Barnløses betraktninger rundt det å være foreldre ...

[turi]

Det sto at han bodde i barnebolig, skjønte det som om det var hjemmet hans og det hørtes så trist ut.

Har ikke noe problem i hele verden med å skjønne at man kan trenge avlasning, ingen problem i det hele tatt.

[Kråka]

Blir bare oppgitt over slike foreldre jeg. Man kan ikke skaffe seg et barn for å bruke nanny til å ta seg av det. Da kan man la vær å få barn, og heller låne tanteunger osv.
Et barn krever foreldre hundre prosent i minst 18 år. Virker som noen ikke kan skjønne det.

[Mams]

De fleste av oss har nok ikke helt klart for oss hva vi går i møte når vi får barn første gangen.
De fleste av oss opplever at det er noe helt annet en vi trodde.

Men det er litt morsomt å høre folk som ikke har barn fortelle hvordan de vil legge opp tilværelsen. I mange tilfeller er det de samme tankene vi selv har hatt, og møtet med virkligheten med barn er gjerne noe helt annet.

Ekstra morsomt er det når de er så skråsikre, og alt man sier blir møtt med noe oppgitte blikk. Heldigvis biter man seg i tungen når hverdagne med barn kommer til de, selv om man har mest lyst til å si: Hva sa jeg.

Noen foreldre klarer å opprettholde det livet de hadde bestemt seg for, og det vil i de fleste tilfelle gå utver barna. En nanny er sikkert kjempefint, men ikke når det skal være en erstatning for foreldrene for at de skal kunne leve akkurat slik de gjorde før de fikk barn.

Når det gjelder barn med spesielle behov er det bare foreldrene som kan finne en løsning som paser for de. I de fleste tilfellene finner de løsninger som egentlig er en stor belastning for de selv.
All ære til de foreldre som faktisk ser at de selv ikke kan gi barnet det tilbudet og omsorgen som barnet trenger og dermed velger barnebolig.

Ikke at det gjør de som velger å ha barnet hjemme til dårlige foreldre altså. De fortjener like stor ære, og sist men ikke minst, bedre støtte fra samfunnet.

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Blir bare oppgitt over slike foreldre jeg.

Ja, jeg ville også blitt oppgitt over slike foreldre. Mine venner er imidlertid ikke foreldre, så da stiller saken seg helt annerledes. Det er klart de ikke kommer til å ta seg av barnet på den måten. Jeg kjenner min venninne, og vet at hun er myk på bunnen. Hun vet bare ikke hva hun har i vente. Det gjorde ikke jeg heller. Derfor sitter jeg og flirer for meg selv, fordi jeg kjenner meg igjen. Alt kommer til å endre seg. Og det antakeligvis sånn ca på det tidspunktet hvor hun kjenner det første sparket.

[Siri]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Alt kommer til å endre seg. Og det antakeligvis sånn ca på det tidspunktet hvor hun kjenner det første sparket.

Jeg håper du har rett. Ellers er jeg enige med dem som ikke ser poenget med å sette barn til verden med en sånn innstilling.

[Perhonen]

Egentlig ikke for å forsvare meg, men er det ikke en ørliten forskjell på å ha et multihandikappet barn og et barn hvis eneste handikap er at det er autistisk. Og det er ikke snakk om å ha noe avlastning, men det er snakk om å ikke ha barnet i det hele tatt. Fordi det ikke passer inn med det man forventer seg av det å ha barn.

Jeg har jobbet med barn og familier som virkelig trenger all den hjelp de kan få, og som slett ikke har fått det. Jeg har jobbet med barn og voksne med downs syndrom. Min yngste sønn går på skole med en multihandikappet jente. Hvis foreldre gjør alt de kan for barnet sitt. Og som får god hjelp og avlastning for at barn og foreldre skal få et best mulig liv.

Jeg kjenner mange som kunne trengt mye mer hjelp enn det de får tilbudt. Mange som sliter og er utslitt og som ikke får hjelp til hverken det ene eller det andre. Jeg kjenner familier som virkelig kunne hatt behov for hyppig avlastning.

