotte mennesker man går glipp av.

Og selv om man er overvektig, feit eller hva man kaller det, så betyr ikke det at man er lat og uengasjert.

DET stemplet synes jeg ille.
Jeg har venner som er store og veldig tynne, faktisk så er de tynne mer late enn de vennene som er overvektig.

Kroppene våre reagere veldig forskjellig på mat.

Ei venninne propper i seg usunn mat, godterier hver dag og spier MYE mer mat en jeg noengang kan orke på en dag, hun trener ikke og har stillesittende jobb. Ikke særlig aktiv ellers.
Men slank og veldreid er hun.
Mens jeg som ikke spise godterier,chips o.l og som må jobbe med å få spise NOK mat, er stor.
Vekta går ikke opp, men ikke pokker om den vil gå ned heller.

Jeg glemmer å spise, og kroppen holder på det den kan.

Ofte spiser jeg bare middag og kveldsmat, da jeg ikke husker resten av måltidet og jeg spiser helt vanlige porsoner.

Legen min sier at jeg må spise oftere, men jeg orker ikke.

Så grunnen til at man er overvektig betyr ikke bestandig at man overspiser eller spiser usunt.

Jeg var slank før jeg fikk ungene og jeg var faktisk ikke lykkeligere da.
Eneste som plager vettet av meg er at det er nesten umulig å få tak i klær som er fine og tøffe og fine snitt i store str.

Noen har, men da må man ut med vanvittige priser.

Så klær handler ikke jeg så ofte.
Handlet veldig mye i Amerika og der hadde de MASSE flott klær i MIN str.
Hadde faktisk problemer med å finne små nok.

Jeg måtte i ungdomsavdeligen for å få mine str,
Så jeg håper de klærne holder lenge.


Jeg synes mennesker er fæle til å dømme etter utseende generellt-
Og det er veldig synd, man går glipp av mange flott mennesker.

Det finnes usunne, tynne og late mennesker og det finnes sunne og aktive overvektige mennesker.

Og selførgelig omvendt.

Dette kunne jeg ha sagt veldig mye mer om - for har vært på begge "kanter". Har slitt med spiseforstyrrelser så lenge jeg kan huske.
Ble satt på Grete Roede-kur alt som 7 åring, og jeg var ikke ekstremt overvektig heller - men har en mor som er sykelig opptatt av å være superslank. Jeg fikk kjeft om jeg la på meg en kg i sommerferiene når jeg var hos faren min. Der var det aldri noen som kommenterte hva jeg spiste, eller hvor mye jeg spiste - og det var god, hjemmelaget mat som vi spiste sammen. Det var derfor ganske SIKKERT at jeg la på meg når jeg var der.
Moren min har aldri vært spesielt opptatt av mat, og har sett det mer som et nødvendig onde virker det som.
Det er vel derfor ikke så rart om man får et noe merkelig forhold til hva mat er til.
Å bruke mat som innvendig plaster vet jeg i hvert fall veldig godt hva er.
Da jeg ble 18 - 19 år slanket jeg meg 25 kg, og var på god vei til å anorektiker. Kunne gå hele dager uten mat, og syntes jeg var råflink som hadde full kontroll på hva jeg puttet i meg. Ei venninne ga meg et spark bak, slik at jeg våknet og så hva jeg var i ferd med å gjøre mot meg selv.

Så som sagt - jeg kjenner begge sider, og vet hva det vil si å få stygge blikk i matbutikken når man tar en pose potetgull eller en sjokolade. De kunne like gjerne sagt " at du som er så feit, trenger vel ikke akkurat å bli enda VERRE"
Jeg vet også hva det vil si å få kommentarer når man har "normalvekt" eller helst litt mindre.
Det sier bare litt om hva slags syn som rår i samfunnet. Det er bare innpakningen som teller.