Blir vi ulykkelige av å ha barn?

[Candy Darling]

Jeg må si at jeg føler jeg har forsaket ganske mye for å få barn. Loftsleiligheten min i byen, festivalbonanza hele sommeren, back-packing noen uker i vinterhalvåret i bisarre strøk. Og det selv om vi gjør mer voksenting enn de fleste med (og uten) barn, på grensen til det egoistiske.

Vi valgte selv å flytte til Willaland (fordi det summa-summarum var mer verdt med enkle utemuligheter i stedet for å følge til park og bakgård til de er 8), vi dro med oss baby på back-packing (mange ganger), vi er på byfestivaler og bruker en formue i barnevakt. Likevel føler jeg at barnas behov går på bekostning av mine, i hvert fall på hva jeg har lyst å bruke tiden min på. Jeg hater å handle og lage hverdagsmiddag, jeg gnager av meg armen av å vaske gjørmete dresser og regntøy hver j&%%la dag, jeg får ikke trent, jeg får ikke gått på halvparten av de konsertene jeg vil eller lest de bøkene jeg ønsker, og det er så fordømt HVERDAG hele tiden.

Samtidig som livet har en helt annen verdi.

Vi var helt på 50/50 på om vi skulle ha barn, og hadde vi vært litt yngre, hadde vi helt klart ventet noen år til for å rase enda mer fra oss. Det er jo som pokker at man ikke kan kjøre parallelforsøk med sitt eget liv.

[Trulte]

Jeg er ikke ulykkelig. Jeg som er sosial får også dekket behovet. Da jeg var singel gjorde jeg ikke det. Nå kjeder jeg meg absolutt aldri.

Sint frustrert og engstelig, ja. Men ikke ulykkelig. Absolutt ikje det samme i mitt hode.

[Gaia]

Jeg syns det å sammenligne lykke med og uten barn blir litt som å sammenligne epler og bananer.

Jeg er utvilsomt mye mer sliten (og dermen mye mer gretten) etter at jeg fikk barn. Men det er så mye annet som følger med det å ha barn som gir livet en dimensjon jeg ikke ville vært foruten.

Jeg har rukket å gjøre masse morsomt før jeg fikk barn, jeg kommer forhåpentligvis til å rekke å gjøre mye morsomt når barna er så store at jeg kan velge ut fra egne behov. Og de årene innimellom, som krever at min hverdag tilpasses barnas behov, de har jeg så veldig råd til å bruke på denne måten.

Vi er heldige og har god tilgang på barnevakt og har dessuten barn som er medtagbare på det meste vi har lyst til å gjøre, og en økonomi som tillater at vi kjøper oss den komforten som jeg ønsker meg når jeg er på tur med barn. Men jeg kan skjønne at folk blir frustrerte hvis de føler at barna bare medfører begrensninger og ingen muligheter.

[vixen]

Vi har akkurat hatt en lang samtale rundt dette temaet her i heimen. Dette fordi vi vurderer litt frem og tilbake om vi skal ha et barn til eller om vi har nok med ett (mannen har to da). Ikke lett synes jeg. Jeg synes ikke at jeg har forandret meg så veldig mye etter at jeg fikk barn. Det betyr vel kanskje at jeg også savner litt å gjøre mange av de tingene jeg gjorde før jeg fikk barn. Jeg studerte mange forskjellige steder, bodde i utlandet et par år, var veldig sosial og hang veeeldig mye med venner. En del av dette savner jeg og vi har bestemt oss for å bli flinkere til å prioritere det. Savner litt det å bare være meg og det å bestemme helt selv over tiden min. Kanskje er det mest frustrerende i forhold til jobb og karriere. Det at jeg savner det betyr ikke at jeg ville byttet, men allikevel så kjenner jeg at morsrollen ikke nødvendigvis er så "dominerende" som jeg kanskje trodde på forhånd. Jeg er fremdeles meg liksom.

