Lager du noe annet til barnet hvis middagen ikke faller i smak?

[Harriet Vane]

For et år siden kunne jeg lett kommet med samtlige av Isbjørnens uttalelser, jeg har vært veldig heldig og har en matglad unge som liker det meste og smaker på alt. Jeg tenker jo selvsagt at det er min fortjeneste () fordi jeg er slikt et pedagogsk og kulinarisk geni, og at hvilken som helst av de kresne pirkeplukkeungene kunne bodd hos meg en mnd eller to, så spiste de alt, de også. Vel. Jeg har rett og slett måttet innse at unger er forskjellige og at de går gjennom ulike faser. Alle unger er ikke som mine. Jeg har feks vært lite kvalm gjennom svangerskapene og spist alskens, (det har visstnok en del å si for preferanser og smak), ungene har ikke snev av kolikk og jeg har kunnet spise alskens mens jeg ammer også, noe som også har mye å si for utvikling av toleranse for mange smaker. Ungene mine har ikke tegn til intoleranse eller allergi, de er friske nesten alltid. Det har selvsagt noe å si.

Så, joda, vi krever smaking hver gang, men vi har aldri kjent på desperasjonen over en unge som ikke spiser noe som helst. Selvsagt kan man både dyrke kresenhet og nykker, man kan være konfliktredd i møte med barna og ikke våge å kreve eller grensesette. Men dette må man kanskje se an i fht hver unge? Med vår eldste, som spiser jevnt over alt mulig til de fleste måltider, så mener jeg det er helt greit å dytte litt. Hvis hun ikke spiser masse til ett måltid, så spiser hun alltids nok til neste. Og en barnemage er ikke SÅ stor, og mange forventer at unger skal spise altfor store porsjoner.

Målet må være at uansett hvor vanskelige de måtte være i matveien, så må de ikke bli som min svigerfar. Han klager høylytt, sier æsj og usj, i stedet for å 1) smake og 2) legge pent til side det han ikke liker. Det er så provoserende oppførsel at jeg blir aldeles rasende av det. Utakknemlig, uhøflig og frekt. Mannen er 62 år og uoppdragen, liksom.

[Isbjørn]

Skjønner at jeg har satt flere sinn i kok, det er greit. Jeg har svart ut i fra MIN erfaring med barn og mat, og sa tidlig at jeg synes det er tull og tøys å servere flere retter. Jeg hadde overhodet ingen anelse at Skremmern hadde barn som var småspiste, og trodde spørsmålet i hovedinnlegget var myntet på alle, og at alle kunne svare det man mente. Om jeg visste at det var snakk om barn som hadde "problemer" i matveien, hadde jeg noik ikke svart i det hele tatt. Her skal jeg ta sjølkritikk og beklage mine uttalelser overfor alle som har småspiste barn/matproblemer. Men, når det gjelder mat og barn generelt, står jeg for det jeg sier.

Jeg tror at man som foreldre kan skape småspiste/kresne barn, ja. Dermed er det ikke sagt at Skremmern eller andre her har skapt det. Skjønner såpass at barn er forskjellige og at de spiser forskjellig.

Det verste oppi dette er faktisk personangrepene på meg, i stedet for å diskutere sak. Det er totalt lavmål! Siterer:

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Så bra at du er ekspert på området da. :himler:

Jeg synes du fremstår som mindre oppegående når du skriver sånt pjatt som det her

Ja, innlegget ditt og spesielt denne setningen nednefor forteller meg en hel del om hvordan du er skrudd sammen:

Bare irritert over nek.

Du er en ordentlig helgen, er du.

[Alexy]

Opprinnelig lagt inn av Isbjørnen, her.

Skjønner at jeg har satt flere sinn i kok, det er greit. Jeg har svart ut i fra MIN erfaring med barn og mat, og sa tidlig at jeg synes det er tull og tøys å servere flere retter. Jeg hadde overhodet ingen anelse at Skremmern hadde barn som var småspiste, og trodde spørsmålet i hovedinnlegget var myntet på alle, og at alle kunne svare det man mente. Om jeg visste at det var snakk om barn som hadde "problemer" i matveien, hadde jeg noik ikke svart i det hele tatt. Her skal jeg ta sjølkritikk og beklage mine uttalelser overfor alle som har småspiste barn/matproblemer. Men, når det gjelder mat og barn generelt, står jeg for det jeg sier.

