NAV - Trygd - det hardner til for oss kronikere

[rine]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Hæ? Det er da ingen som får attføring fra NAV bare for å ha valgt feil jobb? Tror du virkelig det?

Jeg tror det ikke, jeg vet. Se bare på eksempelet fra malou her. Jeg kjenner til mange lignende eksempler.

Opprinnelig lagt inn av malou, her.

Jeg kjenner ikke til NAV systemet, men tviler ikke på at de gjør så godt de kan og hjelper folk i en vanskelig situasjon, men jeg stilte meg samme spørsmål som deg her om dagen: Ei venninne fikk attføringspenger/stønad i 5 år fordi hun var for syk til å jobbe med den type arbeid hun gjorde. I løpet av de 5 årene fant de ikke ut noe særlig mer av sykdommen eller alternative jobb/utdanningsmuligheter. For en tid siden tror jeg hun begynte å kjede seg og bli lei av å ha liten inntekt og begynte i samme jobb som hun var for syk til for 5 år siden - med uendret sykdommsstatus. Det rare her er at ingen i NAV har spurt om hvordan hun kan ha gått på attføring/stønad i 5 år, for så å begynne å jobbe igjen i akkurat samme yrke?

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Hannah - det er da ikke noen menneskerett å gjennom hele livet ha en jobb med et visst lønnsnivå?

Akkurat, men mange later til å tro nettopp det.


At noen klarer full stilling og samtidig være fulltidsstudent er beundringsverdig, men man kan ikke forvente at alle skal klare å gjøre det. Jeg så selv hvordan det gikk ut over familien da jeg studerte og innimellom lurer jeg på om det var verdt det.

.[/quote]

Jeg har prøvd det, og det ble litt for tøft. Da måtte jeg gå ned i stilling til jeg ble ferdig med studiene. Ingen ferietur på oss det året, men vi klarte oss helt greit. Greia er vel at man av og til må avfinne seg med at det er litt smalhans i visse perioder i livet, uten å forvente at NAV alltid skal ordne opp.

[Hannah]

Jeg leser det dere skriver her, og jeg tar meg i å tenke at det er en viss forskjell på å være kronisk syk, og å være utbrent.

Er man utbrent kan man gjerne bytte arbeidsplass, gjøre små endringer på arbeidsplassen, arbeidsoppgaver osv, og klare å arbeide videre. Tror jeg.

Har man en kronisk sykdom, det være seg MS, Reumatisme eller som HI her - kreft, så kan man gjerne ikke utføre den jobben man hadde, samme hvor mye man tilrettelegger. Da kan det være greit å se på attføring, og evt ny utdannelse. Attføring medfører jo ikke automatisk ny utdannelse, ofte går det på tilrettelegging, evt et kurs for å bygge på den utdannelsen man allerede har.

[Chablis]

Som Gyda G ,så kjenner ikke jeg heller meg igjen i det at det er lett få omskolering.
Det har hvertfall ikke jeg fått oppleve.
Det finnes sikkert de som får det for lett, de tror jeg forøvrig finnes i mindretall, det finnes også de som ikke får det selv om de burde få det.

[Lykken]

Ja, det er stor forskjell på være kronisk syk, redusert arbeidsevne etter sykdom som kreft etc og det at man kommer til et punkt i livet der man er lei jobb, man angrer på at man ikke tok en utdannelse/annen utdannelse mens man var ung og at man psykisk sliter fordi livet ikke ble slik som man ønsket. Jeg blir bare litt satt ut over at man mener at NAV&Staten skal ta ansvar for alle livsskjebner og situasjoner som ikke er helt som man skulle ønske. Har man ikke et ansvar for sitt eget liv også.
Når det er sagt så tviler jeg ikke på at det varierer veldig fra saksbehandler til saksbehandler og kontor til kontor hvordan man praktiserer reglene og jeg sier heller ikke at det er lett å få omskolering for alle, altså. Jeg skjønner godt at man sliter i møte med NAV der de ikke burde gjøre det.