Vi trives allikevel godt som en liten familie og kan ikke se for meg "voksenlivet" uten barn. Det kan være litt frustrasjoner, men samtidig fantastisk å oppleve at barnet vokser opp og utvikler seg til å bli et selvstendig menneske. For meg så opplever jeg øyeblikk av lykke som jeg ikke gjorde på samme vis før jeg fikk barn. Den følelsen bare junior kan gi meg.

[Divine]

Jeg er mer jevnt lykkelig nå enn hva jeg var før jeg fikk barn nr. 2. Jeg var virkelig ikke lykkelig de første årene etter at jeg fikk eldstemann, men det hadde egentlig ikke noen med han å gjøre som med at jeg flyttet (noe jeg angret veldig på), jeg slet i forholdet, som endte med brudd, jeg trivdes ikke på mitt nye studium, osv. Jeg følte at jeg hadde ofret ALT da jeg fikk han, og jeg følte meg nærmest kvalt. Men så møtte jeg Divine-mannen og alt ble bra. Nå er jeg lykkelig, og selv om jeg nok tror at jeg ikke egner med spesielt til å ha barn, så har det fått meg til å føle meg mer normal. Tenk - JEG har en familie. JEG har en mann. Og barn. Jeg som ble sett på som en frik av så mange opp gjennom barne- og ungdomsårene. Og denne følelsen av å være normal gjør meg lykkelig. Det må jeg innrømme. Selv om jeg innerst inne vet at det dog ikke er noen bragd å være gift og ha barn.

[Pelle]

Lykke er for meg vanskelig å definere. Jeg var meget ulykkelig da vi slet med å bli gravide. Nå har vi to barn og jeg har oppdaget en del ting med tilværelsen som hadde vært bedre uten barn. Vi har hatt noen år med ekstremt viljesterkt og sinna barn som jeg ser har tæret veldig på energi og humør. Jeg savner aleneferier med mannen og flere turer ut på byen. Vi har nå diskusjoner vi ikke hadde før, og det synes jeg er dumt. Fasadenivået mht husarbeid kan ikke bli så mye lavere - nå er det flere uker siden badet ble vasket.

Samtidig er det mye bra, og hadde jeg ikke likt det ville jeg ikke fått et barn til. Og det fikk vi jo. Likevel gleder jeg meg til de blir større. Babyer er søte, men tiden etter 3 år har så langt vært mye bedre for meg, selv om jeg har superenkle babyer. Jeg er imidlertid lei av barnevakt for alt mulig, å planlegge når man skal få jogget, passe på ernæring, å ikke kunne ha spontane fredagspilser osv. På sett og vis tror jeg at jeg hadde vært en bedre mor om jeg hadde barna mine 70-80 % av tiden. Ihvertfall i småbarnsfasen.

[Toffskij]

Jeg tror ekstroverte foreldre som ikke har særlig erfaring med introverte kan være skrekkelige foreldre for introverte barn, i hvert fall. Bill.mrk. «3/4 introvert familie, og vi lurer på hvor Diana Ross kom fra»

[Toffskij]

… og så tror jeg introverte foreldre kan bli ganske slitne av ekstroverte barn. Min introverte unge sørger alltid for å skaffe seg alenetid og rom, og skaffer dermed de introverte foreldrene det samme, mens min ekstroverte unge er en notorisk klegg.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

… og så tror jeg introverte foreldre kan bli ganske slitne av ekstroverte barn. Min introverte unge sørger alltid for å skaffe seg alenetid og rom, og skaffer dermed de introverte foreldrene det samme, mens min ekstroverte unge er en notorisk klegg.

Jeg tror ikke det er så forskjell på ekstroverte og introverte i dette jeg altså, jeg ser at det er forskjell på foreldre hvor mye de takler/liker før de blir lei, men jeg tror det går på en annen egenskap enn introvert/ekstrovert.

