Haster: Noen med peiling på tenner her?

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg skjønner ikke helt hva du mener, tenker du at man skal resignere og ikke gå til tannlege da eller?

Jeg syns du leser med merkelige briller om du mener det er det jeg skriver?

Selvsagt skal man ikke droppe tannlegen. Men det er noen steg mellom å droppe tannlegen og å si at "Du må venne deg til sprøyter før eller senere, så her er det å hoppe i det".

Det finnes mange måter å håndtere sprøytefobi. Jeg har aldri hørt at måten å håndtere det på er å ukritisk kjøre på med sprøyter. Jeg vil tro at hvis situasjonen er den at et barn a) har akutte problemer med tennene, og b) har sprøyteskrekk, så er det viktig å håndtere det akutte problemet, altså å finne en måte å håndtere tannproblematikken uten at man må bruke sprøyter. Eventuelt ved å bruke sprøyter på en måte barnet kan håndtere (for eksempel ved å bruke beroligende medisin). Så får man heller jobbe med sprøyteproblematikken som noe separat når man ikke er i en akuttsituasjon.

[Guttemammis]

Helt med på din tankegang Lille meg.
Med et barn som har en del vegringer/fobier, så vet jeg at er det faktisk ikke så lett
å bare hoppe i det, det ødelegger SÅ mye.
Kanskje ikke like enkelt å forstå hvis man ikke har vært borti det selv?

[Koma]

Tipper hun kan få Dormicum før behandling.
Lillebror har lege/sprøyte-skrekk, og da han slo ut to tenner i barnehagen så bare røttene sto igjen var jeg redd for at han skulle få tannlegeskrekk for livet når de måtte trekke stumpene. Han fikk god effekt av Dormicum og hadde det helt greit (les var "god og full") under inngrepet, og husker det ikke.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Jeg syns du leser med merkelige briller om du mener det er det jeg skriver?

Selvsagt skal man ikke droppe tannlegen. Men det er noen steg mellom å droppe tannlegen og å si at "Du må venne deg til sprøyter før eller senere, så her er det å hoppe i det".

Det finnes mange måter å håndtere sprøytefobi. Jeg har aldri hørt at måten å håndtere det på er å ukritisk kjøre på med sprøyter. Jeg vil tro at hvis situasjonen er den at et barn a) har akutte problemer med tennene, og b) har sprøyteskrekk, så er det viktig å håndtere det akutte problemet, altså å finne en måte å håndtere tannproblematikken uten at man må bruke sprøyter. Eventuelt ved å bruke sprøyter på en måte barnet kan håndtere (for eksempel ved å bruke beroligende medisin). Så får man heller jobbe med sprøyteproblematikken som noe separat når man ikke er i en akuttsituasjon.

Jo, men HV sier vel ikke noe om hvordan man skal angripe skrekken? Bare at man må gjøre noe med det?

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jo, men HV sier vel ikke noe om hvordan man skal angripe skrekken? Bare at man må gjøre noe med det?

Når HV skriver at man må takle sprøyteskrekk før eller senere, så er det i alle fall for meg naturlig å tolke henne som å mene dette må takles NÅ. Det er jeg ikke enig i. Hvis problemet er tenner, er det tennene som må håndteres først.

Videre skrev HV at tannleger "som oftest er flink på skrekk av alle slag". Dette vil jeg også protestere på. NOEN tannleger er det, men slett ikke alle. Det er en grunn til at man har spesialsenter man kan bli henvist til om man har tannlegeskrekk.

Det SpetakkelRandi beskriver, er ganske massiv tannlegeskrekk. Den typen skrekk kureres rett og slett ikke etter at man har pustet og deretter tatt en prat med tannlegen. Hvis det var så enkelt, så ville SpetakkelRandi ha gjort dette for lenge siden!

[Propella]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg har hatt skikkelig tannlegeskrekk, Propella. Skikkelig. Jeg gikk ikke til tannlegen på 10 år. Jeg hadde en tannlege som barn som trakk friske seksårsjeksler helt uten bedøvelse på meg. Jeg var livredd for tannleger, fikk helt panikk og fikk ikke puste.

Men når input skriver: så må det være lov å argumentere i mot. At tenner, spesielt voksentenner, knekker, oppfatter jeg ikke som normalt.