[rine]

---

Hannah - det er da ikke noen menneskerett å gjennom hele livet ha en jobb med et visst lønnsnivå?

[Pelikan]

De nye reglene rammer svært hardt de som er tidsbegrenset/ung-ufør. De kan ikke reise utenlands på ferie (da må de søke NAV) og da blir det ikke noen "hopp på tur", som ofte er det eneste de har råd til. Dvs de blir avskåret fra å ha ferie (iallefall utenlands). Det å sammenligne folk som er jobbsøkende med ung-ufør er for meg helt uforståelig. De er jo ikke i stand til å jobbe i en periode, så hvorfor i granskauen skal de levere inn meldekort? Ofte så er de også såpass syke at de ikke er i stand til det, og leverer de inn for sent, så er det ett helv.... å få tilbakebetalt penger. 6 mnd tar NAV å behandle dette (iallefall i denne kommunen)! Har ett familiemedlem i denne situasjonen, så dette vet jeg.

[Hannah]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Hannah - det er da ikke noen menneskerett å gjennom hele livet ha en jobb med et visst lønnsnivå?

Tja.. nei kanskje ikke, men jeg syns ikke det er riktig at man skal risikere å måtte ta en jobb med dårligere lønn, fordi man er syk og ikke kan ha den jobben man gjerne er utdannet til, og kanskje til og med har studielån fra enda.

Det stiller seg annerledes om ingeniøren blir lei, og heller vil sitte i kassa på Rimi syns jeg.

Man skal ikke måtte lide økonomisk fordi man blir syk. Det er en enormt stor belastning å få en kronisk sykdom i utgangspunktet, om man ikke også må slite økonomisk pga dette.

[GydaG]

Altså, jeg kjenner meg absolutt ikke igjen i at det er enkelt å bli omskolert altså. Jeg er faglært kokk, og jobbet meg gjennom en helvetes julebordsesong med prolaps i ryggen, som var skikkelig ulurt. Jeg gikk gjennom mye behandling og styr for å prøve å komme meg tilbake i jobb, men pga andre diagnoser nyttet det ikke. Jeg fikk ikke gjennomslag fra aetat den gang for at det var lurt å sette i gang med en annen utdannelse, enda jeg definitivt kvalifiserte (noe de har reagert på i ettertid på et annet navkontor) og endte med å ta kontakt med et vikarbyrå og stilte meg til disposisjon for hva det nå enn var de kunne bruke meg til. Så hadde jeg noen år med jobb som fungerte forholdsvis greit, men traff veggen igjen til slutt. Og den mølla jeg har vært gjennom den siste tiden er utmattende, og jeg stoler ikke lengre på at det de sier på nav stemmer, for de har ombestemt seg så mange ganger og avdelingene seg i mellom er også gode på å overstyre avgjørelser andre har tatt, noe som har ført til at jeg faktisk har blitt sykere enn jeg var i utgangspunktet.
Jeg drømmer om at jeg en dag skal orke å kjempe gjennom systemet for å komme til et punkt hvor jeg føler jeg ikke er en byrde for samfunnet, og det handler ikke så mye om at jeg skal få en gratis utdannelse, men det å faktisk få hjelp til å finne ut hva jeg og min kropp kan fungere med er noe jeg ikke klarer på egenhånd. Hittil har jeg sett at jeg faller mellom alle båser de har laget, og det er et problem for både nav og meg. Jeg tviler ikke på at det sitter mange navansatte og gjør en fantastisk jobb rundt omkring, og en vakker dag kan det jo hende jeg treffer på et sånt eksemplar.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Hannah - det er da ikke noen menneskerett å gjennom hele livet ha en jobb med et visst lønnsnivå?

Slett ikke, men om man blir yrkesufør etter lang tid i et yrke med en viss lønn, er det jo sannsynlig at å gå drastisk ned i lønn vil føre til at man må gjøre store forandringer i levestandard, pgfa forpliktelser man har tatt på seg på grunnlag av lønnsnivået sitt. Jeg syns ikke det er riktig f.eks at barn skal måtte flytte fra hjemmet sit fordi mamma har blitt syk.