Og jeg kjenner noen som får alt de måtte ønske seg av hjelp og støtte.

Jeg har valgt å ikke ha avlastning for mitt barn, enda behovet kunne ha vært der. I løpet av en dag på jobb har jeg gjerne 15 oppringinger fra ham. Hvis jeg drar ut en kveld om bare for en times tid er det like mange oppringinger. Men dette er mitt valg. Hadde han hatt et fysisk handikap i tillegg hadde jeg måttet ha mer hjelp. Men å være forelder for et barn med ulike begrensninger er krevende. Allikevel føler jeg at noen tror at når man blir forelder skal livet fortsette slik som før, man skal jobbe som før, leve livet som før.
Jeg har mange ganger lurt på hvorfor mange har fått barn. De har absolutt ikke tid til dem. Og de tror man kan ta igjen den tapte tiden siden. Det kan man ikke. Årene med barna får man aldri tilbake. Det kan faktisk være verdt å sette av litt tid, noen år med dem, fremfor å prioritere eget liv og egne ønsker.

Heldigvis, de aller fleste foreldre er der 100 % for barna sine, i den grad man kan være tilstede for dem.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Egentlig ikke for å forsvare meg, men er det ikke en ørliten forskjell på å ha et multihandikappet barn og et barn hvis eneste handikap er at det er autistisk. Og det er ikke snakk om å ha noe avlastning, men det er snakk om å ikke ha barnet i det hele tatt. Fordi det ikke passer inn med det man forventer seg av det å ha barn.

Du har rett i at det er forskjell. Det er forskjell på funksjonshemminger, på funksjonsnivå og det er store forskjeller innenfor en og samme diagnose. Det er forskjell på hvor problemene utarter seg mest. Det er også store forskjeller på foreldre og hva de makter. Ikke bare av rent fysiske arbeidsoppgaver.

Har de sagt til deg at barnet er i barnebolig fordi det ikke oppfylte forventningene?

[Mei]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Egentlig ikke for å forsvare meg, men er det ikke en ørliten forskjell på å ha et multihandikappet barn og et barn hvis eneste handikap er at det er autistisk. Og det er ikke snakk om å ha noe avlastning, men det er snakk om å ikke ha barnet i det hele tatt. Fordi det ikke passer inn med det man forventer seg av det å ha barn.

Jeg ser at du forsøker å moderere deg og forklare hva du mener. Du klarer nesten å overbevise meg om at vi er på samme planet likevel, også kommer slike utsagn som den setningen jeg har uthevet over her.

Jo det er sikkert milevid forskjell mellom å ha et barn med sterk CP, et barn med downs, et barn med autisme og et barn uten diagnose men med sterke lære- og atferdsvansker. Det er forskjell på barn med CP også. Og forskjell på barn med downs. Det vil aldri være like barn, aldri like familiesituasjoner - men å sette dem opp mot hverandre slik du gjør her gjør meg fysisk uvel.

Har du møtt det fagmiljøet kaller en "tung autist"? Har du snakket med foreldrene? Å være det du kaller "autistisk" er så mangt. Skalaen er lang og bred. Men det er aldri aldri en enkel diagnose. At autisme til tider er en så skjult men samtidig så omfattende og avvisende diagnose gjør den i mange tilfeller vanskeligere å takle for familien enn et barn med en klar diagnose som får medisiner og som alle skjønner at "trenger hjelp".

Ja, jeg skjønner at denne familien du kjenner og snakker om kanskje ikke oppleves som så "rammet" som du mener de burde. Kanskje er ikke denne guttens autisme så tydelig som hos andre. Likevel synes jeg at det menneskesynet og den forståelsen jeg synes å skimte foreksempel i denne setningen er provoserende.

[Tjorven]

Jeg har tidligere vært "lille frøken karriere". Jeg var veldig usikker på hvordan jeg selv ville takle å få barn. Jeg var ikke så flink til å være i permisjon. Så etter 8 måneder fikk vi til en ordning sånn at jeg og mannen jobbet 50% hver. Denne gangen gjør vi det samme etter 7 måneder.

