[spinoff] Hvorfor tror du på Gud?

[Bomull]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Eg er agnostikar av den ekle grunn at eg har ei viss form for tru som eg ikkje klarer å rasjonalisere. Analytisk anlagt som eg er så har eg store problem med å tru systematisk når alle religionar har så store logiske bristar.

Eg har meir ei kjensle av "noko" som eg ikkje heilt veit kva er, og som ikkje (nødvendigvis) handlar om ein personifisert guddom.

Her er vel jeg også. Jeg tror mer på the big bang alt i alt og kjemi/fysikk, men jeg er også der at jeg ikke tør påstå hverken det ene eller det andre fordi det er så mye mellom himmel og jord vi ikke vet hva er eller kan identifisere med sikkerhet.

Jeg har ingen Gud, men jeg tror jo på at det er noe der, en kraft av noe slag. Det har nok blitt ekstra viktig for meg å tro at det finnes noe der selv om vi ikke ser det, etter at min far gikk bort.

[Divine]

Det jeg ikke kan fatte og begripe, er denne motsetningen mellom tro og vitenskap. I min verden utelukker de ikke hverandre i det hele tatt.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Det jeg ikke kan fatte og begripe, er denne motsetningen mellom tro og vitenskap. I min verden utelukker de ikke hverandre i det hele tatt.

Jeg er overhodet ikke religiøs, men jeg kan fint se for meg mange former for gudstro som er utmerket forenlig med moderne vitenskap. (Og jeg kjenner da også flere dypt religiøse, men glimrende forskere.) Det er jo stort sett ortodoks skrifttrohet som kommer i veien der, ikke egentlig den religiøse holdningen.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Det jeg ikke kan fatte og begripe, er denne motsetningen mellom tro og vitenskap. I min verden utelukker de ikke hverandre i det hele tatt.

Ja, og eg vert nokre gongar djupt sjokkert over kor fordumsfulle enkelte "liberale" ateistar kan vere mot folk som har ei eller anna form for tru. ALLE religiøse personar eg kjenner er kloke og reflekterte folk som fortjener respekt istadenfor hån og latterleggjering.

At det fins sneversynte fundamentalistar er sjølvsagt ei anna sak...

[Bomull]

Jeg er dels enig med deg i det altså, Divine, at det ene ikke trenger utelukke det andre. Jeg er bare så irriterende rasjonell til tider.

[ElinM]

Jeg har nok en lik bakgrunn som deg Divine, på dette. Barnetro, frelste besteforeldre, osv. En opplevelse fra barndommen var veldig sterk, og den er noe av fundamentet mitt for litt av det jeg tror på i dag. Min mormor døde da jeg var 7-8 år gammel, og jeg var veldig lei meg og savnet henne. En dag, det var på sensommeren, ruslet jeg og farmor nedover jordene hjemme og vi snakket om dette. Da sa hun til meg at mormor var i himmelen, hadde det bra og at jeg en dag skulle få treffe henne igjen. På barnlig vis trodde jeg på det, slik var det, jeg skulle få treffe henne igjen. Hun var ikke borte for alltid. Det var som en tung bør ble løftet fra meg i det øyeblikket, sorgen forsvant og i stedet begynte jeg å se fram til å treffe henne igjen en gang i framtiden.

Som voksen er jeg langt mer rasjonell og kritisk til alt som har med tro å gjøre, men barnetroen min var nok såpass sterk, og denne opplevelsen gjorde såpass inntrykk at jeg har valgt å fortsette å tro på et liv etter døden. Det høres kanskje rart ut å si at man har valgt å tro på noe, men slik er det faktisk.

Jeg tror fortsatt på gud også. Dette er vel en skapende gud av noe slag. Denne guden er i en dimensjon over oss, som vi menneseker i dag ikke har evne og kunnskap til å vite noe om. All religion er dermed bare et forsøk fra menneskene på å forklare noe vi ikke har forutsetning for å forklare, det er et gudsbilde skapt av menneskene. Jeg mener til og med at det å forklare og tolke gud og fortelle andre hva som er er "riktig" tro, er å sette seg i guds sted, all den tid jeg tror at vi ikke forutsetninger til å vite noe om hva gud er. Gud er for meg noe som ikke kan forklares eller tokes eller analyseres, det kan bare føles og oppleves. Og det kan man gjøre hvor som helst. Religion er menneskets forsøk på å forklare noe vi ikke forstår, all religion er derfor et menneskeskapt bilde som bygger på kultur og tradisjon og hva som er formålet med religionen. Religion er derfor kultur, et "språk", og ingen religion er mer riktig eller feil enn andre. Siden jeg er oppvokst i den kristne kulturen er det helt greit for meg å forholde meg til den. Det er som sagt kulturelt, ikke religiøst. Det er også greit å gå i kirka, selv om jeg mener at forkynnelse er meningsløst i mitt gudsbilde. I min kultur og tradisjon er kirka det stedet der man søker kontakt med gud og kjenner på det guddommelige. Det får jeg gjennom å kjenne på stemningen i kirka.

