NAV - Trygd - det hardner til for oss kronikere

[Perhonen]

Hvor mange her har opplevd å måtte leve av rehabiliteringspenger, attføringspenger, overgangsstønad? Og hvor tror dere grensen for å motta bostøtte går? Og hvor enkelt tror dere det er å begynne å utdanne seg på nytt og kanskje flytte langt langt hjemmefra med flere barn og etablere seg på nytt?

Og en ting til jeg bet meg merke i litt lenger oppe i tråden. Mennesker med diabetes 2 som selvforskyldt på grunn av dårlig kosthold og dårlig livsstil påførte seg selv diabetes. Jeg har diabetes 2, og det er definitivt ikke på grunn av dårlig kosthold eller en dårlig livvstil. Og jeg har heller ikke vært borte en dag fra jobb på grunn av diabetesen. Derimot har jeg vært sykemeldt i 3 uker på grunn av alt for høyt blodtrykk.
Hva er det da greit at man blir sykemeldt for? Hva er det greit at man får på attføring for? Hvorfor skal voksne arbeidende mennesker være med å betale gjennom skatten for at andres barn skal få gå på skole, for at andre mennesker skal få behandling på sykehus, at eldre mennesker skal få hjelp osv hvis de selv ikke har barn, aldri er syke, eller har et eneste eldre menneske i familien eller omgangskretsen.

Det er jo fryktelig urettferdig at man skal måtte betale for goder som man selv ikke får.

En god klem til deg Jessica. Det å måtte holde styr på meldekort osv osv burde mennesker som deg, og i andre vanskelige livsituasjoner sluppet å styre med. Også som pårørende opplever man hvor utfordrende det er å rydde opp i alt rundt den som er syk. Og det handler ikke om å klemme mest mulig ut av systemet, men om å overleve.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av LilleBulla, her.

Har du forsøkt å jobbe 10-20% noe sted. Det gjør faktisk ikke noe særlig for selvrespekten, snarere tvert imot, er min erfaring. Man må egentlig opp i 40-50% for å få følelsen av å faktisk bidra, være nyttig, og en del av kollegiet, iallefall i mange jobber. Om man bare er der noen få timer i uka blir man utrolig "annerledes" på joben. Deyt kan sikkert funke for noen, men ikke for alle. Tilrettelegging er mer hensiktsmessig, men mange arbeidsgivere er desverre vanskelige å få med.

Man kan jobbe som ringevikar, og i nesten alle omsorgsyrker er det skrikende behov for flere hender. Jeg har ekstremt vanskelig for å forstå at det skal være bedre for selvfølelsen å bli hjemme og la andre forsørge seg enn å faktisk gå på jobb tre halve dager i uken hvis man kan klare det, men det er vel denne tankegangen som gjør at vi har så utrolig mange på ulike velferdsordninger, vil jeg anta.

[emm]

Jeg støtter meg litt på 007 her, jeg mener på ingen måte at det ikke finnes mennesker som trenger støtte pengemessig grunnet sykdom, og jeg tror på ingen måte at det er en lett avgjørelse.

Men på generelt grunnlag må det være for mange som trenger hjelp og mener det er statlig ansvar å rydde opp og ta vare på dem opp gjennom livet når man ser på det utgiftsnivået vi har i Norge i dag når det kommer til alle trygdeutgifter sammenlagt. Det er ikke det samme som å si at du eller du er en del av disse, og det var nettopp de som virkelig er syke eller har syke å ta seg av disse ordningene var ment å dekke.

[vixen]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Så enkelt er det ikke. Overgangen fra frisk via vondter til syk med trygderettigheter er ekstremt glidende og vanskelig å håndtere i praksis både for pasienter, leger og NAV.

Må bare signere denne! Det er utrolig vanskelig.

I utgansgpunktet skal ikke status og lønn tas med i betraktningen dersom du må skifte beite pga helseproblemer. Dette har det kommet innstramminger på i det siste og det kommer til å bli skjerpet inn i praksis også. Mer og mer.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Retz, her.

At pensjonister skal kunne heve full pensjon og heve dagpenger samtidig (dagpenger som i arbeidsledighetstrygd???) høres helt ubegripelig ut.

Jepp.

