Hadde dere noen gang forlatt partnerene deres om ...

[Hasselnøtt]

Det som betyr noe er vel hva en ulykke eller sykdom gjør med personen. Det er slett ikke sikkert at vedkommende hadde vært den samme gamle, og da er det en forferdelig vanskelig situasjon for alle parter.

[Fluke]

Om partner endrer personlighet (noe jeg mistenker kan være tilfelle i alle dine eksempler) -og ikke har evne til å endre dette, vil jeg kanskje finne på å gå ja.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av lillemy01, her.

Jeg må igjen si jeg sa ikke at jeg ikke kommer til å gå fra mannen min at jeg aldri kommer til å forlate han om han er kommet ut for en ulykke eller sykdom for meg er det da han trenger meg mest her i livet og jeg hadde aldri greid å forlate han da!

Jeg sliter litt med å tolke dette. Det du sier er at det ikke er slik at du hevder at du aldri vil gå fra mannen din, men at du aldri vil greie å forlate ham om han blir alvorlig syk eller skades i en ulykke?
Vel, jeg håper du ikke ville risikere å skade deg og dine barn hvis mannen din fikk en skade som medførte en atferd som gjorde hverdagen veldig uforutsigbar og vanskelig. At barna slapp å krangle med far om bagateller hver dag, at de kunne invitere med venner hjem osv.
Og aller mest håper jeg selvsagt at mannen din ikke blir skadet.

[Mississippi]

Det er stor forskjell på sykdom som feks kreft og på konsekvenser etter forskjellige typer ulykker.
Stor forskjell på mulighetene til å bli frisk/bra igjen, hvordan ting takles og hvor syk/skadet man er.

Jeg har en god venn som havnet i rullestol, fra en dag til en annen -helt uten forvarsel, han ble etter en stund skilt.
Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor han skulle bli alene i en sånn situasjon, samtidig kjenner jeg ikke henne så godt at jeg vet noe om grunnene hennes.

Vet ikke selv hva jeg ville gjort.
Tror jeg ville strukket meg langt for mannen min. Ville følt det som et svik.
Sterkt ord men kom ikke på noe bedre ...

[lillemy01]

Opprinnelig lagt inn av Mississippi, her.

Det er stor forskjell på sykdom som feks kreft og på konsekvenser etter forskjellige typer ulykker.
Stor forskjell på mulighetene til å bli frisk/bra igjen, hvordan ting takles og hvor syk/skadet man er.

Jeg har en god venn som havnet i rullestol, fra en dag til en annen -helt uten forvarsel, han ble etter en stund skilt.
Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor han skulle bli alene i en sånn situasjon, samtidig kjenner jeg ikke henne så godt at jeg vet noe om grunnene hennes.

Vet ikke selv hva jeg ville gjort.
Tror jeg ville strukket meg langt for mannen min. Ville følt det som et svik.
Sterkt ord men kom ikke på noe bedre ...

Ja det er akkurat slik jeg føler det jeg og. For meg hadde det vert svik å forlate partnern min om han havnet i rullestol feks. Og hadde han slitt psykisk så hadde jeg prøvd og skaffet han hjelp ikke bare forlatt han i sin egen elendighet. Så personlig så er min mann like viktig for meg som barna mine jeg valgte han som partner for resten av livet slik jeg ser det og da kommer de gode og de dårlige tidene med også. For meg blir det litt sånn oj er du blitt syk ja ja ha det bra da. og for meg blir det rett og slett feigt.

Opprinnelig lagt inn av lillemy01, her.

For meg blir det litt sånn oj er du blitt syk ja ja ha det bra da. og for meg blir det rett og slett feigt.

Ja, for det er jo akkurat sånn folk tenker når de har endt opp med å forlate sine syke livspartnere.

:imponert over dybden:

[lillemy01]

Opprinnelig lagt inn av Frøken Rattata, her.

Ja, for det er jo akkurat sånn folk tenker når de har endt opp med å forlate sine syke livspartnere.

:imponert over dybden:

De var desverre det min far gjorde! Og mye annet jeg ikke ønsker å skrive her om det tiden da det skjedde. Han har i etterkant aldri spurt etter hvordan det går med henne eller hvordan hun har det.

[Esme]

Det kommer an på hva som skjer. Om mannen min hadde "bare" blitt lam men ellers vært samme person så hadde jeg neppe det. Hadde han fått Huntington eller noe slikt med total personlighetsforandring så kan det godt være at ekteskapet hadde formelt tatt slutt om det i realiteten også var det.

