Bøker lest i 2025

[Luftslottet]

Januar
1. Shirley Jackson: We have always lived in the castle

2. Martha Wells: Artificial conditions
Bok 2 om verdens søteste drapsmaskin, nå også med en sjarmerende venn!

3. Han Kang: Vegetarianeren
Velskrevet og dypt forstyrrende bok om hvor skadelig det er når man ikke har autonomi, jeg var forbanna gjennom flere partier av boka. Det var ganske fascinerende å lese denne rett etter Earthlings, der samme grunnleggende problemer og dynamikk spiller seg ut på en like rystende, men ellers forskjellig måte. Les trigger warnings før du setter igang.

4. Martha Wells: Rogue protocol
Fortsatt sjarmert!

5. Maria Navarro-Skaranger: Alle utlendinger har lukka gardiner
Dette var mer tenåringsbok enn jeg hadde sett for meg, og pløyde ikke helt dypt nok. Jeg har hørt mange sammenligne denne med Da vi var yngre, som kom mange år seinere, har samme språk og er satt i samme miljø, men denne har på ingen måte samme sprengkraft nå i ettertid.

Februar
6. Mark Twain: Huckleberry Finn (20 % lydbok, resten Kindle)

[Heilo]

1. Sjøfareren, av Erika Fatland. Spennende og velskrevet om Portugals kolonihistorie.

[Maverick]

Jeg også, jeg også!

1. Stephen Fry: MYTHOS - The Greek Myths Retold Veldig fornøyelig!

[LilleT]

Fører opp alt jeg leser, også diktsamlinger, bøker for barn og ungdom og "selvhjelpsbøker"

Bøker på papir/e-bøker
Lydbøker

1. Kathrine Nedrejord: Sameproblemet
2. Ayesha Wolasmal: Tusen dager med Taliban
3. Kristina Quintano: Flukt - 11 ungdommers historier om reisen, frykten og håpet
4. Hilde Rød-Larsen: I Pantalones hus
5. Ingrid Stormoen: Bloddråpetall
6. Bibi Fatima Musavi: Jenter som meg
7. Ali Smith: Andre tider
8. Ali Smith: Høst
9. Ingvild H. Rishøi: Stargate -en julefortelling (relesing, hørt på lydbok som "sovemedisin", men ikke fordi den er kjedelig, altså. )
10. Eli Renate Bye Sørensen: Avtrykk fra en glassmanet
11. Ingvild H. Rishøi: Novellene "Det regner inn" og "La stå"
12. Maria Kjos Fonn: Novellene "Til slutten, så videre", "Småting" og "Love, Teen"
13. Mirja Unge: Jeg går og lever
14. Marguerite Duras: Elskeren
15. Erika Fatland: Sjøfareren
16. Emely Benedicte Kahrs: Hvem på en fredag
17. Darya Shut: Frihetens pris
18. Vigdis Hjorth og Line Norman Hjorth: Kul i brystet
19. Sally Rooney: Skjønne verden, hvor er du?
20. Aleksej Navalnyj: Patriot - en selvbiografi
21. Ellen Flø Skagen: Den nevroplastiske nøkkelen
22. Merethe Lindstrøm: Arkitekt
23. Cecilie Benneche: Hva føler du nå?
24. Alan Gordon: The way out
25. Rebekka Th. Egeland: Mindfulness i hverdagen
26. Martin Tilrem: Et jentebarn
27. Torkil Færø: Hvilekuren
28. Ragnhild Skari Iuell: Naturlig friskere
29. Guri Idsø Viken: Krakk
30. Tove Jansen: Det usynlige barnet og andre fortellinger
31. Dag Solstad: Genanse og verdighet (relesning)
32. Gine Cornelia Pedersen: Null
33. Eldri Steen og Liv Haugli: Når livet setter seg i kroppen
34. Lars Saabye Christensen (red.): Hjemmekontoret
35. Nikolai Torgersen: Gater jeg har levd
36. Lars Saabye Christensen: Mann for sin katt
37. Erik Eikehaug: Alle elsker Kari
38. Thomas Korsgaard: Snytt ut av nesa
39. Paula Hawkins: Den blå timen
40. Thomas Myklebust: hvil deg sterk
41. Elisa Hoven: Mørke øyeblikk
42. Ida Fjellbraaten: De andres liv
43. Nina Borge: Den blå krystallen. Havfolket
44. Sarina Zaidova: god natt, Gaza
45. Stine Hansen Bratland: Innanfor, utanfor, men alltid autist

[LilleT]

Bøker på papir/e-bøker
Lydbøker

1. Kathrine Nedrejord: Sameproblemet
2. Ayesha Wolasmal: Tusen dager med Taliban
3. Kristina Quintano: Flukt - 11 ungdommers historier om reisen, frykten og håpet

[Shun]

Januar:

1. Peter Frankopan: The New Silk Roads.
2. Ngũgĩ wa Thiong'o: The River Between.
3. Auður Ava Ólafsdóttir: Arr.
4. Auður Ava Ólafsdóttir: Regn i november.

Februar:

5. Clare Hunter: Threads of life. A History of the World Through the Eye of a Needle.
6. Margaret Atwood: Oryx and Crake.
7. Margaret Atwood: The Year of the Flood.
8. Margaret Atwood: Maddaddam.

[Serafin]

Januar.
1. The Book of Lost Names - Kristin Harmel - Handler om ei dame som under krigen var med og forfalsket papir for mennesker på flukt under 2 verdenkrig i Frankrike. Hun var selv jøde. De lagde en kode som gjorde at de kunne finne igjen navnene. Var skrevet både fra nåtid, og datid. Jeg likte den godt, og det endte med at jeg nå leser en bok om hvordan nazistene plyndret bøker.

[Skilpadda]

1. Shirley Jackson: We Have Always Lived In the Castle. Ymse sjangre og troper kolliderer til en underholdende, original og skarp liten roman. Den veldig interessante synsvinkelpersonen (og veldig lite pålitelige fortelleren) lever selv helt klart i et magisk univers, men det er uklart om dette også gjelder verden rundt henne. Her er det eventyraspekter og gotiske grøss sammen med satire over småbymobbing (Some of the people in the village had real faces that I knew and could hate individually), og dessuten en rudimentær kriminalhistorie og skremmende utslag av pøbelvold. Den infame, kompetente og supersmarte hovedpersonen Merricat, som kanskje også er mentalt forstyrret (eller i alle fall åpenbart nevrodivergent) er 18 år gammel, men fremstår mer som en halvvill tiåring (eller kanskje en katt). Og både hun og storesøsteren Constance har på mange måter frosset fast i et stadium i barndommen (med strenge, litt tilfeldige regler som ingen av dem tør å bryte) etter at de ble alene i herregården sammen med en pleietrengende onkel. Det romanen kanskje aller mest er, er opprinnelseshistorien til en lokal spøkelses-/heksehistorie. Det er alltid morsomt med historier der ulike personer har ulik oppfatning av hva slags historie de egentlig er i. (I thought that we had somehow not found our way back correctly through the night, that we had somehow lost ourselves and come back through the wrong gap in time, or the wrong door, or the wrong fairy tale.)