Og ja, man lærer seg å håndtere alle slags skrekker. Jeg kom meg til tannlege igjen og har nå vært helt uten hull i flere år, kommet meg innpå med alt vedlikehold og har fine tenner. Klart man kan overvinne angst. All angst. Angst er jo bare angst, og angst kan overvinnes. Å la frykt etablere seg og gjøre det til et fenomen som er umulig å bearbeide eller gjøre noe med er jo aldeles håpløst.

Kjempefint at du har kommet over eller kanskje rettere sagt lært deg å takle din tannlegeskrekk. Men du er ikke et 10 år gammelt barn med spesielle behov som ikke takler å løse tenner, miste tenner og atpåtil må til tannlegen og kanskje få sprøyte i munnen (som hun i utgangspunktet er redd for). Det er noe helt annet enn å være voksen med tannlegeskrekk og selv velge å ta opp kampen med sin egen tannlegeskrekk. Her er det snakk om ikke bare tannlegeskrekk og sprøyteskrekk men også et barn som sliter med å takle overganger og forandringer. For noen barn (ja, jeg har et sånt barn så dette har vi gjennom og kjemper oss gjennom dagligen i forbindelse med tannpuss) så er dette uoverkommerlige problem. Det betyr ikke at man ikke skal jobbe med det men når det skjer akutte ting må man gripe ann ting på en annen måte enn man ville gjort med et normalt fungerende barn. At du klarte å ta tak i din tannlegeskrekk og gjøre noe med det med de forutsetningene du har er supert. Dette barnet har ikke dine forutsettninger for å gjøre det samme. For det første er det et barn. For det andre ville ikke dette ha skjedd hvis hun ikke var så redd for løse tenner og det å miste tenner. Det som gjør at jeg reagerer på det du skriver er at du skriver at det bare er å ta seg sammen og gjøre det. Det er faktiskt ikke det. Man må ta museskritt når barnet er klart for det. Du skriver selv at du ikke var hos tannleen på mange år. Hvorfor det? Jo, for du var ikke klar for å ta kampen med deg selv. Hvordan kan forvente at en liten jente skal klare det? Hun må forveredes, man må finne riktig tannlege og man må bruke tid.

[Harriet Vane]

Joda, det er bare å ta seg sammen og gjøre det, faktisk. Og det må unger lære seg. Men det betyr ikke at det er kjærlighetsløst, omsorgsløst eller skjer med pisk eller tvang.

Jeg var og er dessverre utstyrt med en mor som selv har en masse angster. Hennes løsning på alt her i livet er å la være å gjøre alt man er redd for, unngå alt som er skummelt og i det hele tatt la være å utfordre seg selv. Jeg var derfor helt uten verktøykasse i møtet med ting som er nifst, ting jeg var redd for og ting jeg virkelig virkelig hadde lammende angst for.

Når jeg sa: "Men jeg vil ikke til tannlegen!" så sa hun: Nei, da vil du vel ikke det, stakkar. Hun trodde det var omsorg, men det var jo bare elendig mestringsstrategi og dårlige råd. Det som virkelig er omsorg er å lære ungene å takle ting. Uansett hva det er. Ta erfaringer de har fra mestring og overføre det til andre områder.

Jeg klarte å begynne hos tannlege igjen etter å ha mange erfaringer med å takle skumle ting, som å spille solo for veldig mange, muntlig eksamen, holde taler osv. Mye mindre skummelt for meg enn å åpne munnen for en pirkedings og et speil, men skummelt likevel. Og at jeg har fått det til betyr ikke at det ikke kostet meg vanvittig mye.

Det har etterhvert gått opp for meg at det er helt håpløst å diskutere oppdragelse på FP. Vi er så forskjellige og oppdrar så ulike barn. Mine skal aldri få lov til å slippe å gjøre ting de er redd for, men jeg ser helt klart at en og annen gang kan de trenge mer hjelp til å greie det. Jeg oppdrar løver, ikke kaniner. Andre må nå gjøre akkurat det de har lyst til.

[millact]

Jeg ser absolutt hva du mener, HV.