[gajamor]

Det viktigste målet må være å få flest mulig inn i en eller annen type jobb. Noen ganger betyr det at man må la folk få fred og ro til å bli friske, andre ganger må man sette grenser og presse dem litt. Det er ikke mulig å gjennomføre et firkantet regime som skal fungere for alle.

Omskolering og attføring er gode virkemidler for å få folk ut i jobb, og jeg syns vi burde ta oss råd til å etterutdane og omskolere langt flere folk, også de som sånn halvveis klarer å fungere i den jobben de har. Hvis f.eks. en rengjøringsassistent begynner å merke at jobben sliter på kroppen, og får lyst til å bli ingeniør, så vil det på sikt gi en enorm ekstrainntekt for staten. Hun vil klare å jobbe mye lengre (rengjørere blir så å si alltid uføre eller førtidspensjonister), og hun vil få en dobling av den skattbare inntekten. Men det må være noe matnyttig. Det er ingen mening i å videreutdanne folk til arbeidsledighet.

Man kan si at folk skal betale selv, men det er ikke alltid mulig. Det må gå an å tenke langsiktig, og legge til rette for at folk kan fungere om 20 år også.

Når det gjelder innstramming av 1G-regelen, så syns jeg det er noe av det verste forslaget jeg noengang har hørt. Hvis folk skal tilbake i arbeid, så må de få arbeidstrening. Pensjonister kan jobbe så mye de vil ved siden av pensjonen, da må uføre få samme muligheten. Det er større sjanse for at en ung ufør kan komme ut i tilnærmet normal jobb, enn at en person på 71 kommer til å gjøre det.

[malou]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

I et sånt tilfelle kan man jo også spørre:
1. Hvis det er sånn at hun faktisk ikke kan jobbe i det yrket, hvordan greier hun da å jobbe i det yrket likevel?
2. Hvorfor tenker ikke voksne folk litt selv også? Jeg er enig i at det er sløvt av NAV å la folk gå i årevis på attføring uten tiltak (men det har jeg vel ikke hørt om, regelen er vel at man må legge frem en veldig detaljert plan for hva man skal drive med). Men hvis det ikke skjer noe og man gjerne vil ha utdanning/ny jobb er det ingen som har sagt at det er forbudt å finne noe selv.

Nå kjenner ikke jeg denne personen og saken, men når folk går i årevis og ønsker seg ut av en situasjon synes jeg det er merkelig at man ikke tar saken i egne hender.

1. Godt spørsmål. Hun var jo tydeligvis ikke så syk at hun ikke klarte å jobbe i yrket.
2. Poenget var at hun ikke ønsket å ta saken i egene hender. NAV var hennes arbeidsgiver og hun hadde en fast stabil inntekt hver måned. Å søke på andre jobber var helt utenkelig (og heller ikke noe krav). Så flyttet hun til byen og oppdaget at det var mye fristende å bruke penger på - og begynte å jobbe igjen.

[Jessica]

Det at brukeren selv, aktivt, er i prosessen gir en større sjanse for at det blir en vinn, vinn situasjon for samfunnet og brukeren.

Jeg håper virkelig ikke at samfunnet skal bli slik at når man blir syk og ikke kan fortsette i den jobben man har hatt og som man har kompetanse til så skal man være avhengig av egen økonomi for å klare å gjøre noe. Samfunnet stiller langt høyere krav nå til utdanning i mange ulike yrker og konsekvensen er at det blir vanskeligere og vanskeligere for ufaglærte å få jobb. Det er begrenset hvor man kan få jobb. Når man da i tillegg har helseproblemer så ligger det også begrensninger i hva slags jobb man kan ta.