[Skilpadda]

1. Shirley Jackson: We Have Always Lived In the Castle. Ymse sjangre og troper kolliderer til en underholdende, original og skarp liten roman. Den veldig interessante synsvinkelpersonen (og veldig lite pålitelige fortelleren) lever selv helt klart i et magisk univers, men det er uklart om dette også gjelder verden rundt henne. Her er det eventyraspekter og gotiske grøss sammen med satire over småbymobbing (Some of the people in the village had real faces that I knew and could hate individually), og dessuten en rudimentær kriminalhistorie og skremmende utslag av pøbelvold. Den infame, kompetente og supersmarte hovedpersonen Merricat, som kanskje også er mentalt forstyrret (eller i alle fall åpenbart nevrodivergent) er 18 år gammel, men fremstår mer som en halvvill tiåring (eller kanskje en katt). Og både hun og storesøsteren Constance har på mange måter frosset fast i et stadium i barndommen (med strenge, litt tilfeldige regler som ingen av dem tør å bryte) etter at de ble alene i herregården sammen med en pleietrengende onkel. Det romanen kanskje aller mest er, er opprinnelseshistorien til en lokal spøkelses-/heksehistorie. Det er alltid morsomt med historier der ulike personer har ulik oppfatning av hva slags historie de egentlig er i. (I thought that we had somehow not found our way back correctly through the night, that we had somehow lost ourselves and come back through the wrong gap in time, or the wrong door, or the wrong fairy tale.)

2. Han Kang: The Vegetarian. Opprørende, provoserende og veldig velkomponert roman. Den består av tre deler der historien om tittelpersonen Yeong-hye fortelles, kronologisk, fra hennes ektemann, svoger og til sist storesøsteren In-hye. De tre delene belyser Yeong-hye fra ulike sider, og det bildet vi sitter igjen med, er fremdeles fragmentert, siden hun selv aldri får komme til orde. Hver av de tre fortellerne forlanger eller forventer spesifikke ting fra Yeong-hye og ender opp med å fortelle mest om seg selv. Overgrepene hun har blitt utsatt for gjennom hele livet, virker som en selvfølge i det samfunnet hun lever i. (It seemed enough for her to just deal with whatever it was that came her way, calmly and without fuss. Or perhaps it was simply that things were happening inside her, terrible things, which no one else could even guess at, and thus it was impossible for her to engage with everyday life at the same time.) Og de beskrives på en distansert måte som gjør dem enda mer provoserende for meg som leser. Hver av de tre delene inneholder en eksplisitt beskrivelse av en fysisk invaderende tvangshandling mot slutten av fortellingen. Det varierer sterkt hva som er motivasjonen for de tre overgrepene, men for Yeong-hye selv er de primært fasetter av hennes mangel på kroppslig autonomi og integritet. (It’s your body, you can treat it however you please. The only area where you’re free to do just as you like.) Og for In-hye blir det, gjennom historien om søsterens sammenbrudd, tydelig ikke bare at Yeong-hye er traumatisert av oppveksten sin, men at hun selv også er det, at hun bare har valgt en annen måte å håndtere det på. (She peers into her sister’s empty black pupils, but all that she sees reflected there is her own face.)

3. Mark Twain: Huckleberry Finn. En av de store romanene i amerikansk litteraturhistorie. En gang for mange år siden leste jeg at all amerikansk litteratur bare er Huckleberry Finn om og om igjen, noe som nok er en overdrivelse – men at den i stor grad har definert den erketypisk amerikanske sjangeren road movie er nok sant. Jeg leste boka en gang i barndommen, og mange av de spennende og underholdende scenene og tablåene gjennom historien husket jeg ekstremt godt, til tider ordrett. Men jeg fikk nok ikke med meg at boka er en sylskarp og både krass og sint satire over sørstatskultur og rasisme. Den ble skrevet i 1885, men foregår omtrent femti år tidligere, mens sørstatene fortsatt hadde slaveri. I tillegg til satiren er dette en ekstremt underholdende bok, der Huck og den rømte slaven Jim reiser nedover Missisippi, treffer en lang rekke minneverdige personer og opplever det ene eventyret mer utrolig enn det andre. På overflaten ligner den de spennende eventyrromanene Hucks venn Tom Sawyer elsker (og stadig forsøker å gjenskape i de fantasifulle lekene han finner på), men brutaliteten i slaveriet ligger under som en dyster klangbunn. Hucks eget liv er også brutalt og begrenset; han er vokst opp med en voldelig, alkoholisert og kriminell far, og han er for ung til å selv kunne velge hva han skal gjøre og hvem han vil være. Denne ufriheten, og ikke minst utryggheten, som han alltid har levd med, er nok med på å skape båndet mellom ham og Jim, til tross for at de begge er grundig indoktrinert med sørstatsrasismen. Jim fremstår riktignok som lettlurt og ekstremt overtroisk, men man må for det første innse at han er beskrevet av Huck, som riktignok er en smart og sensitiv gutt, men som likevel har veldig begrenset verdenserfaring – og for det andre er Huck omtrent like overtroisk selv. ([L]ooking at the new moon over your left shoulder is one of the carelessest and foolishest things a body can do. Old Hank Bunker done it once, and bragged about it; and in less than two years he got drunk and fell off of the shot-tower, and spread himself out so that he was just a kind of a layer, as you may say; and they slid him edgeways between two barn doors for a coffin (…)) Ser man på hva de to gjør, og ikke bare hva de sier (og hva Huck tenker), er det klarere at de er smarte, kompetente og ressurssterke begge to, og ikke minst at de begge er i stand til å tenke og handle på tvers av det de er lært opp til å gjøre. Når Tom Sawyer selv dukker opp i historien, blir det tydelig for meg (og kanskje også etter hvert for Huck) at han er en ekstremt privilegert gutt, som kan velge å finne på nær sagt hva som helst, bare fordi det er spennende, uten risiko for konsekvenser. I alle fall er det ingen varige eller farlige konsekvenser for ham, sammenlignet med den rømte slaven Jim og foreldreløse Huck. Noe av det som gjør mest inntrykk, er Hucks samvittighetskvaler når det gjelder det å hjelpe en rømt slave, noe han er lært opp til at er noe av det aller verste og mest umoralske man kan gjøre. For en følsom og ensom gutt som ikke er vant til noe særlig omtanke eller respekt fra folk rundt seg, sier det mye at han velger å kaste fra seg skruplene sine og velge vennskapet med Jim, selv om han vet at dette vil gjøre ham til en utstøtt blant sine egne dersom de får vite om det. (It was a close place. I took it up, and held it in my hand. I was a-trembling, because I’d got to decide, forever, betwixt two things, and I knowed it. I studied a minute, sort of holding my breath, and then says to myself: “All right, then, I’ll go to hell”—and tore it up.)

