En sterk kronikk i Aftenposten

[Milfrid]

Sterkt å lese innlegget ditt, Inagh! Jeg tror ikke man skal dømme andre før man har hatt noen dager eller år i deres sko.

Jeg har heldigvis aldri vært i dine sko, og jeg er veldig, veldig glad for det.

Men vi var en gang i en situasjon hvor vi hadde et valg, på en litt annen måte. Vi skulle adoptere, prosessen trakk ut, og vi var fryktelig lei av å vente. Så finnes det barn man søker foreldre til, og et av disse barna fanget vår oppmerksomhet. Vi ba om papirene på barnet, for å vurdere om vi ønsket å adoptere barnet, og det var fryktelig tungt å innse at oppgaven nok ville bli for stor for oss. Her var det snakk om et barn med opplevelser som muligens - men ikke sikkert! - ville kunne gjøre barnet alvorlig og varig funksjonshemmet. Vi konkluderte med at det ble for mye for vår familie.

Men det var ikke bare lett å ta det valget, det var tross alt snakk om et barn som allerede levde, som trengte foreldre.... Det var ikke bare med lett hjerte vi sendte papirene tilbake til adopsjonsforenigen med beskjed om "takk, men nei takk".

Heldigvis fikk barnet foreldre her i Norge, noen med større mot enn oss, og tilfeldighetene gjør at jeg vet hvor barnet havnet. Det var rart å se bilde av barnet i adopsjonsforeningens medlemsblad, rart å tenke at barnet kanskje kunne vært vårt. Og jeg lurer selvfølgelig på hvordan det går med barnet nå. Om legens dystre spådommer ble gjort til skamme. Jeg håper det!

Hvor jeg vil med historien? Bare si at jeg inderlig godt forstår dem som velger bort et liv med sterkt funksjonshemmede barn. Og si at jeg beundrer dem som velger å få barn, på tross av funksjonsemninger og redusert livskvalitet for hele familien. Det er følelser som ikke er motstridende i det hele tatt - respekt for at folk tar valg på bakgrunn av hva de selv føler de makter og evner.