Noen voksne tåler visst ikke barn ...

[Libra]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Det tror jeg kan være en nyttig innstilling. Som forelder, og ikke minst også som barn, kan det være greit å bli minnet om at omgivelsene ikke alltid har samme oppfatning som man selv har om hvordan ting er eller bør være. Og så lenge folk ikke går helt over stokk og stein med kjefting, så tåler vel også barn å oppleve at ukjente mennesker rundt dem kan reagere på oppførselen deres? (Det er nok av voksne som blir høyst forurettet når de blir bedt pent om å la være å gjøre noe som plager andre, som å sende tekstmeldinger på kino eller røyke like ved inngangsdøren eller slikt. Og jeg kan ikke bare meg for å tenke at de kanskje burde ha lært da de var små at selv når de selv og moren deres synes at de oppfører seg helt greit, kan det hende de plager andre.)

Utrolig godt poeng, som får meg til å revurdere holdningen min om at jeg henvender meg til den aktuelle foreldren når det er noe. Men, selvsagt gjør man det på en høfflig og ordentlig måte.

[Candy Darling]

Personlig synes jeg det er vel så irriterende med kjeftende foreldre som urolige barn. Likevel er jeg temmelig svett hvis poden får et utageringsanfall og er heller for mye korrigerende enn for lite.

Slik som HI (helt uhildet, selvsagt) fremstiller situasjonen, synes jeg de andre var temmelig uforskammet. Barn som ikke roper, og holder seg i området rundt bordet, synes jeg er innenfor på de fleste steder.

[Skremmern]

Veldig enig med Zöe!

[Miss Norway]

Nemmen herregud da. Det er jo snakk om tolkninger - øyet som ser - sender og mottaker... alle de teoribegrepene all kommunikasjonslære og logikk terper på.

Jeg kan da heller ikke helt forstå at et barn som sitter "litt urolig" med stumpen på stolen - uten å forlate den - kan være til sjenanse. Ihvertfall ikke nok til at et nabobord forstyrres. Men de ble altså det likevel. Nok til å reagere. Hvorfor det? Det må da kunne gå an å stille seg spørsmålstegn ved om kanskje situasjonen var litt annerledes vurdert helt objektivt uten at man anklager noen for å lyve?

Det er LOV å ha "mammafilter" overfor sitt eget barn. Det skulle bare mangle! Men man må være oppmerksom på det, og være klar over at det er der.

[Lykken]

Det kan hende at de på nabobordet var av typen barn skal ikke sees, høres og oppføre seg eksemplarisk i alle sammenhenger etc...
Min tante og hennes datter, min kusine, er sånn. Hennes to barn satt med stooore plastsmekker ved måltidene ved femårsalder, de ble smekket på fingrene hvis de nærmet seg med en pekende finger på bursdagskaken og de har fått generelt så mye kjeft og irettesettelser at spesielt eldste har blitt ganske kuet. Så for meg så høres HI og barnet helt normalt i oppførselen, mens de på nabobordet hadde et unormalt forhold til hvordan barn skal oppføre seg. I min øyne, selvfølgelig.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Nemmen herregud da. Det er jo snakk om tolkninger - øyet som ser - sender og mottaker... alle de teoribegrepene all kommunikasjonslære og logikk terper på.

Jeg kan da heller ikke helt forstå at et barn som sitter "litt urolig" med stumpen på stolen - uten å forlate den - kan være til sjenanse. Ihvertfall ikke nok til at et nabobord forstyrres. Men de ble altså det likevel. Nok til å reagere. Hvorfor det? Det må da kunne gå an å stille seg spørsmålstegn ved om kanskje situasjonen var litt annerledes vurdert helt objektivt uten at man anklager noen for å lyve?

Det er LOV å ha "mammafilter" overfor sitt eget barn. Det skulle bare mangle! Men man må være oppmerksom på det, og være klar over at det er der.

Nei,nei - klart jeg ikke mener at man ikke kan stille spørsmålstegn ved tolkningen av en situasjon.

Mitt poeng var kun at så lenge hun satt på stolen, ikke ropte (etc. etc.) så har ihvertfall jeg alle fakta på bordet for å kunne hevde at hun umulig kunne være til større sjenanse enn man må forvente å støte på når man beveger seg ute i verden.

[Candy Darling]

Der vi har reist i pappapermisjoner, har de uten spørsmål kommet og tatt med seg babyen under hele måltidet. En lettere nervøs mamma vokste lang hals. Men det gikk bra med oss, altså.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Og nyyyyyter det når vi er i sydlige strøk, hvor unger faktisk er mer enn velkomne på restauranter. Der vi var sist kom de med leker til ungene, og de fikk bli med ut på kjøkkenet og lage pizza. Et annet sted kom kokken ut hver dag og hilste på ungene, og servitørene tok dem med for å leke, så vi kunne spise i fred. Skulle likt å se noe sånn skje i Norge. Der ville man vel bli kastet ut av både de som drev restauranten, og av gjestene, om man tok med seg barn ut for å spise på en finere restaurant på kveldstid .

Oups. Snakket meg bort igjen .