[Skilpadda]

1. Shirley Jackson: We Have Always Lived In the Castle. Ymse sjangre og troper kolliderer til en underholdende, original og skarp liten roman. Den veldig interessante synsvinkelpersonen (og veldig lite pålitelige fortelleren) lever selv helt klart i et magisk univers, men det er uklart om dette også gjelder verden rundt henne. Her er det eventyraspekter og gotiske grøss sammen med satire over småbymobbing (Some of the people in the village had real faces that I knew and could hate individually), og dessuten en rudimentær kriminalhistorie og skremmende utslag av pøbelvold. Den infame, kompetente og supersmarte hovedpersonen Merricat, som kanskje også er mentalt forstyrret (eller i alle fall åpenbart nevrodivergent) er 18 år gammel, men fremstår mer som en halvvill tiåring (eller kanskje en katt). Og både hun og storesøsteren Constance har på mange måter frosset fast i et stadium i barndommen (med strenge, litt tilfeldige regler som ingen av dem tør å bryte) etter at de ble alene i herregården sammen med en pleietrengende onkel. Det romanen kanskje aller mest er, er opprinnelseshistorien til en lokal spøkelses-/heksehistorie. Det er alltid morsomt med historier der ulike personer har ulik oppfatning av hva slags historie de egentlig er i. (I thought that we had somehow not found our way back correctly through the night, that we had somehow lost ourselves and come back through the wrong gap in time, or the wrong door, or the wrong fairy tale.)

2. Han Kang: The Vegetarian. Opprørende, provoserende og veldig velkomponert roman. Den består av tre deler der historien om tittelpersonen Yeong-hye fortelles, kronologisk, fra hennes ektemann, svoger og til sist storesøsteren In-hye. De tre delene belyser Yeong-hye fra ulike sider, og det bildet vi sitter igjen med, er fremdeles fragmentert, siden hun selv aldri får komme til orde. Hver av de tre fortellerne forlanger eller forventer spesifikke ting fra Yeong-hye og ender opp med å fortelle mest om seg selv. Overgrepene hun har blitt utsatt for gjennom hele livet, virker som en selvfølge i det samfunnet hun lever i. (It seemed enough for her to just deal with whatever it was that came her way, calmly and without fuss. Or perhaps it was simply that things were happening inside her, terrible things, which no one else could even guess at, and thus it was impossible for her to engage with everyday life at the same time.) Og de beskrives på en distansert måte som gjør dem enda mer provoserende for meg som leser. Hver av de tre delene inneholder en eksplisitt beskrivelse av en fysisk invaderende tvangshandling mot slutten av fortellingen. Det varierer sterkt hva som er motivasjonen for de tre overgrepene, men for Yeong-hye selv er de primært fasetter av hennes mangel på kroppslig autonomi og integritet. (It’s your body, you can treat it however you please. The only area where you’re free to do just as you like.) Og for In-hye blir det, gjennom historien om søsterens sammenbrudd, tydelig ikke bare at Yeong-hye er traumatisert av oppveksten sin, men at hun selv også er det, at hun bare har valgt en annen måte å håndtere det på. (She peers into her sister’s empty black pupils, but all that she sees reflected there is her own face.)

3. Mark Twain: Huckleberry Finn. En av de store romanene i amerikansk litteraturhistorie. En gang for mange år siden leste jeg at all amerikansk litteratur bare er Huckleberry Finn om og om igjen, noe som nok er en overdrivelse – men at den i stor grad har definert den erketypisk amerikanske sjangeren road movie er nok sant. Jeg leste boka en gang i barndommen, og mange av de spennende og underholdende scenene og tablåene gjennom historien husket jeg ekstremt godt, til tider ordrett. Men jeg fikk nok ikke med meg at boka er en sylskarp og både krass og sint satire over sørstatskultur og rasisme. Den ble skrevet i 1885, men foregår omtrent femti år tidligere, mens sørstatene fortsatt hadde slaveri. I tillegg til satiren er dette en ekstremt underholdende bok, der Huck og den rømte slaven Jim reiser nedover Missisippi, treffer en lang rekke minneverdige personer og opplever det ene eventyret mer utrolig enn det andre. På overflaten ligner den de spennende eventyrromanene Hucks venn Tom Sawyer elsker (og stadig forsøker å gjenskape i de fantasifulle lekene han finner på), men brutaliteten i slaveriet ligger under som en dyster klangbunn. Hucks eget liv er også brutalt og begrenset; han er vokst opp med en voldelig, alkoholisert og kriminell far, og han er for ung til å selv kunne velge hva han skal gjøre og hvem han vil være. Denne ufriheten, og ikke minst utryggheten, som han alltid har levd med, er nok med på å skape båndet mellom ham og Jim, til tross for at de begge er grundig indoktrinert med sørstatsrasismen. Jim fremstår riktignok som lettlurt og ekstremt overtroisk, men man må for det første innse at han er beskrevet av Huck, som riktignok er en smart og sensitiv gutt, men som likevel har veldig begrenset verdenserfaring – og for det andre er Huck omtrent like overtroisk selv. ([L]ooking at the new moon over your left shoulder is one of the carelessest and foolishest things a body can do. Old Hank Bunker done it once, and bragged about it; and in less than two years he got drunk and fell off of the shot-tower, and spread himself out so that he was just a kind of a layer, as you may say; and they slid him edgeways between two barn doors for a coffin (…)) Ser man på hva de to gjør, og ikke bare hva de sier (og hva Huck tenker), er det klarere at de er smarte, kompetente og ressurssterke begge to, og ikke minst at de begge er i stand til å tenke og handle på tvers av det de er lært opp til å gjøre. Når Tom Sawyer selv dukker opp i historien, blir det tydelig for meg (og kanskje også etter hvert for Huck) at han er en ekstremt privilegert gutt, som kan velge å finne på nær sagt hva som helst, bare fordi det er spennende, uten risiko for konsekvenser. I alle fall er det ingen varige eller farlige konsekvenser for ham, sammenlignet med den rømte slaven Jim og foreldreløse Huck. Noe av det som gjør mest inntrykk, er Hucks samvittighetskvaler når det gjelder det å hjelpe en rømt slave, noe han er lært opp til at er noe av det aller verste og mest umoralske man kan gjøre. For en følsom og ensom gutt som ikke er vant til noe særlig omtanke eller respekt fra folk rundt seg, sier det mye at han velger å kaste fra seg skruplene sine og velge vennskapet med Jim, selv om han vet at dette vil gjøre ham til en utstøtt blant sine egne dersom de får vite om det. (It was a close place. I took it up, and held it in my hand. I was a-trembling, because I’d got to decide, forever, betwixt two things, and I knowed it. I studied a minute, sort of holding my breath, and then says to myself: “All right, then, I’ll go to hell”—and tore it up.)

4. Percival Everett: James. Knallsterk gjenfortelling av Huckleberry Finn fra den rømte slaven Jims perspektiv. Effektiv og veldig interessant bruk av språket for å vise hvordan slavene alltid må huske å spille den riktige rollen overfor hvite, og et blikk på innsiden av den marerittaktige tilværelsen til Jim. (“We’re slaves, Norman. Where we are is where we are.” “What’s that mean?” “I don’t know. Sounded better in my head.” “I know what it means,” Sammy said. “We’re slaves. We’re not anywhere. Free person, he can be where he wants to be. The only place we can ever be is in slavery.”) Mye av historien er den samme som i Twains utgave, men på grunn av Jims posisjon i samfunnet er den langt dystrere (og samfunnet som Twain gjør narr av er her langt mer av en dystopi). Samtidig er det fremdeles en veldig underholdende roman. (“What you be doin’ on dis ilan? And why you got blood all ova ya?” “I kilt myself,” the boy said. I looked him over. “You din’t do a good job.”)