Sitat:

Regjeringen har foreslått endringer i regelverket på korttidsytelser fra 1. januar 2011. Dette er en del av pensjonsreformen.
Sykepenger til deg som er mellom 62 og 70 år

• Er du mellom 62 og 67 vil du ha rett til sykepenger i ett år hvis du:
  Mottar alderspensjon fra folketrygden
  Mottar ny avtalefestet pensjon (AFP) i privat sektor
  Mottar gradert gammel AFP i privat sektor
  Mottar gradert AFP i offentlig sektor
  Er over 65 år og arbeider i privat sektor og har avtalefestet pensjon
  fra kommunal pensjonsordning, eller
  Ikke mottar noen av disse pensjonsytelsene
• Er du mellom 62 og 67 vil du ikke ha rett til sykepenger hvis du:
  Mottar 100 prosent gammel AFP i privat sektor
  Mottar 100 prosnt AFP i offentlig sektor
• Er du mellom 67 og 70 og har en arbeidsinntekt på mer enn to ganger grunnbeløpet (kr 151 282 per 01.05.10), vil du ha rett til sykepenger i maksimalt 60 dager.

Dagpenger

• Regjeringen har forslått at dagpenger til personer mellom 62 og 67 år skal utbetales fullt ut selv om du tar ut alderspensjon. Det samme gjelder ny avtalefestet pensjon i privat sektor.
• Særregler for dagpengemottakere over 64 år oppheves. Dette gjelder bl.a. dagpengeperiode, inntekt fra egen næring og minsteytelse. Overgangsordninger ut 2011 skjermer deg som allerede er inne på ordningen.
• Foreldrepenger, svangerskapspenger og svangerskapsrelaterte sykepenger foreslås likestilt med arbeidsinntekt slik at de vil gi rett til dagpenger.

Arbeidsavklaringspenger

• Regjeringen har forslått at arbeidsavklaringspenger til personer mellom 62 og 67 år skal utbetales fullt ut selv om du tar ut alderspensjon. Det samme gjelder ny avtalefestet pensjon i privat sektor.

Uførepensjon

• Stortinget har allerede vedtatt at uførepensjon og alderspensjon maksimalt kan gis med 100 prosent. For eksempel: Hvis du har 60 prosent uførepensjon, kan du ta ut inntil 40 prosent alderspensjon.

http://www.nav.no/Pensjon/Alderspens...jon/258171.cms

Når det gjelder snylting: Jeg tror ikke noen her er for snylting, altså. Det er mer holdningene og "jakten på snylterne" som slår så utrolig feil ut. De som er syke får det kjipere og de som man er ute etter bryr seg antageligvis ikke noe særlig. I tillegg ser man jo bare i denne tråden at også vanlig bruk av ordninger for noen også kommer i "kjeltring-kategorien". Og det er en skummel utvikling.

At syke folk, eller folk på vei fra syk til frisk (her er det jo gjerne en gradvis utvikling), får brukt den arbeidskapasiteten de til enhver tid har er jeg enig i at er en Bra Ting. Både for samfunnet, men spesielt for den enkelte. Når f.eks. en revmatiker med en hverdag som dette klarer å skape sin egen deltidsstilling på nett blir det for teit om samfunnet kommer med "Aha! Du klarte å jobbe allikevel, din snik!" og mistenkeliggjør hele uførheten. Istedet mener jeg man bør lytte til hva de som faktisk har fått til noe til tross for uførhet har å si. Slik at man kanskje kan gjøre veien lettere for andre. For den veien kan per i dag ta motet fra en underveis, altså. Ikke bare fordi det er vanskelig å få et gammeldags regelverk til å passe, men fordi mange blir mistenkeliggjort når de prøver å gjøre det de kan.

Selv er jeg utrolig priviligert. Jeg er gift og vi har to inntekter. Det gir meg muligheter til å ta en sjanse og prøve å gjøre noe til tross for at behandler mener jeg har 1-2 år igjen før jeg kan jobbe. Jeg er altså blant de heldige som kan prøve meg med min nåværende reduserte arbeidsevne uten at vi dør av sult dersom det innebærer at NAV ikke er med på dette. Ikke alle har den muligheten. Slik systemet fungerer i dag ville det helt klart ha vært "lurest" for meg å forholde meg passiv og bare nikke enig når behandler sier jeg må ha 1-2 år til. Jeg kunne ha hevet fulle AAP uten å bli trukket stadig mer fordi jeg logger timer på meldekortet osv.