Derimot har jeg et STORT behov for å være sammen med barnet mitt. Og går fra jobb hver dag kl 15. Jeg har nok ofret en del når det gjelder karriereutvikling og ikke minst lønn, men det tenker jeg egentlig lite over.

Forøvrig mener jeg at problemstillingen om foreldre som leverer ved åpningstid i barnehagen og henter sekunder før det stenger er noe overdrevent. Slike foreldre finnes helt sikkert, men det er overhodet ikke erfaringen jeg har fra barnehagen til snuppa. Nå har jeg levert rundt kl 9 mens jeg har vært sykemeldt, og ikke sjelden har snuppa vært barn 2 eller 3 på avdelingen. Ikke hentes de særlig sent heller.

[Gaia]

Jeg lo gjenkjennende av hovedinnlegget. For jeg husker selv at jeg hadde veldig klare meninger om hvordan ting skulle gjøres når jeg fikk barn. Jeg trodde at ville dra på venneferie i påsken, mens Snupp var hos besteforeldre, at mannen og jeg skulle få vår helg en gang i måneden og at farmor eller mormor selvfølgelig skulle få passe Snupp minst en uke om sommeren. Mamma lo litt av meg når jeg presenterte tankene mine, og sa at hun nok heller trodde at hun kom til å måtte kjempe seg til mormortid med Snupp. Jeg fnøys av henne og mente at der tok hun nok helt feil. Eller. Eh. Det var det visst jeg som gjorde. En helg borte fra Snupp i ny og ne er deilig, men innebærer så enormt med savn at det nesten ikke er verdt det. Det var jeg virkelig ikke forberedt på.

[Mandarin]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Jeg lo gjenkjennende av hovedinnlegget. For jeg husker selv at jeg hadde veldig klare meninger om hvordan ting skulle gjøres når jeg fikk barn. Jeg trodde at ville dra på venneferie i påsken, mens Snupp var hos besteforeldre, at mannen og jeg skulle få vår helg en gang i måneden og at farmor eller mormor selvfølgelig skulle få passe Snupp minst en uke om sommeren. Mamma lo litt av meg når jeg presenterte tankene mine, og sa at hun nok heller trodde at hun kom til å måtte kjempe seg til mormortid med Snupp. Jeg fnøys av henne og mente at der tok hun nok helt feil. Eller. Eh. Det var det visst jeg som gjorde. En helg borte fra Snupp i ny og ne er deilig, men innebærer så enormt med savn at det nesten ikke er verdt det. Det var jeg virkelig ikke forberedt på.

Kjenner igjen den ja!

[Bequita]

En ting er de vennene som bare er foreløpig barnløse, de setter seg ofte inn i den nye situasjonen deres venner med barn er i og forstår ofte veldig godt mange av sidene av den saken.

En helt annen ting er de frivillig barnløses idéer om hva det er å ha barn, de kan få seg til å si mye rart. Ofte tar jeg meg i å tenke at vi lever i to forskjellige verdener, og jeg kan ikke forklare for dem hvor vakkert det er i denne fordi vi ikke har samme begrepsapparater eller språk engang. Så vi får snakke om noe annet.

[Gaia]

Og så lurer jeg litt på om det er så lurt å legge ut så mye informasjon som du gjør om denne lille familien, Perhonen? Bare en tanke...

[Pelikan]

Jeg tror denne tråden har tatt en helt annet vinkling enn det HI skriver om.Hvis jeg har skjønt rett da!? Selv snakker jeg ikke om de som har syke barn. Jeg snakker bare utfra holdningen til å ikke ville prioritere barnet sitt. Men enhver familie må velge å leve sitt liv slik som er best for dem. Men bare de ikke forsømmer barna.

Har ikke NOEN som helst problemer med å skjønne de som har syke barn. Har selv en søster som får hjelp hjemme 3 ganger for dagen på dagtid (ikke kveld, natt, helger), og en mor som har vært virkelig sliten! Og det er steintøft å ha syke barn (eller noen som er nærmt i familien.)