Men jeg tror virkelig at selv om jeg hadde avbrutt et ekteskap på grunn av at ektefellen ikke var den samme lenger at jeg hadde ikke avblåst hele mennesket. Jeg hadde fortsatt følt ansvar for mannen min og hjulpet til at han kunne hatt et så godt liv som mulig, og gått over til å være en nær slektning mer enn en ektefelle.

[Fluke]

Opprinnelig lagt inn av lillemy01, her.

Ja det er akkurat slik jeg føler det jeg og. For meg hadde det vert svik å forlate partnern min om han havnet i rullestol feks. Og hadde han slitt psykisk så hadde jeg prøvd og skaffet han hjelp ikke bare forlatt han i sin egen elendighet. Så personlig så er min mann like viktig for meg som barna mine jeg valgte han som partner for resten av livet slik jeg ser det og da kommer de gode og de dårlige tidene med også. For meg blir det litt sånn oj er du blitt syk ja ja ha det bra da. og for meg blir det rett og slett feigt.

Hm. Hvor deilig hadde det ikke vært å levd i den boblen en stund.

Jeg har dessverre sett folk henfalle i bitterhet etter å ha blitt rammet av ulykke, og forpestet sine kjære med stygge kommentarer fordi de er i stand til å gå mens h*n sitter der og ikke kan gjøre noe. Når viljen til å gjøre noe med bitterheten ikke er tilstede, uansett hvor mange psykiatere og psykologer som kommer innom, så syns jeg absolutt partner har lov til å gå.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av lillemy01, her.

For meg blir det litt sånn oj er du blitt syk ja ja ha det bra da. og for meg blir det rett og slett feigt.

For meg er det veldig naivt og tro at det er sånn det henger sammen.

[Garbella]

Ved total forandret personlighet kan det godt være at jeg kunne komme til å forlate ham, det kommer an på hvordan barna hadde hatt det midt oppe i det hele. En bekjents mann falt, slo hodet og ble pleiepasient over natten. Han ble flyttet til en institusjon for hennes plikt midt oppe i det hele var å ta vare på deres 3 barn, være der for dem og sørge for at de har et godt liv.

For en ulykke eller sykdom ville jeg ikke gått. Min kjære valgte meg i rullestol og jeg føler meg trygg på at han ville stått ved siden av meg i en vanskelig periode med sykdom eller annet.

Å forlate noen pga sykdom eller ulykke kan fra utsiden virke veldig egoistisk, men jeg har selv vokst opp med en pleietrengende far og man vet ikke hva det dreier seg om før man står midt oppe i det. Man er så sliten, så sliten og i mange tilfeller så har man ikke noe eget liv, man er sykepleier 24/7. Derfor skal man ikke dømme folk for noe man ikke har opplevd selv.

[Appelsin]

Det kommer veldig an på en rekke faktorer tror jeg. I utgangspunktet håper jeg jo at jeg hadde taklet ulykker og sykdom flott og på strak arm, karret oss gjennom det hele og jeg kunne sitte tilbake med god samvittighet som 80-åring.

Hvordan mannen min selv hadde taklet sykdom/uførhet hadde hatt mye å si. Han kan lett falle hen til negative tanker og synes at alt er kjipt. Hadde han blitt deprimert og forpestet omgivelsene rundt seg, må jeg innrømme at jeg hadde slitt mye.
Jeg opplever at jeg ofte kan få ham på bedre tanker, gjøre ham glad igjen, men det tærer i perioder, og hadde det blitt mitt livs prosjekt, i tillegg til å ta meg av alt det praktiske, skal jeg ikke se bort i fra at jeg hadde blitt sliten og elendig selv og ønsket meg langt bort...

Hadde han blitt dødssyk, tror jeg av hele mitt hjerte at jeg aldri kunne forlatt ham.

[Skilpadda]

Jeg synes også man skal være veldig forsiktig med å være skråsikker på hva man ville gjort i en hypotetisk situasjon. Eller skråsikker kan man såklart være, men å være uttalt skråsikker på at man ville ha reagert "bedre" enn folk som faktisk har vært i situasjonen, det klinger både litt hult og uempatisk.