Det ville ikke først og fremst vært best på grunn av økonomiske motiver, men på grunn av tryggheten. Der tror jeg nemlig mange misforstår folk som ikke bare dropper stønader eller tar sats og "klarer sjøl". Det er tryggheten i det å vite at du alltid har råd til husleia selv om du er syk, som er vanskelig å gi slipp på. Hvordan i huleste kan jeg, som har en ektefelle å dele forsørgeransvaret med, se ned på de som ikke har det og derfor ikke tør å gi slipp? Eller; hvordan kan forsørgede kvinner som liksom har "klart selv" innbille seg at det er noe alle kan?

Vil vi virkelig tilbake til en tid der mulighetene for å klare seg til tross for sykdom avhenger av om man har en mann som kan forsørge en eller ikke? Vil vi virkelig gjøre det så forbannet utrygt å gjøre noe annet enn å gifte seg med en mann som tjener godt?

[kie]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Ikke fullt så mange. Jeg vil si at vi har et ganske stort problem hvis f.eks 35 % av de som mottar trygdeordninger befinner seg i den gruppen.

Tja. Det kommer jo an på om de befinner seg i den gruppen på grunn av holdningene sine eller sykdommen sin, da. Det er visstnok mulig å både være syk og ha teite holdninger. Kjipe folk blir også syke.

Hvis man ikke er reellt syk men kun er trygdet på grunn av holdningene sine er det jo svindel.

Og for å komplisere ytterligere; noen sykdommer påvirker også "holdningene". Den syke blir kanskje apatisk, ute av stand til å se løsninger eller tenke kreativt, virker daff, lat osv.

Heldigvis er det NAV vi snakker om her og ikke Perleporten.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Wix, her.

Vi har allerede et av verdens mest gavmilde velferdssystemer. Det er nok en årsak til at vi også er blant dem som har flest langtidssykemeldte/uføretrygdede i forhold til folketallet.

Det jeg sliter med å forstå i debatter som dette er uvilligheten til å gi slipp på "sannheter" som har vist seg å ikke stemme. Man har liksom bare bestemt seg for hvordan verden ser ut og vil helst ikke forvirres av fakta.

Sitat:

Antallet uføretrygdede øker faktisk ganske lite. Fra 2008 til 2009 økte antallet med 1,3 %, den laveste økningen siden 1996! (NAV) Og korrigerer man for endret alderssammensetning har antallet vært uendret siden 2001.
Bildet av de 650,000 som slabbedasker som sitter hjemme og hever trygd er altså mildt sagt feil. Men debattantene, og journalistene, liker ikke for mange detaljer. Bedre å klaske alle i samme kategori.

Herfra

Samtidig er det jo ikke så veldig rart heller, da. Når Arbeidsdepartementet prøver å påvirke forskningsrapporter.

Sitat:

Forskere ved Sintef varsler at de har blitt utsatt for press fra myndighetene.
Arbeidsdepartementet krever blant annet at konklusjonen «det er fortsatt uklart om Norge har svært høyt sykefravær sammenlignet med andre land», endres til «Norge har et høyt sykefravær sammenlignet med andre land». Sintefs rapport tilbakeviser påstånder om at fraværet «eksploderer» og aldri har vært høyere. Dette avsnittet forlanger departementet slettet. I et fire-siders notat med «rettinger» krever de også flere andre endringer.

Sitat:

Når det gjelder forskningsrapportens tema – sykefraværet – bekrefter jukset det som har vært tydelig lenge: Regjeringen prøver å konstruere en virkelighetsbeskrivelse som skal rettferdiggjøre de tiltakene de har tenkt å iverksette. Dette er svært alvorlig i seg selv, men heldigvis har regjeringens beskrivelser allerede blitt imøtegått av fagfolk en rekke ganger, godt underbygd med statistikk fra bl.a. SSB, så man kan kanskje håpe på at bløffen ikke godtas av folk uten videre.

Herfra

Sitat:

I et avsnitt i rapporten skriver Ose at oppslagene i mediene om at «Sykefraværet eksploderer» og aldri har vært høyere, rett og slett ikke stemmer. Det avsnittet krever departementet at hun sletter helt.

Sitat:

Til tross for den voldsomme debatten om sykefraværet på begynnelsen av året, har Ose aldri hørt at departementet noen gang har vist til rapporten hennes. Aftenposten har heller ikke lyktes å finne rapporten på departementets hjemmesider. SINTEF har publisert den på sine hjemmesider.