[Skilpadda]

1. Shirley Jackson: We Have Always Lived In the Castle. Ymse sjangre og troper kolliderer til en underholdende, original og skarp liten roman. Den veldig interessante synsvinkelpersonen (og veldig lite pålitelige fortelleren) lever selv helt klart i et magisk univers, men det er uklart om dette også gjelder verden rundt henne. Her er det eventyraspekter og gotiske grøss sammen med satire over småbymobbing (Some of the people in the village had real faces that I knew and could hate individually), og dessuten en rudimentær kriminalhistorie og skremmende utslag av pøbelvold. Den infame, kompetente og supersmarte hovedpersonen Merricat, som kanskje også er mentalt forstyrret (eller i alle fall åpenbart nevrodivergent) er 18 år gammel, men fremstår mer som en halvvill tiåring (eller kanskje en katt). Og både hun og storesøsteren Constance har på mange måter frosset fast i et stadium i barndommen (med strenge, litt tilfeldige regler som ingen av dem tør å bryte) etter at de ble alene i herregården sammen med en pleietrengende onkel. Det romanen kanskje aller mest er, er opprinnelseshistorien til en lokal spøkelses-/heksehistorie. Det er alltid morsomt med historier der ulike personer har ulik oppfatning av hva slags historie de egentlig er i. (I thought that we had somehow not found our way back correctly through the night, that we had somehow lost ourselves and come back through the wrong gap in time, or the wrong door, or the wrong fairy tale.)

2. Han Kang: The Vegetarian. Opprørende, provoserende og veldig velkomponert roman. Den består av tre deler der historien om tittelpersonen Yeong-hye fortelles, kronologisk, fra hennes ektemann, svoger og til sist storesøsteren In-hye. De tre delene belyser Yeong-hye fra ulike sider, og det bildet vi sitter igjen med, er fremdeles fragmentert, siden hun selv aldri får komme til orde. Hver av de tre fortellerne forlanger eller forventer spesifikke ting fra Yeong-hye og ender opp med å fortelle mest om seg selv. Overgrepene hun har blitt utsatt for gjennom hele livet, virker som en selvfølge i det samfunnet hun lever i. (It seemed enough for her to just deal with whatever it was that came her way, calmly and without fuss. Or perhaps it was simply that things were happening inside her, terrible things, which no one else could even guess at, and thus it was impossible for her to engage with everyday life at the same time.) Og de beskrives på en distansert måte som gjør dem enda mer provoserende for meg som leser. Hver av de tre delene inneholder en eksplisitt beskrivelse av en fysisk invaderende tvangshandling mot slutten av fortellingen. Det varierer sterkt hva som er motivasjonen for de tre overgrepene, men for Yeong-hye selv er de primært fasetter av hennes mangel på kroppslig autonomi og integritet. (It’s your body, you can treat it however you please. The only area where you’re free to do just as you like.) Og for In-hye blir det, gjennom historien om søsterens sammenbrudd, tydelig ikke bare at Yeong-hye er traumatisert av oppveksten sin, men at hun selv også er det, at hun bare har valgt en annen måte å håndtere det på. (She peers into her sister’s empty black pupils, but all that she sees reflected there is her own face.)

3. Mark Twain: The Adventures of Huckleberry Finn. En av de store romanene i amerikansk litteraturhistorie. En gang for mange år siden leste jeg at all amerikansk litteratur bare er Huckleberry Finn om og om igjen, noe som nok er en overdrivelse – men at den i stor grad har definert den erketypisk amerikanske sjangeren road movie er nok sant. Jeg leste boka en gang i barndommen, og mange av de spennende og underholdende scenene og tablåene gjennom historien husket jeg ekstremt godt, til tider ordrett. Men jeg fikk nok ikke med meg at boka er en sylskarp og både krass og sint satire over sørstatskultur og rasisme. Den ble skrevet i 1885, men foregår omtrent femti år tidligere, mens sørstatene fortsatt hadde slaveri. I tillegg til satiren er dette en ekstremt underholdende bok, der Huck og den rømte slaven Jim reiser nedover Missisippi, treffer en lang rekke minneverdige personer og opplever det ene eventyret mer utrolig enn det andre. På overflaten ligner den de spennende eventyrromanene Hucks venn Tom Sawyer elsker (og stadig forsøker å gjenskape i de fantasifulle lekene han finner på), men brutaliteten i slaveriet ligger under som en dyster klangbunn. Hucks eget liv er også brutalt og begrenset; han er vokst opp med en voldelig, alkoholisert og kriminell far, og han er for ung til å selv kunne velge hva han skal gjøre og hvem han vil være. Denne ufriheten, og ikke minst utryggheten, som han alltid har levd med, er nok med på å skape båndet mellom ham og Jim, til tross for at de begge er grundig indoktrinert med sørstatsrasismen. Jim fremstår riktignok som lettlurt og ekstremt overtroisk, men man må for det første innse at han er beskrevet av Huck, som riktignok er en smart og sensitiv gutt, men som likevel har veldig begrenset verdenserfaring – og for det andre er Huck omtrent like overtroisk selv. ([L]ooking at the new moon over your left shoulder is one of the carelessest and foolishest things a body can do. Old Hank Bunker done it once, and bragged about it; and in less than two years he got drunk and fell off of the shot-tower, and spread himself out so that he was just a kind of a layer, as you may say; and they slid him edgeways between two barn doors for a coffin (…)) Ser man på hva de to gjør, og ikke bare hva de sier (og hva Huck tenker), er det klarere at de er smarte, kompetente og ressurssterke begge to, og ikke minst at de begge er i stand til å tenke og handle på tvers av det de er lært opp til å gjøre. Når Tom Sawyer selv dukker opp i historien, blir det tydelig for meg (og kanskje også etter hvert for Huck) at han er en ekstremt privilegert gutt, som kan velge å finne på nær sagt hva som helst, bare fordi det er spennende, uten risiko for konsekvenser. I alle fall er det ingen varige eller farlige konsekvenser for ham, sammenlignet med den rømte slaven Jim og foreldreløse Huck. Noe av det som gjør mest inntrykk, er Hucks samvittighetskvaler når det gjelder det å hjelpe en rømt slave, noe han er lært opp til at er noe av det aller verste og mest umoralske man kan gjøre. For en følsom og ensom gutt som ikke er vant til noe særlig omtanke eller respekt fra folk rundt seg, sier det mye at han velger å kaste fra seg skruplene sine og velge vennskapet med Jim, selv om han vet at dette vil gjøre ham til en utstøtt blant sine egne dersom de får vite om det. (It was a close place. I took it up, and held it in my hand. I was a-trembling, because I’d got to decide, forever, betwixt two things, and I knowed it. I studied a minute, sort of holding my breath, and then says to myself: “All right, then, I’ll go to hell”—and tore it up.)