Jeg innrømmer å ha begrenset erfaring med "syden", men de gangene jeg har vært sydover og spist på restaurant, har jeg lagt merke til to ting: 1) Barn er velkomne på alle resturanter hele kvelden og 2) INGEN barn oppfører seg slik som norske barn på restaurant har en lei tendens til å gjøre; de sitter rolig ved bordet hele måltidet, leser en bok, tegner eller snakker med de andre, men aldri har jeg sett en unge i "syden" springe mellom bordene og definitivt ikke rope og hyle.

Og min erfaring er at veloppdragne barn er velkommen over alt – også i Norge. Og det er grunnen til at vi bestreber oss på å lære ungene våre "restaurantmanerer", så vi kan ta dem med på ordentlige spisesteder når vi føler for det, og ikke være for evig forvist til "barnevennlige" steder.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg innrømmer å ha begrenset erfaring med "syden", men de gangene jeg har vært sydover og spist på restaurant, har jeg lagt merke til to ting: 1) Barn er velkomne på alle resturanter hele kvelden og 2) INGEN barn oppfører seg slik som norske barn på restaurant har en lei tendens til å gjøre; de sitter rolig ved bordet hele måltidet, leser en bok, tegner eller snakker med de andre, men aldri har jeg sett en unge i "syden" springe mellom bordene og definitivt ikke rope og hyle.

Og min erfaring er at veloppdragne barn er velkommen over alt – også i Norge. Og det er grunnen til at vi bestreber oss på å lære ungene våre "restaurantmanerer", så vi kan ta dem med på ordentlige spisesteder når vi føler for det, og ikke være for evig forvist til "barnevennlige" steder.

Jeg har sett begge deler, jeg. På det ene stedet var våre unger de eneste ungene (ikke sydenhotell), og de satt ikke stille gjennom alle måltidene - de sprang ikke rundt og hylte, men de lekte rundt bordene.

Problemet med å ta ungene med på restaurant om kvelden er vel kanskje ikke manerer, men det faktum at om kvelden er mange unger så trøtte at de egentlig ikke egner seg for restaurantbesøk, dessverre

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Jeg har sett begge deler, jeg. På det ene stedet var våre unger de eneste ungene (ikke sydenhotell), og de satt ikke stille gjennom alle måltidene - de sprang ikke rundt og hylte, men de lekte rundt bordene.

Beklager hvis jeg misforstår her, men bruker du dine egne unger som eksempel på at unger i sydlige strøk ikke alltid sitter ved bordet under måltidet?

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Beklager hvis jeg misforstår her, men bruker du dine egne unger som eksempel på at unger i sydlige strøk ikke alltid sitter ved bordet under måltidet?

Både ja og nei. Jeg bruker mine unger som eksempel, men jeg har også sett andre unger i sydlige strøk, altså, vi har en tendens til å reise steder hvor det er andre barnefamilier Det eksempelet jeg nevnte var bare for å vise at selv der det IKKE er mye unger i sydlige strøk, så blir de ikke sure om det er noen unger som ikke sitter dønn stille og er usynlige.

Men for alt i verden, det finnes jo unger der også som sitter dønn stille og er "usynlige". Unger er forskjellige, der som her.

[Candy Darling]

Jeg hadde blitt knust hvis jeg hadde fått et fremmed barn til å gråte, og i hvert fall for en så liten foreseelse som å sitte urolig. Og jeg hadde blitt temmelig forbannet på nabodamen for det du opplevde, Cascaye.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Jeg hadde blitt knust hvis jeg hadde fått et fremmed barn til å gråte, og i hvert fall for en så liten foreseelse som å sitte urolig. Og jeg hadde blitt temmelig forbannet på nabodamen for det du opplevde, Cascaye.

Ja, samme her.

[Cascaye]

Jeg var ikke ute etter koz og klemz.
Jeg er en relativt ung mor, som kanskje til tider er usikker på mine egne refleksjoner og tanker rundt noen situasjoner som mamma.
Derfor ville jeg ha noen objektive meninger om hvordan jeg oppfattet situasjonen og om jeg reagerte "riktig".

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Cascaye, her.

Jeg var ikke ute etter koz og klemz.
Jeg er en relativt ung mor, som kanskje til tider er usikker på mine egne refleksjoner og tanker rundt noen situasjoner som mamma.
Derfor ville jeg ha noen objektive meninger om hvordan jeg oppfattet situasjonen og om jeg reagerte "riktig".

Jeg tror ingen - og absolutt heller ikke meg - trodde du var ute etter koz&klemz.
Poenget mitt var vel snarere at om ingen av oss synes at å kjefte på et fremmed barn som sitter urolig på en stol er en ok ting å gjøre, så er det vel nyttig for deg om vi gir uttrykk for det, og ikke nødvendigvis blander inn en haug med tolkninger i et så lite ullent case.

Å diskutere barn på café på generelt grunnlag, er absolutt interessant, det også.
Men jeg oppfattet deg som om du var ute etter en klar og tydelig tilbakemelding på om akkurat denne dama oppførte seg ok eller ikke.