Jeg tror at man som foreldre kan skape småspiste/kresne barn, ja. Dermed er det ikke sagt at Skremmern eller andre her har skapt det. Skjønner såpass at barn er forskjellige og at de spiser forskjellig.

Det verste oppi dette er faktisk personangrepene på meg, i stedet for å diskutere sak. Det er totalt lavmål! Siterer:

Jeg synes det er helt greit at diskusjoner blir opphetede og litt utenfor sak, men når Skremmern kaller folk for ting, da blir det for meg bare barnslig. Har man ikke noe annet å si, kan man la være. Det man derimot oppnår med å kalle folk ting, er at de går i forsvarsposisjon. Om man som voksen ikke klarer å la være å kalle hverandre for stygge ting i diskusjoner, hvordan kan man forvente at barn ikke gjør det? Og nei, denne er ikke myntet på deg Skremmern, men veldig generelt!

[Propella]

Opprinnelig lagt inn av Isbjørnen, her.

Derfor har jeg ikke dårlig samvittighet om de ikke spiser alt av middagen. Vi sitter ved bordet og alle spiser det de har lyst på. Jeg har barn som er ganske altetende, og har sjelden problemer ang mat. Mulig vi hadde gjort det annerledes med kresne barn?

Sannsynligvis ville du gjort ting veldig annerledes.

Opprinnelig lagt inn av Isbjørnen, her.

Klart barn nekter å spise ny mat om de vet at de får annen mat, de er da ikke dumme. Og da er da tralten i gang, mor serverer mat, barnet vil ikke ha, mor lager brød/annen mat. Hva lærer barnet? Ikke annet enn at det snurrer mor rundt lillefingeren og får den maten det vil ha. Greit, dette er jo en fin måte å unngå konflikter på, den ser jeg. Men, hva oppnår man på lang sikt? Jeg tror man får kresne barn i matveien.

Hva gjør man når man har prøvd det? Når barnet har nektet å spise det som blir severt og pga det ikke spiser ved neste måltid heller. Fordi at når barnet ikke spiser regelmessig mister barnet den lille sultfølelsen den har. Hva skal man gjøre når man erfaringsmessig vet at hvis barnet hopper over et måltid vil det ta mange dager å få igang spisingen igjen. Når man har prøvd ut over lengre tid og konsekvent har gjennomført "jeg bestemmer hva du spiser, du bestemmer hvor mye"-teorien og resultatet er en gutt som blir stadig svakere. Til slutt lukter barnet aceton og orker ikke noe annet enn å ligge i sofaen. Hvor langt skal man trekke det?

Opprinnelig lagt inn av Isbjørnen, her.

Og ja, jeg har barn som spiser det meste. Hvorfor det, tro. Fordi vi sjelden tilbyr noe annet. De spiser og er fornøyde, liker enkelte retter bedre enn andre, noe som de fleste mennesker gjør.

Så enkelt er det som sagt ikke.

Opprinnelig lagt inn av Isbjørnen, her.

Ut i fra dette ser det jo ut som om du har ganske kresne barn, for å være ærlig. De liker snever og lite næringsrik mat. Skal de ikke øve seg å spise fiks f.eks? Eller annen mat somde ikke synes så mye om?

Det er ikke bare å øve seg. Hva gjør man når det å legge en gulrotbit på tallerken fører til at barnet ikke kan spise resten av maten og man får senario som jeg beskriver over med at det går flere dager uten mat?

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg kjenner folk som har 'dyrket' kresenheten til barna. Det er barn som har vært småspiste, og der foreldrene har gått bananas i ågi ungene det de aller mest ville ha. Det er oppegående folk, men dette er en enkel felle å havne i.. De spiser det meste hos oss. Med god apetitt...