Herfra

Jeg synes det er skummelt når tilsynelatende intelligente mennesker virker så villige til å lukke øynene for fakta som påviser feil i argumentasjonsrekken de har forelsket seg i. Er det virkelig så farlig å revurdere når ny informasjon foreligger? Er man virkelig så ivrige etter å "ta" trygdede at man ikke gidder å bry seg om hvorvidt begrunnelsene for det stemmer?

Det skumleste av alt er at nesten ingen ser ut til å reagere.

[emm]

Men uansett rett eller galt da Kie, hvordan skal regnestykket gå opp fremover? Hvordan skal vi ha råd til å ha et system som er slik det er nå? Hvis det er så at 98 % (bare for å ta et tall) av de som får trygdeytelser nå absolutt må ha det og har rett på det, hvordan skal dette finansieres uten at alle de som får det går ned på en sum som er et absolutt eksitensminimum eller faktisk under det? Jeg forstår godt det er kjipt at alle de som er i systemet føler seg uglesett og gås opp og ned i sømmene, men ser du ikke at det vil være et gode på sikt for de som virkelig må ha støtte å få ut de som ikke må ha det? Og om det er så at de ikke finnes, så har vi et problem større enn noe, for det er for lite penger til å finansiere ordningen slik den er i dag.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Vet du hva? Det får være en grense for hva jeg skal betale skattepenger for at folk skal slippe å plages med altså. At det er litt ekkelt at man ikke blir helt en av gjengen på jobben fordi man er der en halv dag i uka er ikke noe jeg er villig til å betale folk ut av. Kan man jobbe en halv dag i uka så bidrar man med arbeidet sitt den halve dagen i uka. Og er glad for at man kan være en ressurs.

Det kan du si. Men argumentet om at slikt arbeid hjelper en som faktisk er syk med selvfølelsen holder ikke.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Man kan jobbe som ringevikar, og i nesten alle omsorgsyrker er det skrikende behov for flere hender. Jeg har ekstremt vanskelig for å forstå at det skal være bedre for selvfølelsen å bli hjemme og la andre forsørge seg enn å faktisk gå på jobb tre halve dager i uken hvis man kan klare det, men det er vel denne tankegangen som gjør at vi har så utrolig mange på ulike velferdsordninger, vil jeg anta.

Det jeg lurer på om dere glemmer å tenke på er at dette primært dreier seg om folk som er syke. Syke mennesker har vesentlige merbelastninger i livet sitt, på mange områder, og tåler faktisk ting dårligere enn friske. Sånn er det.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Men uansett rett eller galt da Kie, hvordan skal regnestykket gå opp fremover? Hvordan skal vi ha råd til å ha et system som er slik det er nå? Hvis det er så at 98 % (bare for å ta et tall) av de som får trygdeytelser nå absolutt må ha det og har rett på det, hvordan skal dette finansieres uten at alle de som får det går ned på en sum som er et absolutt eksitensminimum eller faktisk under det? Jeg forstår godt det er kjipt at alle de som er i systemet føler seg uglesett og gås opp og ned i sømmene, men ser du ikke at det vil være et gode på sikt for de som virkelig må ha støtte å få ut de som ikke må ha det? Og om det er så at de ikke finnes, så har vi et problem større enn noe, for det er for lite penger til å finansiere ordningen slik den er i dag.

Selvsagt er det et gode om snyltere lukes ut, men det kan ikke gjøres på en sånn måte at de svakeste bukker under i prosessen.

Opprinnelig lagt inn av LilleBulla, her.

Det kan du si. Men argumentet om at slikt arbeid hjelper en som faktisk er syk med selvfølelsen holder ikke.

Jeg mener at om en som er syk plages med litt øm selvfølelse fordi han eller hun ikke kommer helt inn i gjengen på jobben er helt knekkende likegyldig. Det får man jobbe med selv. Det er IKKE grunn til å slippe å jobbe det man kan.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av LilleBulla, her.

Selvsagt er det et gode om snyltere lukes ut, men det kan ikke gjøres på en sånn måte at de svakeste bukker under i prosessen.

Vanskelig å være imot prosessen, om den får folk til å bukke under. Det var mer argumentasjonsrekken om at det ikke er for mange på trygd jeg stillte spørsmålstegn ved. Tallene er hele tiden gale, og alle som stiller spørsmålstegn ved mengden på trygdeytelser får på pukkelen. Så, ja, om tallene i dag stemmer med virkeligheten har vi faktisk ikke råd til regningen fremover. Hva gjør vi da? Hvordan vil fremtiden fortone seg for de på trygd i fremover? Skal vi gi fremtidige pensjonister på båten, det er ikke penger igjen?