Jeg tror samfunnet tjener i lengden på å ha ordninger som hjelper mennesker som trenger det, men utfordringen er at de som sitter og bestemmer gir det til de som virkelig trenger det, og de som prøver å utnytte systemet blir oppdaget.

Når jeg tenker på hun som gikk tilbake til gammel jobb etter 5 år i attføring så kan hun ha blitt bra fra det som gjorde at hun ikke kunne jobbe fem år før. Kanskje hun ikke så noen løsning og tenkte at da fikk hun prøve jobben, som hun tross alt kunne, og håpe det gikk bedre etter fem års fravær.

[gajamor]

1 av 10 (eller noe sånt) dropper ut av vgs. Altfor mange av disse ender opp på stønad/trygd. Hvis attføring eller omskolering er det som skal til for å få dem ut i arbeid, så er jeg for.

Når det gjelder arbeidsplasser for ufaglærte, så er det steder som skaper uføre. Jeg vet om én rengjører som jobbet til hun var 67. Alle andre jeg vet om er blitt uføre.

Jeg mener at jeg ikke skal tvinges til å betale for at en annen skal finne en jobb de trives bedre i. Dersom de har eller kan få en jobb de kan ha som de kan forsørge seg på - en relativt normal jobb - så føler jeg at jeg som skattebetaler faktisk ikke har en eneste forpliktelse overfor denne personen. Om man vil ha en kulere jobb så får man ta ansvar for dette selv.

Dersom man er ute av stand til å forsørge seg i noen som helst jobb eller ikke kan få en eneste jobb så mener jeg at det er en glede for meg som skattebetaler å hjelpe til å få en bedre situasjon.

Men som en som selv har vært utbrent, sliten, hatt musearm og senebetennelser som jeg har betalt for privat og trent for å få vekk og generelt ordnet opp selv så mener jeg at det er sånn det burde være. Samfunnet har ansvar for å gjøre folk istand til å forsørge seg - men ikke mer enn det. Kan man jobbe som assistent i barnehage så er man istand til å forsørge seg.

[Fluke]

SF: Jeg har aldri truffet noen som havner på attføring fordi de vil ha kulere jobb. Men jeg har truffet dem som via attføring har fått kartlagt sine muligheter til jobb og dermed begynt som assistent i barnehage.

Jeg tror det er mye synsing og antagelser rundt dette systemet.

Jeg vil heller støtte en person til utdanning sånn at vedkommende kan forsørge seg selv på sikt, enn at jeg vil at samme person skal leve på trygdeordninger resten av livet. Og jeg vil også støtte de som av en eller annen grunn er nødt til å leve på trygd hele livet, men da ønsker også jeg at mulighet til omskolering/arbeid har vært prøvd.

Men: Jeg var på arbeidskartleggingskurs for mange år siden sammen med en bonde med ødelagt rygg (og kroniske smerter). Han var 63 år og måtte altså prøve attføring før han fikk lov til å bli uføretrygdet. Det syns jeg var bortkastede penger. Mannen var ikke i stand til å sove om nettene på grunn av smerter, og om han tok smertestillende som virket kunne han ikke kjøre bil dagen etter -og kom seg da ikke på kurset som han måtte gå på for å få penger ... Det er lov å ha flere tanker i hodet på en gang.

[Milfrid]

Fluke - jeg kjenner en snekker som fikk betalt sivilingeniørstudiet sitt, fordi han ikke kunne være snekker lengre (ung fyr, i 20-årene). Samtidig jobbet han svart som snekker gjennom hele studietiden, og pusset også opp en hel enebolig. Jeg forstår virkelig ikke hvorfor han ikke bare kunne ta opp studielån som alle andre. Mens han jobbet deltid som snekker, og da helst hvitt. Jeg forstår det ikke litt en gang. Ellers er jeg der både smilet og rine er mht hva det er naturlig at staten betaler for. Altså, jeg forstår at folk benytter seg av de ordningene som tross alt eksisterer og tenker ikke vondt om dem som gjør det. Jeg synes bare det er rimelig rart at vi har slike ordninger.

