Likte du å gå gravid?

[Isprinsessen]

NEI! Fikk en forferdelig svangerskaps depresjon som nesten tok livet av meg. Ønsket bare at enten jeg eller fosteret skulle dø under hele graviditeten bortsett fra de første 8 ukene.
Heldigvis hadde jeg en magisk fødsel, når babyen kom ut var det bare gode følelser.

[Flubby]

Tja, graviditeten hadde jo sine magiske øyeblikk, men jeg foretrekker absolutt å ha ungen på utsida kroppen.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

(kanskje for at noen skal forstå at jeg har hatt sex )

Det greide min lokale bartender å "avsløre". Etter å ikke ha vært der på en stund kom jeg inn høygravid en lørdags ettermiddag omtrent hele rocke-oslo var der og spiste hang over-frokost og han brølte "NÆMMEN GLITTER, HARRU P***!? "

[Marit K]

Jeg har noe blandede følelser rundt dette å gå gravid. På den ene siden så storkoste jeg meg med den voksende magen, det å kjenne liv, og hele følelsen av det å bære på nytt liv. Den mindre trivelige delen av det var at jeg ikke kunne røre meg noe særlig uten å ha store smerter fra ryggen og ned i bena (isjas), kvalme, og redsel for prematurfødsel.

Jeg er faktisk temmelig glad for at jeg aldri skal være gravid igjen. Det plager meg ikke det minste å vite at jeg ikke skal ha flere barn.

[Irma]

De to svangeskapene jeg har vært igjennom har vært de to verste periodene i mitt liv. Fylt av kvalme, angst og et smertehelvete uten like. Så et klart og rungende nei fra meg. Det ble fine unger ut av det da, det er bra. Men aldri mer.

[carmenzita]

Ja,jeg likte å gå gravid,men så hadde jeg ingen plager i svangerskapet.
Hadde heller ingen overivringe mageklappere rundt meg heller,og det er jeg takknemmeligfor.

[Bille]

Ja. Selve graviditeten likte jeg veldig godt. Det jeg derimot ikke likte var at jeg nesten ikke hadde immunforsvar og var sykmeldt 1 uke i slengen hver måned omtrent.

[apan]

Jeg stemte "Greit nok det ja". Jeg likte veldig mye med å være gravid, faktisk alt annet enn at jeg ble så sliten av å være det og å jobbe fullt samtidig.

[Agurke]

Jeg trives stort sett å gå gravid. Dersom man ser bort i fra kvalmen i første trimester, samt litt pust og pes i tredje.
Jeg merker forskjell på svangerskapene da, og følte meg mer fin og var mer stolt de to første gangene. Nå blir jeg bare sur og grinete av alle tafserne.

[isola]

Njaei. Jeg syntes igrunn' det var litt kjedelig.. Det tok jo en evighet, ingen ville snakke om NOE annet, og så fikk jeg ikke til noen ting. Jeg hadde ikke mange plager, men de jeg hadde (ble sliten av ingenting + hormonell hodepine) var hemmende nok. Ikke fikk jeg føde heller, så jeg er litt snurt.. Og jordmora jeg gikk til var en kronidiot. NÅ, derimot, tenker jeg tilbake og får helt stjerner i øynene.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Jeg synes Hasselnøtt sa det godt en gang: Det er tross alt en god del bedre å ikke være gravid enn å være det.

Ja, det er jo det: Kroppen fungerer min fungerer langt bedre og lettere uten en gravidmage enn med, selv om jeg har hatt enkle graviditeter.

Opprinnelig lagt inn av Mjau, her.

Alle (nesten i alle fall) forteller meg at jeg kommer til å glemme hvordan det er og ønske meg flere barn om noen år. Hvordan kan de vite det? De har ikke vært igjennom det vi har vært igjennom. Og jeg kjenner jeg blir provosert over at folk allerede nå begynner å mase om nestemann når jeg enda ikke har klart å få til en en gang.
Jeg føler også at jeg kun er interessant pga magen, og at det forventes at man skal være så fordømt lykkelig hele tiden. Og ha glød. Og så skal jeg selvfølgelig ikke være farget av det som skjedde sist, men være lykkelig og tro på at det garantert går bra denne gangen. Det er det faktisk ingen som kan vite, og det gjør meg redd. og så er jeg selvfølgelig kjemperar som ikke har begynt å hamstre inn til nurket enda. For jeg er jo over tolv uker og da går det alltid bra.