Jeg er meget klar over at jeg er en ulykke fra å måtte motta ytelser jeg også, så jeg er veldig interessert i at dette må være et bærekraftig system.

kie - mener du i fullt alvor at antall mennesker på trygd ikke er et problem her i landet?

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Men uansett rett eller galt da Kie, hvordan skal regnestykket gå opp fremover? Hvordan skal vi ha råd til å ha et system som er slik det er nå? Hvis det er så at 98 % (bare for å ta et tall) av de som får trygdeytelser nå absolutt må ha det og har rett på det, hvordan skal dette finansieres uten at alle de som får det går ned på en sum som er et absolutt eksitensminimum eller faktisk under det? Jeg forstår godt det er kjipt at alle de som er i systemet føler seg uglesett og gås opp og ned i sømmene, men ser du ikke at det vil være et gode på sikt for de som virkelig må ha støtte å få ut de som ikke må ha det? Og om det er så at de ikke finnes, så har vi et problem større enn noe, for det er for lite penger til å finansiere ordningen slik den er i dag.

Hvis velferdsstaten skal overleve så må flest mulig ut i mest mulig arbeid. Løsningen som er billigst på kort sikt er selvsagt å stramme inn reglene og sette ned satsene. Men det er ikke nødvendigvis det som skal til for å få flere til å jobbe mer. Hvis man står der med en person på rundt 40 med slitasjelidelser, så mener jeg at man må gjøre sitt ytterste for å få denne personen omskolert og raskt ut i arbeid igjen. Får h'n lov til å gå hjemme og kjenne etter i for lang tid, så dukker det etter hvert opp nok psykiske og fysiske plager til at det ender med uføretrygd.

Og jeg skulle gjerne betalt 20 000 mer i skatt i året hvis det hadde betydd at min kjære venn Khalid hadde fått lov til å fullføre grunnskoleutdanningen, heller enn å ende opp med uføretrygd. Der fantes det ikke noe ønske om å la staten varte seg opp, han hadde jobbet hele sitt liv, og ville fortsette med det. Men når man ikke kan skrive skikkelig, og strever med all annen regning enn hoderegning, så mister man jobben når bedriften innfører datasystemer. Og det er ikke så lett å lære seg hele grunnskolepensumet på de 2-3 årene man får tildelt fra nav.

[gajamor]

Litt forenklet matematikk (jada, jeg vet at tallene ikke stemmer):

1 person på uføretrygd: - 100 000
1 person i arbeid: + 100 000

Dvs. at hvis man får en person fra uføretrygd til arbeid, så tjener man 200 000 i året. Hvor mye koster det å omskolere noen?

[Hannah]

Men hvor skal grensen for hvem som skal få trygd gå da? Må man ha spesifikke diagnoser for å ha rett til å få trygd?

Attføring er jo noe som er en overgangsfase. Etter 3-4-5 år er denne personen forhåpentligvis ute i jobb, og ikke under NAV lenger.

Jeg er veldig for at mennesker på uføretrygd bør jobbe litt så sant de kan altså. Det er utrolig godt på selvfølelsen.
Jeg kan bare snakke ut fra egen erfaring. Min erfaring er at etter at jeg begynnte å jobbe litt, så har jeg det mye bedre med meg selv, psykisk. Jeg er "bare" 50% ufør, og heldigvis fikk jeg medisiner som gjør at jeg kan utnytte restarbeidsevnen min nå. Det kunne jeg ikke før. Jeg har det ikke bedre i kroppen ved å jobbe, fordi jeg har mer smerter nå og jeg må gå på jobb selv om kroppen egentlig sier stopp, men som sagt, det gjør så veldig godt psykisk å få jobbe, og være med å bidra.

Problemet med å være kronisk syk, og forsøke å komme seg ut i jobb, er man ikke er særlig attraktiv på arbeidsmarkedet. Jeg klarte å karre meg til et lite vikariat etter å ha vært ringevikar en stund, men har ikke fått dette forlenget. Dermed må jeg begynne som ringevikar.
Det er helt flott å være ringevikar, for all del. Ulempen er jo bare det, at man bør helst si ja til å jobbe når de ringer, ellers slutter de jo å ringe deg. Det er neimen ikke alltid kroppen er enig i at det er ok å jobbe akkurat når de ringer.
Har man noe fast, kan man i større grad legge opp dagen i forveien og etterpå, sånn at man har større sjangs til å kunne jobbe når man skal på jobb.