Ville bare oppklare dette, slik at vi ikke har i gang to helt forskjellige diskusjoner her inne.

[Adrienne]

Jeg blir forresten litt oppgitt over den ovenfra og ned-holdningen enkelte har til dem som ikke har barn, men som håper på å få det. "Bare vent du, lille venn, så skal du få se hva jeg snakker om, og oppdage at jeg nok vet mye mer enn deg." Klart at man ikke vet alt om det å ha barn om man ikke har barn, men du verden hvor lite enkelte som faktisk har barn, kan om det å ha barn.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Jeg blir forresten litt oppgitt over den ovenfra og ned-holdningen enkelte har til dem som ikke har barn, men som håper på å få det. "Bare vent du, lille venn, så skal du få se hva jeg snakker om, og oppdage at jeg nok vet mye mer enn deg."

Det er akkurat det jeg reagerer på også.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Jeg blir like glad hver gang Teofelia sier vissvass.

Det bruker nå helst å være min replikk da.

Jeg kjenner meg litt igjen i den paret som Monsoon beskriver jeg da. Jeg hadde ikke noen tanke om Nanny og lange arbeidsdager akkurat, men jeg ante heller ikke hvor altomfattende det skulle bli for meg å få barn. Hele tilværelsen, begrepsapparatet og prioriteringslista mi, ble jo alldeles filleristet. Det er så sant som det er sagt: "Det typiske eksempelet på en mindretallsregjering er å ha en baby i huset.".

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Jeg blir forresten litt oppgitt over den ovenfra og ned-holdningen enkelte har til dem som ikke har barn, men som håper på å få det. "Bare vent du, lille venn, så skal du få se hva jeg snakker om, og oppdage at jeg nok vet mye mer enn deg." Klart at man ikke vet alt om det å ha barn om man ikke har barn, men du verden hvor lite enkelte som faktisk har barn, kan om det å ha barn.

Nå vet jeg ikke om du sikter til meg, men antar det ettersom jeg startet tråden. Da har jeg nemlig formulert meg klønete. Det finnes ikke noe ovenfra-og-ned i mine tanker om dette. Det er godlynt gjenkjennelse. Det er klart det er ting ved foreldretilværelsen jeg har erfart som de ikke har, ettersom jeg har barn. Det er mange ting de fleste ikke klarer å se for seg før de får barn. Esme nevner blant annet dette med den fysiske og psykiske avhengigheten. Hvem klarte vel å forestille seg det før man selv fikk barn? Ikke jeg, i hvert fall. Jeg synes ikke det er farlig å tenke for meg selv "bare vent, så skal du se". Det er ikke noe arroganse i det. Det er heller, som sagt, munter gjenkjennelse.

Til Elinblu: Jeg mener ikke at alle småbarnsforeldre ikke aner hva de går til. Men jeg tror de fleste småbarnsforeldre har opplevd å få uvitende kommentarer om alt fra barneoppdragelse til "jeg skal ikke endre personlighet selv om jeg får barn". Det er helt normalt, tror jeg, at mange har meninger om foreldretilværelsen som ikke nødvendigvis blir fastholdt etter at barna kommer til verden.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Til Elinblu: Jeg mener ikke at alle småbarnsforeldre ikke aner hva de går til. Men jeg tror de fleste småbarnsforeldre har opplevd å få uvitende kommentarer om alt fra barneoppdragelse til "jeg skal ikke endre personlighet selv om jeg får barn". Det er helt normalt, tror jeg, at mange har meninger om foreldretilværelsen som ikke nødvendigvis blir fastholdt etter at barna kommer til verden.

Nemlig!

[Mandarin]

Jeg oppfattet Monsoon riktig tror jeg.
Jeg hadde selv mine egne oppfattelser om hvordan det skulle være og vet helt sikkert at jeg fikk mine overraskelser.
Jeg ser overhode ikke på det som noe ovenfra-og-ned å tenke mitt når mine venner legger ut om de planene de har når de blir foreldre. Det var det nok mange som gjorde da jeg la ut om mine.