Jeg skulle ønske at gutten min spiste mat hos andre. Jeg har prøvd å sende gutten til venner som ikke har vært klar over hvor sær og småspist han er. Han kan ha vært borte hele dagen uten å spise noe. Jeg har fått telefon fra de som han har vært på besøk hos. "Han vil ikke spise noe." "Det eneste han vil drikke er vann." "Hva skal vi gi han?"

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg synes Isbjørnen har vært nedlatende

Det syns jeg også. Jeg ble veldig provosert når jeg leste innleggene til Isbjørnen. Jeg ble sint og såret. Det å ha et barn med spisevansker er tøft. Man klarer ikke en gang å gi barnet sitt det meste grunnleggende her i livet. Mat som man må ha for å leve. Det er mye følelser innvolvert i mat. Det finnes ikke fasiet som sier at den måten er den riktige måten. Man må se hva slags personlighet barnet har, familien samlet sett, enkeltvis, sykdommer, funksjonshemninger osv. Å være så bastant i sine uttalelser som Isbjørnen har vært kan sette sinnene i kok hos de av oss som har opplevd virkelige spiseproblem hos barn.

[Polyanna]

Jeg skjønner godt at det er kjempefrustrerende, Propella. Som du sier, å gi barna mat er et helt basalt behov, og jeg har i hvert fall kjent flere ganger på desperasjonen over at de ikke spiser, og på hvor utrolig vanskelig det er å holde hodet kaldt. Og jeg har ganske "vanlige" unger i matveien. Hadde jeg ikke sett på broren min og hvordan de har dyrket frem kresenhet gjennom sin desperasjon, så hadde jeg aldri klart å sitte på hendene så mye som jeg har. Men det var på siden, for jeg håper du ikke tror jeg mente at alle med kresne barn selv har dyrket det frem. Det er selvsagt mange, mange andre grunner til at det oppstår.

Jeg antar forresten at dere har sjekket mandlene? Det var det som startet problemene hos min niese. Hun fikk en voldsom apetitt da hun fjernet dem i tenårene. Bare synd at hun da hadde fått et helt skrudd kosthold, og stort sett spiser bare junk og godteri...

[Propella]

Jeg forstå hva du mente Polyanna. Det er veldig lett å gå i fella når det gjelder mat. Det er vanskelig å gjøre det riktige. Det er vanskelig å finne riktig balanse.

Vi har kjekket mandlene. Dessverre ville ikke legene fjerne de. Vi var hos flere leger i fohold til den problemstillingen. Jeg mener at de har vært en bidragende faktor til storepropell spisevansker.

[Bokormen]

Nå har jeg lest innleggene til Isbjørnen igjen, og jeg synes reaksjonene hun får er voldsomme. Det er da mange her inne som uttaler seg langt mer bastant i andre barne/oppdragelsesrelaterte temaer? Jeg skjønner at det er veldig sårt om barna ikke spiser, men jeg trodde de fleste her inne hadde såpass selvinnsikt at de greide å se litt bort fra egne ømme tær til en viss grad.

Slik jeg leste Isbjørn var hun ikke ute etter å "ta" de som har prøvd alt, eller de med barn med store problemer knyttet til mat. Det er ganske mange barn hvor "liker/liker ikke" endres etter hvor de er, og hvem de spiser sammen med. Noen foreldre diller med alt fra påkledning til valg av søndagsutflukt til mat, at de skaper uvaner hos barna også i matveien er ikke rart. At man stusser over slike uvaner betyr ikke at man mener at alle med småspiste barn har gjort store feil.

[Nessie]

Jeg har lært min mann å like gulrot til middag i en alder av 30 + ... så alt går!

[Harriet Vane]

Jeg lærte min mann (33) å like rosenkål, ved å steke rosekålen. Enten i smør eller med bacon. I det hele tatt er grønnsaker i mindre biter, rå, stekt eller hurtig kokt mye bedre enn de gruelige helkokte greiene som mange i vår foreldregenerasjon driver med.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg lærte min mann (33) å like rosenkål, ved å steke rosekålen. Enten i smør eller med bacon. I det hele tatt er grønnsaker i mindre biter, rå, stekt eller hurtig kokt mye bedre enn de gruelige helkokte greiene som mange i vår foreldregenerasjon driver med.