Man kan ikke vite om man noen gang kommer til å gå fra partneren sin. Folk som har helt sunne og friske partnere går noen ganger fra dem likevel - hvordan kan man garantere at man ikke kommer til å gjøre det dersom vedkommende blir alvorlig syk eller skadet? Det høres selvsagt ikke veldig imponerende ut å gå fra noen fordi de har fått kreft eller brukket ryggen, men det kan jo også tenkes at forholdet ikke egentlig var så godt og "fulfilling" at man synes man greier å håndtere den ekstra belastningen det jo uten tvil er med alvorlig sykdom eller skade.

Eller for å si det på en annen måte: Er det at partneren har blitt syk eller handikappet en grunn til å ikke gå fra ham/henne, dersom man føler at man ville ha gjort det hvis han/hun hadde vært frisk?

Jeg kjenner en mann som har fått varige personlighetsendringer og blitt "hjerneskadet" (det er vel det riktige ordet) etter omfattende operasjoner på grunn av hjernesvulst. Han kommer aldri til å kunne jobbe mer, og kan f.eks. ikke ha ansvar for barn på egen hånd. Han og kona var ganske nyseparert da han ble syk, og jeg kan ikke annet enn være veldig, veldig glad på hennes vegne for akkurat det - det ville vært mye verre å ta initiativ til en skilsmisse da han ble syk, for ikke å snakke om å gjøre det nå. Men slik det er nå, har hun en ny, snill mann, barna har en snill og stabil stefar, og faren deres har (med hjelp fra eksen og sine egne foreldre) ganske mye samvær med dem. Hvis de fremdeles hadde vært gift, hadde den samlede situasjonen, sett utenfra, vært mye vondere og vanskeligere. (Kanskje hadde den vært bedre for ham på noen måter, men samtidig kan det jo heller ikke være godt å vite at man ikke lenger greier å være den ektemannen og faren som familien trenger.)

[Maverick]

Jeg ble egentlig mest nysgjerrig på hva som er verdens 2. farligste yrke.

[lillemy01]

......

[Maverick]

Jeg trodde han var legestudent. :elefant:

Din far er én person og gjorde sitt valg ut fra seg selv. Slik det oppleves for deg skjønner jeg at det er vondt, såklart. Men derfra til å snakke generelt nedsettende om folk som forlater ektefeller/partnere som blir syke er jo helt feil. Det finnes like mange grunner til at man velger slik som det finnes situasjoner hvor det har skjedd. Du kan ikke dømme andre ut fra hva én enkeltperson har gjort.

[Mjau]

Dette er jo helt umulig å svare på egentlig. Det kommer an på så mye.

Hadde jeg fått en sykdom, eller blitt utsatt for en ulykke som førte til at jeg aldri kom til å bli meg selv igjen, så tror jeg faktisk jeg ville ønsket at han startet et liv med en annen kvinne for å få dekket sine behov når det kommer til kjærlighet. Det ville jo ikke betydd at han ikke var glad i meg fortsatt, og det hadde heller ikke trengt å bety at han ikke hadde sørget for at jeg hadde det best mulig. Jeg hadde rett og slett ikke ønsket at han skulle kastet bort hele resten av sitt liv på å være min pleier. Da ville jeg heller hatt han som venn og sett at han var lykkelig i livet sitt fortsatt.

De samme ønskene har nok han for livet mitt også. Men som sagt er dette helt umulig å svare på før man står i situasjonen selv.
Jeg har en tante som bor sammen med mannen sin som hadde et stort hjerneslag for en ti års tid siden. Han er veldig forandret som person, og jeg må si at jeg beundrer henne som har holdt ut i disse årene. Jeg vet ikke om jeg hadde klart det. For jeg tror ikke hun får så mye igjen for sine offer i hverdagen. Men hvor skal grensen gå? Jeg syns det er utfordrende å være sammen med denne mannen i timer i slengen. Hvordan er det da å skulle leve et liv sammen med han?

[Sitron]

I en hypotetisk situasjon hadde jeg heller forlatt en mann fremfor å få et barn/pleiepasient/you name it.

[Intrigue]

Er i situasjonen. Har hatt mange runder med meg selv, veid for og i mot, slitasjen, ventingen, alle de ubesvarte spørsmålene. Usikkerheten, utryggheten osv. Det sliter ekstremt på i lengden. Belastningen over tid er enorm. Livet på vent, aldri svar, alltid forbehold.
Jo jeg kan gå.