Gå i begravelse?

[Michelle]

Opprinnelig lagt inn av mina, her.

Hadde du gått i denne begravelsen?
Dere som har mistet f.eks en forelder: Har vennene vært i begravelsen?

Ja jeg hadde gått i denne begravelsen, og ja mine nære venner troppet opp både da min bror og min far ble begravet.
Ei venninne kom til og med langveisfra, og det gjorde et sterkt inntrykk på meg.

[polarjenta]

Om det passer så går jeg. Jeg kjørte en gang 4 timer rur-retur for å delta i begravelsen til mora til ei venninne. Jeg hadde såvidt truffet mora, men jeg ville være der for venninnen min, og det har hun i ettertid sagt at hun satte veldig stor pris på.

[Morella]

Jeg har vært i begravelsen til foreldrene til venninna mi. Jeg følte at det ble naturlig og jeg vet at det ble satt stor pris på.

Når bestemoren min døde nylig kom flere av vennene til mamma og tante. Jeg syntes det var veldig fint at de kom.

[Anne]

Helt klart ja

[dharma]

Nær venn så hadde jeg gått ja. Vi satte veldig pris på at mannens nærmeste venner kom i begravelsen til svigerfar, det var veldig godt å ha dem der.

[amo]

Jeg skal i begravelse i morgen. Mor til naboen min gjennom 28 år. Var på hils med den gamle damen og slo av noen ord når vi møttes. Jeg går i begravelsen for datteren sin del.
Når pappa døde og bror min ble drept så var det mange av mine venner som reiste for å delta i begravelsene. Det gjorde utrolig godt å ha vennene mine der.

[Che]

Jeg tenker man deltar i begravelse for å støtte de sørgende som å "ære" den døde. Da jeg mistet min far var ingen av mine venner der. Jeg var 16 og tenkte ikke på det da, men i ettertiden tenker jeg nok at man bør være der som venner

[Inagh]

Hadde jeg hatt mulighet, hadde jeg gått i begravelsen, av omtanke for venninna mi.

[Fløyel]

Jeg syntes det var utrolig godt å se min nærmeste barndomsvenninne i min fars begravelse. Det var så godt å se hennes ansikt i forsamlingen som skulle kondolere, jeg kunne gå bort og bare klemme henne. Det var et kjent og trygt ansikt blandt alle forretningsforbindelsene. Familien var selvfølgelig også der, men jeg opplevde det som veldig godt å ha henne der. Så ja, jeg syntes du skal gå i begravelsen for venninnen din. Hun ble også med på samlingen etterpå og hun satt sammen med meg - veldig naturlig og godt. Hun har kjent meg i 42 år, som bare en venninne kjenner meg.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av mina, her.

Jeg har bare vært i fem begravelser i mitt 40-årige liv (inkl. til tre besteforeldre og et søskenbarn), så jeg vet ikke om jeg har begravelseskutymen inne.

Nå døde mora til ei venninne i går. Jeg visste godt hvem hun var og har prata med henne, men kjente henne ikke.
Da jeg nevnte dette og tenkte høyt og funderte på når begravelsen skal være, så reagerte både mann og eldstedatter omtrent sånn: "Hæ? Skal du i begravelsen? Kjente du henne da?"

Jeg føler at det er naturlig å gå i denne begravelsen, ikke først og fremst fordi jeg kjente den avdøde, men for å vise/gi min støtte til venninna som har mista si kjære mamma.

Hadde du gått i denne begravelsen?
Dere som har mistet f.eks en forelder: Har vennene vært i begravelsen?

Dersom du føler det naturlig, så er det jo helt greit.

Jeg mistet faren min da jeg var ung og syntes det var veldig ubehagelig at så mange kom, jeg følte meg på utstilling og begravelsen ble en belastning mer enn en trøst.

[Fløyel]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg mistet faren min da jeg var ung og syntes det var veldig ubehagelig at så mange kom, jeg følte meg på utstilling og begravelsen ble en belastning mer enn en trøst.

Ja, dette er viktig. En av barnas venner mistet sin ene forelder på barneskolen, der fikk klassevennene beskjed om at barnet ikke ønsket venner i begravelsen. Så jeg ser den også.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Dersom du føler det naturlig, så er det jo helt greit.

Jeg mistet faren min da jeg var ung og syntes det var veldig ubehagelig at så mange kom, jeg følte meg på utstilling og begravelsen ble en belastning mer enn en trøst.

Jeg vet at vi har diskutert dette før, og jeg er vel den eneste her inne som er på Esmes side. Om mamma hadde dødd, hadde jeg blitt veldig glad dersom folk som kjente henne, stilte i begravelsen. Jeg synes derimot ofte det blir helt feil at folk som ikke kjenner avdøde, skal delta i en så personlig stund som en begravelse er. :kjerringa mot strømmen:

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg vet at vi har diskutert dette før, og jeg er vel den eneste her inne som er på Esmes side. Om mamma hadde dødd, hadde jeg blitt veldig glad dersom folk som kjente henne, stilte i begravelsen. Jeg synes derimot ofte det blir helt feil at folk som ikke kjenner avdøde, skal delta i en så personlig stund som en begravelse er. :kjerringa mot strømmen:

Om man ønsker det veldig intimt må man nesten kunngjøre at det er det man ønsker. Det er jo helt legitimt å ønske det, men det er nok lurt å tenke gjennom hvordan man formidler det til andre.