4. Percival Everett: James. Knallsterk gjenfortelling av Huckleberry Finn fra den rømte slaven Jims perspektiv. Effektiv og veldig interessant bruk av språket for å vise hvordan slavene alltid må huske å spille den riktige rollen overfor hvite, og et blikk på innsiden av den marerittaktige tilværelsen til Jim. (“We’re slaves, Norman. Where we are is where we are.” “What’s that mean?” “I don’t know. Sounded better in my head.” “I know what it means,” Sammy said. “We’re slaves. We’re not anywhere. Free person, he can be where he wants to be. The only place we can ever be is in slavery.”) Mye av historien er den samme som i Twains utgave, men på grunn av Jims posisjon i samfunnet er den langt dystrere (og samfunnet som Twain gjør narr av er her langt mer av en dystopi). Samtidig er det fremdeles en veldig underholdende roman. (“What you be doin’ on dis ilan? And why you got blood all ova ya?” “I kilt myself,” the boy said. I looked him over. “You din’t do a good job.”)

5. Kyrre Andreassen: Ikke mennesker jeg kan regne med

6. William Gibson: Neuromancer

7. Kylie Lee Baker: Bat Eater and Other Names for Cora Zeng

[Skilpadda]

1. Shirley Jackson: We Have Always Lived In the Castle. Ymse sjangre og troper kolliderer til en underholdende, original og skarp liten roman. Den veldig interessante synsvinkelpersonen (og veldig lite pålitelige fortelleren) lever selv helt klart i et magisk univers, men det er uklart om dette også gjelder verden rundt henne. Her er det eventyraspekter og gotiske grøss sammen med satire over småbymobbing (Some of the people in the village had real faces that I knew and could hate individually), og dessuten en rudimentær kriminalhistorie og skremmende utslag av pøbelvold. Den infame, kompetente og supersmarte hovedpersonen Merricat, som kanskje også er mentalt forstyrret (eller i alle fall åpenbart nevrodivergent) er 18 år gammel, men fremstår mer som en halvvill tiåring (eller kanskje en katt). Og både hun og storesøsteren Constance har på mange måter frosset fast i et stadium i barndommen (med strenge, litt tilfeldige regler som ingen av dem tør å bryte) etter at de ble alene i herregården sammen med en pleietrengende onkel. Det romanen kanskje aller mest er, er opprinnelseshistorien til en lokal spøkelses-/heksehistorie. Det er alltid morsomt med historier der ulike personer har ulik oppfatning av hva slags historie de egentlig er i. (I thought that we had somehow not found our way back correctly through the night, that we had somehow lost ourselves and come back through the wrong gap in time, or the wrong door, or the wrong fairy tale.)

2. Han Kang: The Vegetarian. Opprørende, provoserende og veldig velkomponert roman. Den består av tre deler der historien om tittelpersonen Yeong-hye fortelles, kronologisk, fra hennes ektemann, svoger og til sist storesøsteren In-hye. De tre delene belyser Yeong-hye fra ulike sider, og det bildet vi sitter igjen med, er fremdeles fragmentert, siden hun selv aldri får komme til orde. Hver av de tre fortellerne forlanger eller forventer spesifikke ting fra Yeong-hye og ender opp med å fortelle mest om seg selv. Overgrepene hun har blitt utsatt for gjennom hele livet, virker som en selvfølge i det samfunnet hun lever i. (It seemed enough for her to just deal with whatever it was that came her way, calmly and without fuss. Or perhaps it was simply that things were happening inside her, terrible things, which no one else could even guess at, and thus it was impossible for her to engage with everyday life at the same time.) Og de beskrives på en distansert måte som gjør dem enda mer provoserende for meg som leser. Hver av de tre delene inneholder en eksplisitt beskrivelse av en fysisk invaderende tvangshandling mot slutten av fortellingen. Det varierer sterkt hva som er motivasjonen for de tre overgrepene, men for Yeong-hye selv er de primært fasetter av hennes mangel på kroppslig autonomi og integritet. (It’s your body, you can treat it however you please. The only area where you’re free to do just as you like.) Og for In-hye blir det, gjennom historien om søsterens sammenbrudd, tydelig ikke bare at Yeong-hye er traumatisert av oppveksten sin, men at hun selv også er det, at hun bare har valgt en annen måte å håndtere det på. (She peers into her sister’s empty black pupils, but all that she sees reflected there is her own face.)

3. Mark Twain: The Adventures of Huckleberry Finn. En av de store romanene i amerikansk litteraturhistorie. En gang for mange år siden leste jeg at all amerikansk litteratur bare er Huckleberry Finn om og om igjen, noe som nok er en overdrivelse – men at den i stor grad har definert den erketypisk amerikanske sjangeren road movie er nok sant. Jeg leste boka en gang i barndommen, og mange av de spennende og underholdende scenene og tablåene gjennom historien husket jeg ekstremt godt, til tider ordrett. Men jeg fikk nok ikke med meg at boka er en sylskarp og både krass og sint satire over sørstatskultur og rasisme. Den ble skrevet i 1885, men foregår omtrent femti år tidligere, mens sørstatene fortsatt hadde slaveri. I tillegg til satiren er dette en ekstremt underholdende bok, der Huck og den rømte slaven Jim reiser nedover Missisippi, treffer en lang rekke minneverdige personer og opplever det ene eventyret mer utrolig enn det andre. På overflaten ligner den de spennende eventyrromanene Hucks venn Tom Sawyer elsker (og stadig forsøker å gjenskape i de fantasifulle lekene han finner på), men brutaliteten i slaveriet ligger under som en dyster klangbunn. Hucks eget liv er også brutalt og begrenset; han er vokst opp med en voldelig, alkoholisert og kriminell far, og han er for ung til å selv kunne velge hva han skal gjøre og hvem han vil være. Denne ufriheten, og ikke minst utryggheten, som han alltid har levd med, er nok med på å skape båndet mellom ham og Jim, til tross for at de begge er grundig indoktrinert med sørstatsrasismen. Jim fremstår riktignok som lettlurt og ekstremt overtroisk, men man må for det første innse at han er beskrevet av Huck, som riktignok er en smart og sensitiv gutt, men som likevel har veldig begrenset verdenserfaring – og for det andre er Huck omtrent like overtroisk selv. ([L]ooking at the new moon over your left shoulder is one of the carelessest and foolishest things a body can do. Old Hank Bunker done it once, and bragged about it; and in less than two years he got drunk and fell off of the shot-tower, and spread himself out so that he was just a kind of a layer, as you may say; and they slid him edgeways between two barn doors for a coffin (…)) Ser man på hva de to gjør, og ikke bare hva de sier (og hva Huck tenker), er det klarere at de er smarte, kompetente og ressurssterke begge to, og ikke minst at de begge er i stand til å tenke og handle på tvers av det de er lært opp til å gjøre. Når Tom Sawyer selv dukker opp i historien, blir det tydelig for meg (og kanskje også etter hvert for Huck) at han er en ekstremt privilegert gutt, som kan velge å finne på nær sagt hva som helst, bare fordi det er spennende, uten risiko for konsekvenser. I alle fall er det ingen varige eller farlige konsekvenser for ham, sammenlignet med den rømte slaven Jim og foreldreløse Huck. Noe av det som gjør mest inntrykk, er Hucks samvittighetskvaler når det gjelder det å hjelpe en rømt slave, noe han er lært opp til at er noe av det aller verste og mest umoralske man kan gjøre. For en følsom og ensom gutt som ikke er vant til noe særlig omtanke eller respekt fra folk rundt seg, sier det mye at han velger å kaste fra seg skruplene sine og velge vennskapet med Jim, selv om han vet at dette vil gjøre ham til en utstøtt blant sine egne dersom de får vite om det. (It was a close place. I took it up, and held it in my hand. I was a-trembling, because I’d got to decide, forever, betwixt two things, and I knowed it. I studied a minute, sort of holding my breath, and then says to myself: “All right, then, I’ll go to hell”—and tore it up.)

