Klassereise

[Harriet Vane]

Både ja og nei. Livet skjedde med besteforeldrene og foreldrene mine, så de gikk et skritt baklengs i forhold til familietradisjonen. De aller fleste i min slekt har siden dansketiden hatt høyere utdanning, vært prester, leger, advokater og ingeniører. Til og med noen av damene hadde høyere utdanning. Feks var min grandtante W en av de første kvinnelige matematikere. De bar samfunnet, de leste bøker, de skrev gjerne bøker selv, de var på Stortinget, i herredstyret eller fattigstyret.

Min farmor skulle begynne på gymnaset i 1929, men de hadde pengene i banken, mistet alt og hun og de yngre søsknene mistet alle mulighetene de hadde sett for seg. Hun skulle blitt arkeolog, hadde hun tenkt. Min farfar var nummer 3 og det var ikke råd til mer enn et par år på landbruksskole. Min mormors familie hadde lidd samme skjebne som min farmors, så det var bom stopp også der, i tillegg kom krigen. Det samme gjaldt morfaren min.

Men det var bøker i massevis. Det var politiske diskusjoner, abonnement på 3 daglige avsier, flere ukeaviser og magasiner, hjelp til leksene, kunst på veggene, musikkinstrumenter, tegnesaker, ingen nøling når det skulle velges materialforvalter i korpset, basarkomité i lokalmiljøet eller FAU-representant. Det har vært tøyservietter, sølvbestikk, hagedesign, bordmanerer, bukkenikkeneie, rullede damaskduker og ingen idé om å følge mote hverken når det gjelder interiør eller klær. For man kjøper ting som skal vare i hundre år eller mer, enten det nå er stoler eller støvler.

Men siden mine foreldre ikke har høyere utdanning, bare hadde vært flinke på skolen tom. gymnaset, så kom de etterhvert til kort. Det å tenke kritisk blir fort til konspirasjonsteorier. Eller det blir vanskelig å forholde seg nøytral, se ting fra flere sider eller se at om noe skjer en gang betyr det ikke at det er et ugjendrivelig faktum og alltid vil være slik. Kildekritikk er vrient.

Mine foreldre er blitt mindre og mindre middeklasse. Det har i grunnen hele bygda jeg kommer fra. Bøndene har dårlig råd, det er umulig å forfølge den smaken man egentlig har, man kompromisser og endrer seg, det blir lysestaker fra Europris, ikke fra kunstgalleri eller sølvsmed, om dere skjønner. Og det har gjort at det er stor forskjell i min søskenflokk også, fra de eldste til de yngste. For min del var det helt selvsagt å skulle ta høyere utdanning, for mine yngste søsken er det helt fjernt. De har tatt fagbrev og vurderer ikke engang i teorien å ta noe etterutdanning. De argumenterer helt arbeiderklasseforbilledlig; det er bortkastede penger, unødig lån, man gjør vanlige folk til livsfjerne idioter og de kan ikke fordra å ha ledere med høyere utdanning, det som er respektinngyende er folk som har jobbet seg opp. Eller vunnet i lotto.