Jeg er introekstrovert. (Scorer alltid midt mellom, og det kjennes ut som det stemmer.)
Og dermed er jeg i praksis litt einstøing som sosialiserer ganske lite, men dess mer gledelig når jeg først gjør det, også synes jeg det er deilig med ungene hjemme, enda bedre hvis de ikke har venner her hele tiden, og aller best når de går ut litt iblant også.

[Harriet Vane]

Nok en ultraekstrovert med alenetidsbehov melder seg. Jeg MÅ ha alenetid, om ikke annet så inne i en bok eller mitt eget hode, for å ikke gå i frø. Jeg har hittil notert to ultraekstroverte barn, vi får se hva det blir av minsten.

Mannen min er ganske introvert, men det har ikke noe å si for grad av tilstedeværelse. Jeg er mer "fjern" enn ham.

[Niobe]

Jeg tror ikke nødvendigvis forskjellen på ekstroverte og introverte foreldre er så stor. Jeg er introvert, og må defintivt lades for meg selv. Likevel prioriterer jeg en sosial livsstil for både meg og familien vår, og trives med det. Jeg må bare sørge for at jeg får ladetiden min innimellom, for jeg tror nok sosial omgang tapper meg for mer krefter enn det gjør for min ekstroverte venninne, som vi omgås mye.

[Dronningen]

Vi fikk nr.1 da jeg ble 26. Vi hadde vært sammen i 7 år, og var begge klar for endring og utvikling i forholdet. Vi hadde begge fast jobb, vi hadde kjøpt bil og bolig, og det lå til rette for at noe skulle skje. Vi var "der" i livet. Vi var ikke påvirket av at andre hadde barn, for vi var vel de første i vennekretsen som fikk barn. Hva andre gjorde var meg ganske likegyldig. Spredt var folk også etter studier, og vi hadde bosatt oss på østlandet langt unna alle.

Jeg opplevde stor tilfredsstillelse ved å få barn, ved å føle meg nyttig, og det å få være glad i noen. Jeg liker å følge dem opp, interesserer meg i dem, og travle dager til tross, så liker jeg at jeg har min egen lille gjeng. Vi har ingen annen familie her, så vi skapte en selv. Da faller også alt på meg og mannen, men vi er vant med å klare oss selv. Vi prioriterer likt. Begge setter familien og familieliv først.

Jeg får vist andre sider av meg ovenfor dem. De sperrene jeg har ellers er der fraværende. Å tøyse og tulle, danse, synge, spille, lese, dramatisere, herje faller meg lett. Vi snakker mye. Spiller mye musikk. Leser bøker. Ser film sammen. Jeg (vi) forsøker å videreformidle interesser. Jeg ønsker at de skal ha et bredt spekter av kulturelle referanserammer. Foto, musikk, film og IT står fremst. Og med genuin interesse og respekt for barna, krever jeg full respekt tilbake. Til nå har det vært overraskende lett. Jeg er klinkende klar på en del ting, men åpen om forhandlinger på andre - og de vet hvordan dette fungerer. Empati, følelser, hensyn og høflighet må vises fra oss, og kreves tilbake. Jeg liker å utvikle meg og se hvordan eksemplets makt forplanter seg. Hvordan åpenhet og ærlighet skaper evne til refleksjon i barna. Jeg skrev en gang før at det var et "prosjekt" for meg å får barn. Det ble litt reaksjoner på det, men jeg står for det. Det er en oppgave å gjøre, og man forsøker jo etter beste evne å levere.