Ikke siter meg her, for jeg sletter kanskje etterhvert.

[Katta]

I utgangspunktet skal det vel være slik at man får uføretrygd om man er i en situasjon hvor man ikke kan omskoleres. Jeg tror ikke det er slik idag heller at man enkelt kan omskolere de som får uføretrygd. Men klart, man må nok bli enda mer aggressive på å få folk ut i jobb. Og det er jo slik systemet er ment å fungere også idag, det må bare bli bedre. Og sikkert noe strengere. Jeg kjenner flere vellykkede NAV-rehabliliteringer om man skal bruke et slikt ord. Mennesker som har vært syke på typisk kvinnevis og falt utenfor slik at veien til arbeidslivet er lang når det omsider ikke er så mye sykdom igjen. Men hvor praksisplass og jobb med tilskudd fra NAV har ført til fast ansettelse i en jobb de trives i. Det er bare synd det er så sjelden vi hører om slike tilfeller, de burde vært løftet frem som malen på hvordan et forløp skal være.

[Hannah]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

I utgangspunktet skal det vel være slik at man får uføretrygd om man er i en situasjon hvor man ikke kan omskoleres. Jeg tror ikke det er slik idag heller at man enkelt kan omskolere de som får uføretrygd. Men klart, man må nok bli enda mer aggressive på å få folk ut i jobb. Og det er jo slik systemet er ment å fungere også idag, det må bare bli bedre. Og sikkert noe strengere. Jeg kjenner flere vellykkede NAV-rehabliliteringer om man skal bruke et slikt ord. Mennesker som har vært syke på typisk kvinnevis og falt utenfor slik at veien til arbeidslivet er lang når det omsider ikke er så mye sykdom igjen. Men hvor praksisplass og jobb med tilskudd fra NAV har ført til fast ansettelse i en jobb de trives i. Det er bare synd det er så sjelden vi hører om slike tilfeller, de burde vært løftet frem som malen på hvordan et forløp skal være.

Helt enig. Og jeg tror det dette som må gjøres, heller enn å kutte på uføretrygden. Den er veldig lav allerede.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Hannah, her.

Helt enig. Og jeg tror det dette som må gjøres, heller enn å kutte på uføretrygden. Den er veldig lav allerede.

Jeg er veldig usikker om jeg egentlig synes den er lav.

På den ene siden kjennes det personlig veldig urettferdig at jeg skal straffes med 33% mindre inntekt når jeg blir uføretrygdet på grunn av sykdom, på den annen side er vi så utrolig heldige her i landet som i det hele tatt har en slik ordning.

Jeg tror det er veldig lett å ha et standpunkt om trygdeytelser frem til man selv må greie seg med disse 66% av tidligere lønn- for mange betyr det ( i tillegg til å være syk og problemer forbundet med det) å måtte flytte fra boligen sin, osv.

Når det gjelder omskolering f.eks. for alenemødre etter samlivsbrudd så mener jeg det gir veldig uheldige signaler til mange andre som sliter med dårlig råd som ikke kommer innunder de ordningene som finansierer dem omskolering. Det skaper misunnelse og misnøye, og jeg mener helt klart at det bør være strengere regler på akkurat dette.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg mener at om en som er syk plages med litt øm selvfølelse fordi han eller hun ikke kommer helt inn i gjengen på jobben er helt knekkende likegyldig. Det får man jobbe med selv. Det er IKKE grunn til å slippe å jobbe det man kan.

Jeg mener at du ikke forstår noenting av hvordan det påvirker en å være kronisk syk, (eller muligens reagerer helt annerledes på det enn de fleste)

Du sier på den ene siden at det er bra for selvfølelsen å jobbe litt, og så på den andre siden at du ikke bryr deg om selvfølelsen til de syke. Selvfølelsen til en kronisk syk er under temmelig stort press allerede, tro det eller ei.

Jeg er helt enig i at det ikke er bra for folk å gå hjemme og sose, og at aktivitet er en bra ting, men å tvinge folk inn i ministillinger hvor man hverken får kontinuitet eller sosial kontakt er ikke veien å gå.