Gubben nektet spise gulrot, helt til han skjønte at det faktisk var SMAK på gulrot som ikke var kokt ihjel eller som var woket.. Mora koker gulroten i sikkert 20 min, sånn at vannet er oransje.

[Propella]

Jeg satt på hendene lenge før jeg svarte. Den logiske siden av meg sa at jeg ikke skulle føle meg truffet. Jeg holdt meg i flere dager før jeg ikke klarte å la vær å kommentere. Det stakk rett å slett hardt i mammahjertet at jeg bare måtte. Hadde jeg svart den dagen jeg leste Isbjørenens innlegg hadde det vært en helt annen tone i innlegget mitt.

[Lykken]

Så kan man jo legge til at svært kresne, småspiste og spisevegrere også kan vokse opp til å bli veldig glad i mye forskjellig mat, tross mye problemer, spesialbehandling og styr når de er små. Det er jeg et levende eksempel på.

[Propella]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Så kan man jo legge til at svært kresne, småspiste og spisevegrere også kan vokse opp til å bli veldig glad i mye forskjellig mat, tross mye problemer, spesialbehandling og styr når de er små. Det er jeg et levende eksempel på.

Det har vært min store trøst hele veien. Lillebroren min og propell-mannen var også ekstreme i sine matvaner som små. De vokste opp de også. Idag spiser de det meste.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Propella, her.

Det har vært min store trøst hele veien. Lillebroren min og propell-mannen var også ekstreme i sine matvaner som små. De vokste opp de også. Idag spiser de det meste.

Mannen min levde på utelukkende på ristet brød, marmite, syltetøy, Rice Crispies, melk, pølser og gulrøtter helt til han begynte på universistetet. Nå spiser han ALT unntatt rosenkål, mais og lakris.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Propella, her.

Det har vært min store trøst hele veien. Lillebroren min og propell-mannen var også ekstreme i sine matvaner som små. De vokste opp de også. Idag spiser de det meste.

Ja, man forandrer smak og behov når man blir større. Det eneste er at jeg ødela kostholdet mitt pga alt fokuset rundt meg på hvor tynn jeg var, så jeg gikk på selvpålagte fetekurer fra jeg var tretten år.

[Hyacinth]

Sånn helt generet: Jeg har hatt store problemer med å få mat i mine unger de tre første årene. De var ikke spesielt kresne, men ekstremt småspiste. I tillegg undervektige. Det har vært helt grusomt, og man føler seg temmelig mislykket som mor når barna ikke vil spise NOE. Jeg vet hvordan det føles. Man blir desperat, jeg har til og med tydd til trusler. Likevel har JEG (men det er meg) aldri falt for fristelsen til å servere annen mat eller usunn mat. Jeg har hatt den holdningen Mim skisserer over her. Nå er den eldste sju og hun har alltid vært nokså altetende, selv om hun tidligere knapt spiste. Med minstemann (4) strever vi mer. Han "liker ikke" og er fremdeles småspist. Vi prøver å lære ungene at det går an å lære seg å like. I mellomtiden, mens han "øver", spiser han det vi har, evt deler av det vi har. Jeg tror ikke det hadde funket å gi ham noe annet, ikke på sikt, i hvert fall.

[safran]

Det siste der er jeg enig i, Alexy - spesielt når det skjer på bakrommet.

[Lilith]

Out i vei! Rødprikking er dustete, snikete og barnslig, synes jeg da

*samler tyttebær*

Og siden jeg først har åpnet kjeften, så må jeg bare si at jeg synes det er trist å se hvilken respons Isbjørnen har fått i denne tråden. Greit nok at man er overfølsom på ting som en selv sliter med i heimen, men det å dra det ut så til de grader, og i tillegg begynne å rakke ned på folks intelligens...

[safran]

Vi har vel alle vært der en gang.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Vi har vel alle vært der en gang.

Nei, vet du hva, jeg vil ha meg frabedt at jeg noengang har ROPT til mitt barn!