At man skal måtte sende meldekort når man er uhelbredelig kreftsyk (feks) blir jo bare for dumt. Et eksempel på at det at man innser at man har for mange på trygdeordninger gjør at man rammer dem som det ikke er tvil om hører hjemme i ordningen.

Det er flot at vi har er system som fanger opp de som ikke kan jobbe. Jwg synes bare at mer burde være gjort for å gi dem et anstendig liv, og så i større grad latt dem som kan jobbe/studere seile sin egen sjø. Det er i mine helt ok at man har dårligere råd når man utdanner seg. Jeg synes derimot ikke det er ok at unge uføre skal leve på sultegrensen. Jeg er for å øke satsene. Samtidig tror jeg at man da også må gjøre kvernen man må gå gjennom for å bli ufør en smule trangere å komme gjennom. Som sikkert vil føles jævlig ut for dem som skal gjennom, men være verd det når de etterpå får anledning til et anstendig liv. Hadde jeg hatt Løsningen på hvordan NAV kunne reformeres hadde jeg søkt jobben. Men jeg synes i alle ikke det fungerer optimalt nå.

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Men som en som selv har vært utbrent, sliten, hatt musearm og senebetennelser som jeg har betalt for privat og trent for å få vekk og generelt ordnet opp selv så mener jeg at det er sånn det burde være. Samfunnet har ansvar for å gjøre folk istand til å forsørge seg - men ikke mer enn det. Kan man jobbe som assistent i barnehage så er man istand til å forsørge seg.

Hvis man er alenemor med 3 små unger og jobber som ufaglært assistent i barnehage, så er man nesten ikke i stand til å forsørge seg og sine. Lønna er latterlig lav. Slike folk syns jeg bør få støtte til videreutdanning i noen få år, slik at de f.eks. kan jobbe som førskolelærer eller lærer. Fremdeles ikke topplønn, men mulig å leve av. Og staten tjener det raskt inn igjen i økte skatteinntekter.

Hvis man var så dum at man droppet ut av vgs da man var 17, er det noe man skal straffes for resten av livet?

[Fluke]

Joda, man vil alltids finne noen som utnytter systemet, selv om jeg til nå ikke har truffet noen av dem. En person som syns det er greit å jobbe svart og i tillegg mottar ytelser fra staten er vel gjerne en person som ville prøvd å snyte til seg hva det nå skulle være om han hadde muligheten, og jeg vet ikke helt hvordan man kan forhindre at den typen klarer å få mer enn de skal. De som virkelig trenger hjelpen sloss mot et system som er livredd folk som utnytter det, og de gir også kanskje opp fordi de blir lei av å føle seg mistenkeliggjort hele tiden.

Om man er imot en ordning får man engasjere seg i saken for å få gjort noe med det. Om dere føler at skattepengene brukes uvettig på latsabber som ikke orker å jobbe, så må det taes i rette kanaler i tillegg til å synse og anta ting her. Synsing og antagelser er bra altså, for da kan jo andre som vet annet gjerne fortelle hvordan det kan henge sammen, og dermed er det en bra ting at det taes opp i så mange fora som mulig. Men som sagt: Bruk de demokratiske kanalene også.

[rine]

Jeg er selvfølgelig enig både med SF og MM. Det er ikke mangel på ledige jobber i Norge i dag, men for mange nordmenn er det uaktuelt å være assistent i barnehage/SFO, vaske eller være hjelpepleier. Disse jobbene er det innvandrere som har (og signe dem for det) mens nordmenn som utmerket godt kunne fått jobbene, mottar en eller annen støtte fra NAV, stemmer FRP og klager over "innvandrere som tar jobbene våre." Jeg synes NAV bør stille strengere krav til arbeidsdeltakelse fra f.eks ungdom som faller utenfor. Jobbene er der, de er bare ikke kule nok, eller godt nok betalte, slik at det nærmest ikke lønner seg å jobbe for mange. Noe er uten tvil fryktelig galt et sted.