4. Percival Everett: James. Knallsterk gjenfortelling av Huckleberry Finn fra den rømte slaven Jims perspektiv. Effektiv og veldig interessant bruk av språket for å vise hvordan slavene alltid må huske å spille den riktige rollen overfor hvite, og et blikk på innsiden av den marerittaktige tilværelsen til Jim. (“We’re slaves, Norman. Where we are is where we are.” “What’s that mean?” “I don’t know. Sounded better in my head.” “I know what it means,” Sammy said. “We’re slaves. We’re not anywhere. Free person, he can be where he wants to be. The only place we can ever be is in slavery.”) Mye av historien er den samme som i Twains utgave, men på grunn av Jims posisjon i samfunnet er den langt dystrere (og samfunnet som Twain gjør narr av er her langt mer av en dystopi). Samtidig er det fremdeles en veldig underholdende roman. (“What you be doin’ on dis ilan? And why you got blood all ova ya?” “I kilt myself,” the boy said. I looked him over. “You din’t do a good job.”)

5. Kyrre Andreassen: Ikke mennesker jeg kan regne med. Etter de første kapitlene var jeg veldig frustrert over at absolutt alle i boka var usympatiske karakterer som jeg på ingen måte hadde lyst til å tilbringe mer tid sammen med. Særlig hovedpersonen Linda; hun er riktignok i en tøff situasjon med en mann som gikk fra henne til en annen dame etter 20 års samliv –*men hun omtaler ham (og forsåvidt alle andre) på en så kjip og nedlatende måte, og høres ut som om hun alltid har syntes hun var for god for ham. Han høres på sin side ut som en selvopptatt dott, og jo bedre kjent jeg ble med de to, jo mindre likte jeg ham. (En selvmedlidende mann kan aldri få nok oppmerksomhet.) Men hvorfor var de sammen i utgangspunktet? Og hvorfor har Linda blitt i den kjipe bygda hun vokste opp i, fanget i noe som for meg mest føles som en slags skrekkfilm: tenk deg at du skal fortsette i ungdomsskolen for evig og alltid, og aldri, aldri komme deg vekk derfra. Jeg fikk etter hvert sansen for boka, som uten tvil er godt og overbevisende skrevet, og ofte morsom innimellom alt det kjipe, men jeg ble aldri glad i noen av menneskene. Det blir tydeligere underveis at Linda er litt mer skadeskutt enn hun gir klart uttrykk for. (… antakelig hadde foreldra mine gitt opp hele oppdragelsen og sånn sett var skigåinga en moderne versjon av å sette den uønska ungen ut i skogen.) Når hun har så lite tålmodighet med Svein og depresjonen hans, er det antagelig i alle fall delvis av bitterhet fordi hun selv aldri har kunnet si høyt at hun sliter og fått litt sympati for det eller hjelp med det. Hun er dypt ensom og tør ikke stole på noen (derav tittelen på boka), i stedet samler hun valuta der hun kan, utnytter de mulighetene jobben og hennes egen kompetanse gir henne, og passer på at hun har noe hun kan bruke mot folk når hun trenger det. Og i 20 år har hun hatt Sveins kjærlighet og beundring som en slags basis i livet sitt. Så når den forsvinner, rakner det meste. (Jeg var glad i han, og jeg forakta han, men jeg forstår ikke hvorfor det ble sånn, når det ble normalen.)

6. William Gibson: Neuromancer.

7. Kylie Lee Baker: Bat Eater and Other Names for Cora Zeng

8. Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors.

9. Tamsyn Muir: Gideon the Ninth.

10. T. Kingfisher: The Twisted Ones.

[Toffskij]

1. Shirley Jackson: We Have Always Lived in the Castle
Grim, nådeløs og ofte veldig morsom liten roman om småbyondskap, hekser, stagnasjon og katastrofal endring. Alt sett med 18-årige Merricats utemmede, barnslige, upålitelige, kanskje mentalt forstyrrede, men gjennomtrengende og sylskarpe blikk.

2. Martha Wells: All Systems Red
Skilpadda fristet meg til å re-binge Murderbot-bøkene. Oppfordrer alle til å gjøre det samme!

[LilleT]

Bøker på papir/e-bøker
Lydbøker

1. Kathrine Nedrejord: Sameproblemet
2. Ayesha Wolasmal: Tusen dager med Taliban
3. Kristina Quintano: Flukt - 11 ungdommers historier om reisen, frykten og håpet
4. Hilde Rød-Larsen: I Pantalones hus
5. Ingrid Stormoen: Bloddråpetall

[Kanina]

Januar:

1. Weronika Murek: Dyrking av sydlige vekster etter Mitsjurins metode

2. Ingvild Lothe: Barnet er som skåret ut av tung silke (dikt, 2024)

3. Tom Ingar Eliassen: Hverdens største tiur (noveller, 2024)

4. Mary Rueffle: Alltid klar for ein sump (poesi, 2024)
For en utgivelse! Denne lille blekka/boka er en hyllest til den fabulerende, fantastiske, finurlige, lesbare poeten Mary Rueffle, bestående av gjendiktninger ved en rekke kjente norske poeter og oversettere, men også prosatekster og en transkribert samtale mellom henne og Linn Ullmann. Diktene hennes er både morsomme og melankolske, lodder dypt uten å virke pretensiøse, bruker overraskende bilder og virkemidler, og er enkle å lese. Anbefales strekt, terningkast 7! En ting jeg liker med disse diktene, er at jeg leser dem med min egen stemme, og det føles helt riktig. Noen poeter føler jeg meg ikke så hjemme i, kanskje fordi jeg tror det forventes at diktene skal leses laaaangsomt og dratt ut for å fungere, men det er kanksje bare meg. Les Mary Rueffle hvis du lurer på om poesi kan være gøy og fungere for deg.