Jeg er også veldig introvert, og det er noe jeg må jobbe med hele tiden. Det er kanskje den største utfordringen jeg har som forelder. I dag var jeg f.eks. på påskefrokost i barnehagen. Bare å være tilstede der og forsøke å snakke litt med noen andre og ikke virke totalt overlegen er en utfordring. Heldigvis er mannen mer utadvendt enn meg, så på en del ting sender jeg bevisst han. Så løser det seg. Vi har ellers valgt å ikke har barneselskap før de blir 4, for da kan barna komme på besøk uten foreldre. Bare tanken på en haug folk hjemme som jeg bare er på hils med er nok til å vippe meg av pinnen. Barn derimot er jeg god på. Vi organiserer og avtaler besøk fram og tilbake for barna, men vi er ikke så sosiale utover det. Sånn må det bare bli. Vi har to vennepar med barn vi drar på middagsbesøk hos eller inviterer hit, men det er kanskje en gang annenhver måned. Ellers er det oss. Det er jo uansett ikke så mye tid. Vi er som regel hjemme etter jobb, og kveldene går fort. Barna liker også at vi er der. Jeg har vært i FAU 2 år nå på skolen, og de (og jeg) liker dårlig at jeg må dra på møter på kvelden. Så nå tar jeg en pause fra alt sånt. Vi trenger den lille tida vi har sammen. Jeg liker å ikke ha planer for kvelden. Jeg vil komme hjem og bli der.

Jeg får ellers tid til å hente meg inn fra i 20 tida til jeg legger meg. Da er det som regel stille. Mannen og jeg snakker heller ikke så mye sammen da. Sitter gjerne i hvert vårt rom. Ellers er jobben min slik at jeg kan gjemme meg vekk på kontoret om jeg ønsker å være i fred. Jeg kan restituere meg litt der.

[nolo]

Jeg fikk barn seint, og syns det er helt fantastisk å ha barn. Jeg går ikke og gleder meg til de blir større eller så store at de flytter ut, selv om jeg trenger alenetid og selv om vi har dårlig barnevakttilgang. Jeg tror dette er en av de fineste fasene i livet mitt, og jeg savner ikke tiden som barnløs selv om jeg gjorde mye gøy. Den fasen er ferdig, og sånn er det med den saken.

[Candy Darling]

Jeg er nok preget av at jeg hadde virkelig drømmelivet mitt da jeg fikk barn, og hadde hatt det litt for kort tid. Jeg tror jo ikke at det hadde vært drømmelivet mitt 5 år senere; jeg tror jeg hadde endt opp med ikke å like meg selv. Jeg var på god vei til å bli ufordragelig.

[Chanett]

Om det å få barn gjorde meg ulykkelig hadde jeg aldri fått fire. Og det å ha barn er ikke for meg et liv i livet. Jeg tenker liksom helhet og får det til å fungere som en del av hverdagen og får gjort det jeg har lyst til. Drar dem med på både det ene og det andre. For meg er dette drømmelivet. Å ha en stor familie som vokser og gror og likevel ha tid til parforhold, meg selv og hele greia.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

… og så tror jeg introverte foreldre kan bli ganske slitne av ekstroverte barn. Min introverte unge sørger alltid for å skaffe seg alenetid og rom, og skaffer dermed de introverte foreldrene det samme, mens min ekstroverte unge er en notorisk klegg.

Det tror jeg gjelder ganske mange ekstroverte foreldre også. Jeg blir helt sprø av å ha ungene hengende over meg, både bokstavelig og billedlig, og etter en helg alene med dem, skriker hele jeg etter tid for meg selv.

Jeg var ekstremekstrovert før jeg fikk barn, men har sunket mange hakk på den skalaen de siste åtte årene. Nå er en kveld alene hjemme aldeles himmelsk.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg er ultraekstrovert men likevel sånn som trenger både alenetid og voksentid og disse to behovene blir ikke dekket av å være med barna. Om jeg har vært alene med dem en helg så drømmer jeg om å være alene hjemme neste helg og møte venner på kveldene.

[Toffskij]

Ja, jeg påberoper meg ikke noen fullstendig og allmenngyldig analyse, akkurat. Jeg regner med at tålmodighet og behov for voksenkontakt er vesentlige faktorer også.