For mange tullestudier

[teamor]

Et samfunn trenger jo alle typer folk, både folk med ingeniør-, medisin-, kommunikasjon-, og historieutdanning. Det er ikke fagene som evt. er problemet, det er fordelingen av studentene. Og at det er vanskelig å fraråde folk å ta utdanning, når man vet at det er få ting som kan bidra til sosial mobilitet så sterkt som det.

[Inagh]

Ja, jeg også tror jeg glatt putter Esme i kategorien "yngre leger."

Men for all del - første legen vi traff da Lillemann havnet på sykehuset for alvor, var en mann som gikk av med pensjon bare et år eller to senere. Åh hvor han er dypt savnet - av alle som var i kontakt med ham. Det var mann som kunne kommunisere det! Og tvers igjennom hjertevarm og omsorgsfull.

Nå vet jeg ikke noe om legestanden generelt, altså - men jeg har jo stort sett forholdt meg til barneleger oppgjennom "karrieren" som sykehusbeboer. Mulig de er ekstra interessert i det å evne å kommunisere i forhold til mange andre typer spesialister?

Ellers syns jeg Polyanna sier mye klokt når du snakker om kommunikasjon som kompetanseheving. Jeg skal love deg jeg er mye bedre på å kommunisere med foreldre jeg møter i min jobb nå, etter mange års erfaring, diverse etterutdannig og problemstillinger rikere, enn da jeg var fersk i gamet. Fy for noen salater jeg har tråkket i... og takk og lov dratt lærdom av.

[Dronningen]

Min mor underviser i pedaogikk i sykepleierutdanningen. Det handler jo om kommunikasjon. Bl.a. skal sykepleiere lære å formidle hvordan prosedyrer skal utføres av pasienter, som skal håndtere egen helse hjemme. F.eks. måle blodsukker, skifte på ulike type utstyr, forholde seg til medikamenter, et.c.

Forøvrig - om ikke kontaktsykepleiere har god nok formidlingsevne så får de ikke være kontaktsykepleier. De må kunne faget ja, men også kunne veilede og være imøtekommen for ny lærdom fra studentene.

[Katta]

Esme: jeg tror vi studerte på forskjellig sted kanskje, men det er ikke så viktig sånn sett. Vi hadde også det du beskriver, etikk og kommunikasjon gjennomsyret mange fag. Samtaler med alvorlig syke, møte med døende mennesker, viktige diskutsjoner i ettertid. Kommunikasjonskurs og rollespill. Alt det der var kjempeviktig. Det jeg imidlertid ikke skjønte helt poenget med var de dagene som var satt av til etikk i regi av etikkfolket og tilsvarende i kommunikasjon i regi av samfunnsvitere og psykiatere. Det fikk jeg ikke mye praktisk nytte utav. Med andre ord skjedde den viktige læringen i disse emnene innenfor andre fagområder. Og når det gjelder kommunikasjon og etikk tror jeg kanskje det gir en bedre tilnærmingsmåte enn når de skilles ut som egne fag. I hvertfall for medisinere.