[LilleT]

Fører opp alt jeg leser, også diktsamlinger, bøker for barn og ungdom og "selvhjelpsbøker"

Bøker på papir/e-bøker
Lydbøker

1. Kathrine Nedrejord: Sameproblemet
2. Ayesha Wolasmal: Tusen dager med Taliban
3. Kristina Quintano: Flukt - 11 ungdommers historier om reisen, frykten og håpet
4. Hilde Rød-Larsen: I Pantalones hus
5. Ingrid Stormoen: Bloddråpetall
6. Bibi Fatima Musavi: Jenter som meg
7. Ali Smith: Andre tider
8. Ali Smith: Høst
9. Ingvild H. Rishøi: Stargate -en julefortelling (relesing, hørt på lydbok som "sovemedisin", men ikke fordi den er kjedelig, altså. )
10. Eli Renate Bye Sørensen: Avtrykk fra en glassmanet
11. Ingvild H. Rishøi: Novellene "Det regner inn" og "La stå"
12. Maria Kjos Fonn: Novellene "Til slutten, så videre", "Småting" og "Love, Teen"
13. Mirja Unge: Jeg går og lever
14. Marguerite Duras: Elskeren
15. Erika Fatland: Sjøfareren
16. Emely Benedicte Kahrs: Hvem på en fredag
17. Darya Shut: Frihetens pris
18. Vigdis Hjorth og Line Norman Hjorth: Kul i brystet
19. Sally Rooney: Skjønne verden, hvor er du?
20. Aleksej Navalnyj: Patriot - en selvbiografi
21. Ellen Flø Skagen: Den nevroplastiske nøkkelen
22. Merethe Lindstrøm: Arkitekt
23. Cecilie Benneche: Hva føler du nå?
24. Alan Gordon: The way out
25. Rebekka Th. Egeland: Mindfulness i hverdagen
26. Martin Tilrem: Et jentebarn
27. Torkil Færø: Hvilekuren
28. Ragnhild Skari Iuell: Naturlig friskere
29. Guri Idsø Viken: Krakk
30. Tove Jansen: Det usynlige barnet og andre fortellinger
31. Dag Solstad: Genanse og verdighet (relesning)
32. Gine Cornelia Pedersen: Null
33. Eldri Steen og Liv Haugli: Når livet setter seg i kroppen
34. Lars Saabye Christensen (red.): Hjemmekontoret
35. Nikolai Torgersen: Gater jeg har levd
36. Lars Saabye Christensen: Mann for sin katt

[Toffskij]

1. Shirley Jackson: We Have Always Lived in the Castle
Grim, nådeløs og ofte veldig morsom liten roman om småbyondskap, hekser, stagnasjon og katastrofal endring. Alt sett med 18-årige Merricats utemmede, barnslige, upålitelige, kanskje mentalt forstyrrede, men gjennomtrengende og sylskarpe blikk.

2–5. Martha Wells: All Systems Red, Artificial Condition, Rogue Protocol, Exit Strategy
Skilpadda fristet meg til å re-binge Murderbot-bøkene. Oppfordrer alle til å gjøre det samme, de er veldig morsomme å lese sammen. Særlig de fire første, de er nesten én roman.

6. Martha Wells: Network Effect
Dette er nok den beste av alle Murderbot-bøkene (kanskje med unntak av den første), den er full av veldig tilfredsstillende karakterutvikling, og forholdet mellom Murderbot, ART og menneskene deres er veldig rørende. Og så er den selvfølgelig også veldig morsom.

7–8. Mark Twain: The Adventures of Huckleberry Finn / Percival Everett: James
Lest som bokklubb-double bill. Det er lett å se hvor revolusjonerende Huckleberry Finn må ha vært da den kom ut i 1884, med Twains fantastiske øre for svart og hvit sørstatsvernacular og med sylskarp satire over slaveeiere (og alle som tar dem for gitt). Men noen deler er direkte smertefulle å lese for en moderne leser, særlig slutten, hvor Tom Sawyer synes han er 100% berettiget til å regelrett torturere Jim i ukevis, som en slags kulisse i et av påfunnene sine. James, som er fortalt fra Jims synsvinkel, avkler nådeløst alle «artige historier» av den typen – her lever svarte og (de som kan passere som) hvite i helt separate verdener og verdensforståelser: slavenes dystopiske helvetesverden der de alltid kan miste alt når som helst, men gjør det de kan for å skjerme seg (inkludert å spille dumme og overtroiske), og de hvites verden, som selvsagt er koselig og velfungerende sett gjennom de selektive og selvsentrerte brillene deres.

9. Martha Wells: Fugitive Telemetry
Murderbot prøver seg som detektiv, og er ikke uventet veldig god til det. Og en fin og sår studie i hvor ofte den blir møtt med fordommer og frykt av dem den prøver å hjelpe.

10. Martha Wells: System Collapse
Ganske svak til Murderbot-bok å være, men den har også en av de mest rørende scenene i hele serien.

11. Anton Tsjekhov: Tsjajka (Måken)
Jeg måtte jo lese den siden jeg hadde vært så heldig å få billetter til Thomas Ostermeier's vilt stjernebestrødde oppsetning i London (Cate Blanchett som Arkadina!). Sikkert noe av det aller morsomste (og tristeste) som er skrevet om forfattere og skuespillere.

12. Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors
Guder, helgener, magi, timey-wimey, revolusjon, pest og drap.

13. Martha Wells: The Cloud Roads
Dette var ganske svakt til Martha Wells å være – selv om hovedpersonen er en typisk Wells-outsider (mer eller mindre den stygge andungen, i dette tilfellet), er det altfor mye tørr eksposisjon og altfor mange kjedelige actionsekvekser i denne boka. Og altfor lite moro.

[Toffskij]

1. Shirley Jackson: We Have Always Lived in the Castle
Grim, nådeløs og ofte veldig morsom liten roman om småbyondskap, hekser, stagnasjon og katastrofal endring. Alt sett med 18-årige Merricats utemmede, barnslige, upålitelige, kanskje mentalt forstyrrede, men gjennomtrengende og sylskarpe blikk.

2–5. Martha Wells: All Systems Red, Artificial Condition, Rogue Protocol, Exit Strategy
Skilpadda fristet meg til å re-binge Murderbot-bøkene. Oppfordrer alle til å gjøre det samme, de er veldig morsomme å lese sammen. Særlig de fire første, de er nesten én roman.

6. Martha Wells: Network Effect
Dette er nok den beste av alle Murderbot-bøkene (kanskje med unntak av den første), den er full av veldig tilfredsstillende karakterutvikling, og forholdet mellom Murderbot, ART og menneskene deres er veldig rørende. Og så er den selvfølgelig også veldig morsom.

7–8. Mark Twain: The Adventures of Huckleberry Finn / Percival Everett: James
Lest som bokklubb-double bill. Det er lett å se hvor revolusjonerende Huckleberry Finn må ha vært da den kom ut i 1884, med Twains fantastiske øre for svart og hvit sørstatsvernacular og med sylskarp satire over slaveeiere (og alle som tar dem for gitt). Men noen deler er direkte smertefulle å lese for en moderne leser, særlig slutten, hvor Tom Sawyer synes han er 100% berettiget til å regelrett torturere Jim i ukevis, som en slags kulisse i et av påfunnene sine. James, som er fortalt fra Jims synsvinkel, avkler nådeløst alle «artige historier» av den typen – her lever svarte og (de som kan passere som) hvite i helt separate verdener og verdensforståelser: slavenes dystopiske helvetesverden der de alltid kan miste alt når som helst, men gjør det de kan for å skjerme seg (inkludert å spille dumme og overtroiske), og de hvites verden, som selvsagt er koselig og velfungerende sett gjennom de selektive og selvsentrerte brillene deres.