For veldig mange er ikke begravelse en intim handling, men har mer en karakter av offentlighet og hvor lokalsamfunnet, venner, utvidet vennekrets osv tar avskjed.
I flere tilfeller skjer det også at det kommer folk rett og slett for å representere (organisasjoner, bedrifter osv) og de fleste opplever det som veldig godt.

Om en gravferd ikke kunngjøres eller at det skrives i annonsen om bestemte ønsker av publikum unngår man at folk kommer.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg vet at vi har diskutert dette før, og jeg er vel den eneste her inne som er på Esmes side. Om mamma hadde dødd, hadde jeg blitt veldig glad dersom folk som kjente henne, stilte i begravelsen. Jeg synes derimot ofte det blir helt feil at folk som ikke kjenner avdøde, skal delta i en så personlig stund som en begravelse er. :kjerringa mot strømmen:

Om man nå ser bort fra de som har eget forhold til avdøde, og som da klart greit kan gå i begravelse, men bare tenker på de som stiller opp for å gi støtte til en venn som har mistet en forelder for eksempel.
Det som det koker ned til, tror jeg da, er om man synes det er støtte i at folk møter opp, eller om man synes det er en belastning.

Jeg er liksom alltid vertinne, så jeg får ikke tenkt på meg selv dersom det kommer masse folk som jeg føler at jeg må snakke med og sånt, så for meg er det ikke en støtte, men merarbeid.

Og så kommer det an på også, dersom min mor hadde dødd, så har hun levd et så langt liv og har så mange egne relasjoner at det er ikke bare min begravelse. Da hadde jeg overhodet ikke tenkt at man skulle holdt begravelsen noe annet enn "offentlig". Men bortsett fra de aller næreste venner, så hadde det ikke tilført meg noe positivt om mer fjerne venner møtte opp.

En annen ting hadde det vært om et av barna mine døde. Den begravelsen hadde vært strengt privat, jeg hadde ikke villet ha noen andre enn de aller næreste der. Det hadde vært et mareritt å ha halve bygda i noe som hadde vært en så stor påkjenning fra før av, at dersom det var sånn det måtte være, så hadde jeg faktisk vurdert å ikke gå i begravelsen, så ekstremt privat er jeg av meg.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Det som det koker ned til, tror jeg da, er om man synes det er støtte i at folk møter opp, eller om man synes det er en belastning.

Ja, så enkelt kan det sies. Jeg hadde ikke følt støtte i om perifere venner eller kollegaer av meg skulle ha møtt opp "for å være der for meg". Ikke fordi jeg må være vertinne, men fordi jeg kanskje ikke ville vært komfortabel i at de skulle se meg i en slik situasjon. Jeg bærer følelsene utenpå kroppen, så jeg hadde følt meg for blottstilt. Men nok en gang – tror jeg. Jeg VET jo ikke.

[Vianne Rocher]

Jeg var i begravelsen til faren til en nær venninne av meg. Min første begravelse og en av to totalt. Da var vi flere venninner som dro. Nå kjente jeg jo pappaen hennes litt i.o.m. at jeg hadde tilbragt mye tid hjemme hos dem, samt vært med på båtturer og hytteturer med familien hennes i barndommen, men flere av de andre kjente ham ikke utover å ha hilst på ham. Vi dro for å vise støtte til vår venninne først og fremst. Flere av oss bodde sammen med henne på den tiden, så det føltes veldig naturlig når det var så nært. Hun ble veldig glad for at vi kom. Vi dro ikke i minnesamvær da. Det var for de nærmeste pårørende, men hadde ikke føltes naturlig uansett.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av ingling, her.

Pebbles, hvis du er i tvi om venninnen din synes det er ok, kan du sende en melding og spørre. Jeg orket ikke å snakke i telefon og sånt da pappa døde, men jeg svarte på meldinger. Så slipper du usikkerhet og hun kan si fra hvis hun helst ikke vil ha så mange der?

Nei å be henne om å ta en avgjørelse syne seg ikke er rimelig. Det er flere venner som skal dra, vi har kjent hverandre i mange år og faren var en ganske profilert kar, så det blir nok fullt i kirka uansett. Totalen blir til at det er riktig å dra. Takk for innspill!

[Chanett]

Jeg har vært i flere slike begravelser. Ei barndomsvenninnene hulkegråt da hun så oss venninner. Hun hadde vært så redd for at ingen av oss kom, fortalte hun etterpå. Det gjorde veldig inntrykk på meg.

[Polyanna]

Jeg måtte tenke litt. Mine beste venninner, de eneste jeg kjenner foreldrene til godt, bor et helt annet sted, og det hadde betydd reise. Men jo, kanskje, likevel. I samme by: Utvilsomt.

[Pøblis]

Jeg ville gått. Da faren til bestevenninnen min helt fra barndommen døde, gikk jeg i begravelsen. Venninnen min ble veldig glad for at jeg kom, og moren hennes satt også veldig stor pris på det. Jeg er glad jeg gikk.