Ja, og så slår jo min barndomstro inn. Den kristne guden er jo tilgivende, og han vet at mennesket ikke er ufeilbart, så hvis det skulle ha seg slik at jeg tar feil, satser jeg på å bli tilgitt ...

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Jeg mener til og med at det å forklare og tolke gud og fortelle andre hva som er er "riktig" tro, er å sette seg i guds sted, all den tid jeg tror at vi ikke forutsetninger til å vite noe om hva gud er.

Nemlig! AKKURAT det tenker jeg også.

[Toffskij]

«Fordumsfull» er ordet, Alfa.

[Alfa]

Baah...

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

«Fordumsfull» er ordet, Alfa.

Veldig bra ord. Det skal jeg begynne å ta i bruk.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Flubby, her.

Jeg, som er utdannet evolusjonsbiolog, ser helt andre ting enn deg når jeg ser mangfoldet i naturen. Jeg ser arter som over millioner av år har utviklet seg for å best tilpasse seg et miljø i endring. Jeg kjenner til hvilke evolusjonære mekanismer som beviselig har ført arter mot forandring eller utslettelse. Jeg har studert etologi og fylogeni, jeg vet hvordan slektskap mellom alt liv på jorda henger sammen, og jeg kan ikke skjønne at med all den vitenskapen som finnes rundt temaet evolusjon, så finnes det fremdeles kreasjonister.
Ja, også er "survival of the fittest" et gammeldags begrep, og verre er begrepet "den sterkestes rett" på norsk. Innen evolusjonsbiologien snakker vi om "survival of the best adapted".
Ikke meninga å bråke i tråden, men siden du trådte rett inn på mitt interesseområde, kunne jeg ikke la det stå ukommentert

Jeg mener det ikke veldig bokstavlig altså. Min tro på vitenskapen er minst like sterk som troen på en gud. Men jeg ser det guddommelige i verden rundt meg samtidig som jeg er helt med på det du snakker om. (Jeg går altså ikke rundt og tror at Gud skapte surikatene på dag 6 liksom. Med eller uten limpistol.)

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

(Jeg går altså ikke rundt og tror at Gud skapte surikatene på dag 6 liksom. Med eller uten limpistol.)

Det må ha vært med, noen. Definitivt.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Det må ha vært med, noen. Definitivt.

Innerst inne tror jeg det.

[Toffskij]

Passer for litt sånne pubertale, pompøse fordommer.

[Blondie]

Jeg synes det er interessant å lese denne diskusjonen, for jeg har flere ganger virkelig prøvd å få til en tro. Mest for feige løsninger som å kunne ha noe å lene seg på når livet er tøft selvsagt, men også fordi jeg er oppriktig nysgjerrig på fenomenet. Jeg ser jo at det gir mange mennesker mye. Det er likevel ikke så lett å tvinge seg til å tro, skal det vise seg, jeg dør nok som ateist.

[Alfa]

...eg må visst lære meg å lese.

[Divine]

Jeg synes for øvrig ikke at det å tro er en lettvint løsning i det hele tatt. Jeg hadde en periode da jeg var yngre, da troen var litt sterkere. Og det var virkelig ikke en sovepute eller trøst eller hva mange velger å kalle det. Særlig i en periode hvor jeg slet en del med psyken, lurte jeg veldig på hva Guds mening med dette var, og om det var mitt lite avklarte forhold til Gud som var avgjørende. Jeg husker jeg tenkte at det hadde vært veldig mye enklere å IKKE tro.

Jeg er ikke der nå, altså. Jeg tror at en ev. gud virkelig har annet å ta seg til med enn å dille med oss enkeltpersonene på jorda.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg synes for øvrig ikke at det å tro er en lettvint løsning i det hele tatt.

Nei, tro meg (pun not intended), det er det ikke. Jeg vil si det var lettere på mange vis å være ateist. Troen utfordrer.

[Polyanna]

Jeg husker at da jeg var barn var jeg veldig opptatt av å finne BEVISER for gudstro. Et helt uslåelig syns jeg var "ja, men SE på Bibelen, da! DEN enormt tykke boken! Ingen ville vel funnet på å skrive den bare for GØY heller??" Jeg byge "bevis" etter "bevis" og da de ble plukket fra hverande så var det ikke noen gudstro igjen heller.

Men de øyeblikkene jeg føler at det rasjonelle ikke holder er når hodet mitt går i ball over ting som "uendelighet" eller "ja, men FØR Big bang, da??".

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Men de øyeblikkene jeg føler at det rasjonelle ikke holder er når hodet mitt går i ball over ting som "uendelighet" eller "ja, men FØR Big bang, da??".

Og i det bildet er ikkje "Gud" ei god forklaring heller.

Kom han berre inn døra, liksom?