Syns ikke det er noe stas jeg, gleder meg til det er over og jeg heller kan nyte en sprell levende liten baby, forhåpentligvis.

Jeg kjenner meg så igjen, altså. Jeg var veldig mye redd og bekymret i første svangerskap pga historien, i hvert fall første halvdel. Det ble litt lettere når jeg kjente det sparket hver dag og sånn sett følte jeg hadde litt kontroll.

Merkelig nok, i retrospekt vil jeg si at det å gå gravid har vært en positiv opplevelse, sånn alt i alt. Jeg har nok i stor grad glemt det som var slitsomt (mer psykisk enn fysisk), og klarer å huske det som en flott reise somo tross alt er nokså kort. Som gravid for tredje gang har jeg følt et litt slitsomt første trimester på kroppen, jeg gleder meg til ukene mellom 18-30 og gruer meg til de ti siste.

[Noba]

Både og. Jeg var UFBer og det satte veldig preg på psyken. Det og mye annet styr fra leger og jordmødre fordi jeg ble satt i risikopasientbåsen. Men det var samtidig helt fantastisk å få oppleve det. Fortsatt savner jeg følelsen av å kjenne ungen bevege seg inne i magen, og jeg savner også det at det endelig var greit å ha en stor mage. Med minsten hadde jeg en veldig fødselsangt og truende prematur fødsel, så de siste ukene med han var vonde.

[IOA]

Tja. Den første graviditeten var helt fantastisk, har aldri følt meg bedre. Andre gangen var slitsom, og helt annerledes enn første gang.

[Appelsin]

Med Maja var det NEI NEI NEI fram til uke 34. Etter det var det mer type: Likte og likte...

Med Leonard var det NEI NEI NEI fra uke 5 - uke 42.

(og jeg befinner meg i prøver-gjengen ja )

[Appelsin]

Men jeg likte å kjenne livet inni der. Og å glede meg til det var over.

[Røverdatter]

Jeg likte det da jeg gikk med Vesla for syv år siden, men nå hater jeg det.

Dette svangerskapet begynte med fæl kvalme, utmattende trøtthet og en forkjølelse som aldri gikk over, eskalerte videre til hodepine, tildels smertefulle kynnere, økende blodtrykk, helt og delvis sykmelding siden uke 22, videre kom halsbrann, forstoppelse, bekkensmerter og nå de siste ukene stadig hovnere ankler og en vekt som fyker i været for hver dag. Nei, fy f*** så godt det skal bli å bli ferdig. Jeg aner ikke hvordan jeg skal holde ut syv uker til, men tenker at nå kan det da umulig finnes noen flere svangerskapsplager jeg kan få?

Unnskyld sytingen, men dette var godt å få ut altså.

[Mams]

Nei. Det å være gravid er oppskrytt synes jeg.
Man får en fin premie og det oppveier alt.

[tink]

Jeg har noen forferdelige rååsa briller på når det gjelder graviditet. Jeg er ikke særlig romantisk anlagt, men er nok svært gravidromantisk. Samtidig så har jeg mine normale svangerskapsplager.

Første trimester med kvalme med førstemann og et 3-trimester som aldri ble fullført på grunn av preeklampsi og hastesnitt. Andre svangerskap var jeg ikke kvalm, men mye trøtt og sliten. Fra uke 26-33 brukte jeg mye energi på å frykte en gjentakelse av sist svangerskap med prematur barseltid. Litt ekstra styr på slutten med snuing av tverrleiebaby som likevel snudde seg tilbake til setestilling.

Tror egentlig ikke jeg er av de strålende sommerfugl-gravide som polyanna beskriver, men i ettertid så synes jeg det var ei fin tid. Og kan godt tenke meg å bli gravid en gang igjen om ikke så alt for lenge.

[Tuppen]

Jeg likte veldig godt å være gravid, og kunne gjerne vært gravid flere ganger om vi skulle hatt flere barn. Nå skal det sies at minstemann blitt over 4 år, så jeg tror nok jeg har fortrengt både bekkenløsning, leggkramper og halsbrann.

[Éowyn]

Ja. Jeg likte det aller best første gangen. Den to andre gangene og, men jeg var mer utålmodig fordi jeg visste hva som ventet meg. (Jeg liker å føde og.) En stor grunn til at jeg liker å gå gravid er at det er de eneste gangene jeg er fornøyd med hvordan jeg ser ut. Og så har jeg vært i god form alle tre svangerskapene. Jeg kunne fortsatt løpe til bussen, om enn saktere etter hvert som jeg fikk større mage.