9. Martha Wells: Fugitive Telemetry
Murderbot prøver seg som detektiv, og er ikke uventet veldig god til det. Og en fin og sår studie i hvor ofte den blir møtt med fordommer og frykt av dem den prøver å hjelpe.

10. Martha Wells: System Collapse
Ganske svak til Murderbot-bok å være, men den har også en av de mest rørende scenene i hele serien.

11. Anton Tsjekhov: Tsjajka (Måken)
Jeg måtte jo lese den siden jeg hadde vært så heldig å få billetter til Thomas Ostermeier's vilt stjernebestrødde oppsetning i London (Cate Blanchett som Arkadina!). Sikkert noe av det aller morsomste (og tristeste) som er skrevet om forfattere og skuespillere.

12. Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors
Guder, helgener, magi, timey-wimey, revolusjon, pest og drap.

13. Martha Wells: The Cloud Roads
Dette var ganske svakt til Martha Wells å være – selv om hovedpersonen er en typisk Wells-outsider (mer eller mindre den stygge andungen, i dette tilfellet), er det altfor mye tørr eksposisjon og altfor mange kjedelige actionsekvekser i denne boka. Og altfor lite moro.[/quote]

14. Han Kang: Human Acts
Han Kang skriver poetisk, knapt og smertefullt opprivende om Gwangju-opprøret i 1980, hvor én gutts dødsfall lever videre i minnene til mange andre i flere tiår framover. Den hårfine balansen mellom menneskelig nedrighet og menneskelig edelmot er sannelig dagsaktuell så det holder, og minner oss om hva vi risikerer om vi gir etter for førstnevnte. En fantastisk, rasende og sorgfull bok.

15. Annie Ernaux: The Years
Jeg leste denne fordi jeg hadde sett Eline Arbos aldeles fantastiske og opprivende teateroppsetning av boka i London, og ble egentlig litt skuffet. Det er nok fordi boka nesten utelukkende forteller den kollektive historien om et kvinneliv in Ernaux' generasjon, mens teateroppsetningen har mange flere individuelle erfaringer, tatt fra andre tekster av Ernaux. Men selvfølgelig er boka god også, virtuost skrevet, og veldig, veldig fransk!

16. Chimamanda Ngozi Adichie: Dream Count
Ikke hennes beste bok (der ligger jo lista rimelig høyt), men fascinerende og følsomt skrevet om fire veldig forskjellige kvinner som blir involvert i en skikkelig fæl voldtektssak.

17. Martha Wells: Compulsory
Nusselig liten Murderbot-prequel.

18. Dorothy Sayers: Gaudy Night
Denne gangen ramlet jeg inn i den fordi jeg var i Oxford på May Morning og sto ved Magdalen og hørte koret synge og klokkene ringe fra tårnet, og så måtte jeg bare lese om da Harriet sto oppe i tårnet og hørte det samme, og plutselig, eh, ... placet.

19. Maren Uthaug: 11 %
Hva om bare 11% av alle guttebarn fikk leve og ble holdt i avlssentre hvor de ble stramt kontrollert og heftig medisinert for å holde testosteronet i sjakk?

20. Annika Norlin: Stacken
Når man har hørt mye på Annika Norlins sanger i årevis og alltid elsket de historiefortellende tekstene, kommer det jo ikke akkurat som en overraskelse at hun kan skrive fiksjon! Det kan hun virkelig, Stacken (Maurtua) er en skikkelig god roman om en gruppe nokså skakkjørte og akterutseilte folk som organisk-tilfeldig ender opp som en øko-new-age-kult med karismatisk leder langt ute på den svenske landsbygda et sted. Det jeg liker aller best med den, er hvor deilig nyansert den er, den får fram alt som er bra (mye) og dårlig (også mye) med det kollektive livet der ute i skogen, uten å karikere noen av personene, hvilket ville vært veldig lett å gjøre med en del av dem. En varm og empatisk og norlinsk vittig og underfundig bok.

[LilleT]

Fører opp alt jeg leser, også diktsamlinger, bøker for barn og ungdom og "selvhjelpsbøker"

Bøker på papir/e-bøker
Lydbøker

1. Kathrine Nedrejord: Sameproblemet
2. Ayesha Wolasmal: Tusen dager med Taliban
3. Kristina Quintano: Flukt - 11 ungdommers historier om reisen, frykten og håpet
4. Hilde Rød-Larsen: I Pantalones hus
5. Ingrid Stormoen: Bloddråpetall
6. Bibi Fatima Musavi: Jenter som meg
7. Ali Smith: Andre tider
8. Ali Smith: Høst
9. Ingvild H. Rishøi: Stargate -en julefortelling (relesing, hørt på lydbok som "sovemedisin", men ikke fordi den er kjedelig, altså. )
10. Eli Renate Bye Sørensen: Avtrykk fra en glassmanet
11. Ingvild H. Rishøi: Novellene "Det regner inn" og "La stå"
12. Maria Kjos Fonn: Novellene "Til slutten, så videre", "Småting" og "Love, Teen"
13. Mirja Unge: Jeg går og lever
14. Marguerite Duras: Elskeren
15. Erika Fatland: Sjøfareren
16. Emely Benedicte Kahrs: Hvem på en fredag
17. Darya Shut: Frihetens pris
18. Vigdis Hjorth og Line Norman Hjorth: Kul i brystet
19. Sally Rooney: Skjønne verden, hvor er du?
20. Aleksej Navalnyj: Patriot - en selvbiografi
21. Ellen Flø Skagen: Den nevroplastiske nøkkelen
22. Merethe Lindstrøm: Arkitekt
23. Cecilie Benneche: Hva føler du nå?
24. Alan Gordon: The way out
25. Rebekka Th. Egeland: Mindfulness i hverdagen
26. Martin Tilrem: Et jentebarn
27. Torkil Færø: Hvilekuren
28. Ragnhild Skari Iuell: Naturlig friskere
29. Guri Idsø Viken: Krakk
30. Tove Jansen: Det usynlige barnet og andre fortellinger
31. Dag Solstad: Genanse og verdighet (relesning)
32. Gine Cornelia Pedersen: Null
33. Eldri Steen og Liv Haugli: Når livet setter seg i kroppen
34. Lars Saabye Christensen (red.): Hjemmekontoret
35. Nikolai Torgersen: Gater jeg har levd
36. Lars Saabye Christensen: Mann for sin katt
37. Erik Eikehaug: Alle elsker Kari
38. Thomas Korsgaard: Snytt ut av nesa
39. Paula Hawkins: Den blå timen
40. Thomas Myklebust: hvil deg sterk
41. Elisa Hoven: Mørke øyeblikk
42. Ida Fjellbraaten: De andres liv
43. Nina Borge: Den blå krystallen. Havfolket
44. Sarina Zaidova: god natt, Gaza
45. Stine Hansen Bratland: Innanfor, utanfor, men alltid autist

[Bayone]

Kun lydbøker her.

Januar:
1. Lars Kepler: Søvngjengeren
2. Gudrun Skretting: Vilma for alltid
3. Jussi Adler Olsen: Sju kvadratmeter med lås