[Propella]

Jeg kan love deg at mitt barn med tannlegeskrekk og generell skrekk for alt som har med munnen å gjøre ikke slipper å gå til tannlegen fordi at han har lammende angst for det. Tvert i mot så har måtte gå en gå del oftere enn andre barn. Det er måten du skriver på som provoserer meg. Man snakker selvsagt med barnet om at dette er noe man bare må gjøre. Jeg skjønner at du aldri har sittet på et tannlegekontor med et barn som er så fra seg av redsel at han driver med selvskading og driver med høylytt selvstimulureing i form av å sparke i gulvet, slå i veggene og utagerer. Selv om han har fått beroligende medisin. For å så oppleve av andre tannleger/ansatte på tannlegekontoret kommer ut på venteværelset og ber gutten ta seg sammen og være stille hvis ikke kan han bare gå. Når jeg jobber beinhardt for at han i det hele tatt skal bli på venteværelset og komme seg inn til tannlegen. Det handler ikke om å ta seg sammen når man har så preget/lammet av angst. For å si det sånn. Det var siste gangen vi var der. Nå går han til spesialist. De første gangene klarte han ikke å komme seg på tannlegekontoret. Det var museskritt. Det tar tid. Det krever enormt mye av barnet, foreldrene og tannlegen. Det er ikke bare å ta seg sammen. Det handler om så mye mer enn å bare ta seg sammen. Det er å forenkle problemet.

[Neket]

Det er vel ingen som har sagt at et barn med tannlegeskrekk skal slippe å gå til tannlegen? Men det går an å prøve å finne løsninger som gjør besøket mest mulig komforabelt for barnet for å unngå å forsterke skrekken.

Min eldste hadde ett hull når hun var ganske liten, rundt seks år tror jeg. Hun låste seg fullstendig når hun så sprøyta, og det var ikke snakk om at tannlegen fikk ta fingrene inn i munnen hennes. I stedet for å presse på sa tannlegen "jeg tror det er best at vi tar en ny time neste uke, jeg har en medisin som gjør dette mye enklere for deg, men den trenger tid til å virke, så vi lager ny time" Uken etter fikk hun sånn sløv-medisin, og besøket gikk strålende. Hun har ikke vært redd siden, og heller ikke trengt den medisinen flere ganger. Nå har hun trukket en del tenner (regulering), og det har ikke vært noe problem. Win-win for alle parter. Hun er ikke redd, hullet ble fikset, og ingen bet tannlegen i fingeren.

[amo]

Løsningen til Neket synes jeg hører ut som det beste forslaget i tråden her.

[Guttemammis]

Håper det gikk bra med jenta di, SR.

[SpetakkelRandi]

Ville bare kort oppdatere.

Har vært hos tannlegen.. Alt er bra. Hysterisk mor.. :flaut:

Hun har rett og slett bare fått nye tenner uten at de gamle har falt ut og derfor ligger det noen gamle tenner som ligger på en måte som et skall over de nye. Derfor har skallet blitt litt misfarget og delt seg litt og falt av. Det er ikke så lett når man er redd og ikke tørr å rugge på løse tenner. Men vi prøver så godt vi kan.

Til dere som er så "tøffe" og vet alltid best og som alltid sier at man må skjerpe seg og at "det er jo bare å...", husker ikke hvem det var i farten og orker ikke bla tilbake: det er faktisk ikke bare å.... Når man har et barn med spesielle behov som er redd og hypersensitiv, er det ikke bare å bite tennene sammen og vende seg til sprøyter f.eks... Det ville ødelagt henne for livet.
Så slike råd overser jeg glatt og blir sint av å lese. Dere vet ikke hva dere snakker om.

Vel som ikke hun har hatt nok må hun også ha tannregulering nå...�� jaja. Vi får ta det som det kommer. Håper hun får en god kjeveortoped med fin tilnærming. Hadde vært krise og møtt på tannleger som hadde vært som enkelte i denne tråden.

Takk for fine råd dere andre

[Sneglo]

Uff jeg har tannlegeskrekk, så vet godt hvordan det fungerer gitt.
Totalt panikk måtte jeg krype til tannlegen for 1års tid siden var det vel, da hadde jeg ikke vært der på 10år.

Måtte rotfylle, jeg satt å grein i tannlegestolen.
Forran den kjekke tannlegen i tillegg.

Men det gikk fint og jeg begynte å stole på HAN, ingen andre men HAN. Så sluttet han jeg fikk ny som sikkert har masse voldsdommer mot seg. Så nå må jeg på jakt etter ny tannlege.

Tannlegeskrekk er faktisk ikke bare til å ignorere, selv ikke som voksen.

Får håpe det ordner seg, og at hun finner en tannlege hun kan stole på. Sånn at hun kan få sjekket tennene jevnlig etterhvert som årene går.