Lesesirkeldiskusjon: "Stoner" (John Williams)

[Toffskij]

Jeg tenkte aldri på henne som misbrukt, bare som et produkt av hårreisende overklassejenteoppdragelse. Men kanskje.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Jeg tenkte aldri på henne som misbrukt, bare som et produkt av hårreisende overklassejenteoppdragelse. Men kanskje.

Tenkte ikke heller den tanken.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Jeg tenkte aldri på henne som misbrukt, bare som et produkt av hårreisende overklassejenteoppdragelse. Men kanskje.

Jeg var inne på tanken om faktisk misbruk, men landet egentlig på at oppdragelsen hennes, slik den er beskrevet, er så monstrøs at det egentlig holder med bare den. Det er jo i grunnen noe av et overgrep å innpode en ung jente med et så negativt seksualsyn kombinert med total mangel på alt som ligner nyttig livskunnskap eller kompetanse.

Hvor raseriet mot faren kommer fra, er det ikke godt å si. Kanskje hun føler seg sviktet av ham, fordi han har overbeskyttet henne gjennom hele oppveksten, og så plutselig sluppet taket i henne og latt henne inngå dette katastrofale ekteskapet - og så til slutt sviktet igjen ved å først tape formuen sin og ta livet av seg?

[Tallulah]

Jeg tror ikke hun mistenkte misbruk av Grace, og jeg er usikker på om hun ble misbrukt, altså. Men det var jo noe med denne voldsomme aversjonen mot sex, hatet av faren, morens kommentar om at "de var mye nærere hverandre enn man skulle tro" eller noe sånt og dette egentlig uforklarlige hatet mot Stoner. Av og til tenkte jeg at det egentlig bare var Stoner som hadde bestemt at hun hatet ham, og at det var han som trodde at hun erklærte disse krigene mot ham. Kanskje det hele hadde vært anderledes om han tok igjen litt? Eller ga henne noe oppmerksomhet?

[Toffskij]

Jeg mener at han ikke tar ansvar for faget sitt heller. Mye, mye mindre enn det som burde vært konsekvensen av den dype kjærligheten han har for det.

[Candy Darling]

Vi diskuterte dette heftig på bokklubben, og det var ganske delt, men jeg synes personlig det er nokså åpenbart at hun er seksuelt og emosjonelt så forskrudd at at det må ligge et eller annet traume i bunn - og misbruk er mer enn hintet om. Hvorfor skulle hun i det hele tatt ønske å gifte seg med Stoner i utgangspunktet - det er åpenbart ingen varme følelser, det er en mesalliance, hun bare benytter anledningen til å bryte med faren gjennom en person som fremstår som hans rake motsetning.

Jeg synes en av de sterkeste personopplevelsene var Stoners far, som bare tok i steget at alt de hadde ofret for at hans sønn skulle studere agronomi og redde gården, bare ble brukt til hans egen selvrealisering - det var jo nærmest deres dødsdom (om det enn tok litt tid). Og når han som den eneste virkelig ser både sin sønn og Edith i bryllupet, og får henne til å love at hun skal være snill med ham.

[Candy Darling]

Jeg synes for øvrig er en veldig fascinerende bok, med hovedpersoner jeg ikke kan fordra i en skrivestil jeg ikke liker. Og som jeg er veldig glad jeg leste.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

med hovedpersoner jeg ikke kan fordra i en skrivestil jeg ikke liker.

Dette er jeg enig i, i allefall.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Jeg synes for øvrig er en veldig fascinerende bok, med hovedpersoner jeg ikke kan fordra i en skrivestil jeg ikke liker. Og som jeg er veldig glad jeg leste.

Ja, ikke sant? Der er jeg også.

[Fløyel]

Jeg er enig med Tallulah - jeg opplever Stoner som en tafatt dott. Jeg tenkte flere ganger igjennom boken "men ta deg sammen da kis!" Jeg hadde håpet han skulle gi Edith motstand - både i ekteskapet og oppdragelsen av Grace - istedenfor luter han avgårde til en elskerinne og flykter fra problemene han har hjemme. Jeg lurer på hvordan livet hans hadde fortonet seg om han hadde en vilje og en mening - eneste han ville med livet var litteraturen og joda, han hadde et snev av yrkesstolthet, eneste kampen jeg kan se han fightet iløpet av livet var om Walker skulle bestå sin eksamen eller ikke.

Han innfant seg med absolutt alt, han sa aldri i mot, selv ikke når han fikk nye undervisningstider, Lomax nedgraderte han ved å undervise 1. års studenter og jeg tenker at har du et snev av yrkesstolthet så yter du motstand i slike situasjoner. Han lar livet seile avgårde, hans livsmotto må ha vært c´est la vie. Jeg opplever han som en person som går igjennom livet nærmest i koma. Og fordi han er en slik person lar han andre mennesker manipulere han, som hans kone Edith og Lomax. Han er en kjedelig og ensporet person, en som kun interesserer seg for sitt fag, men like fordømt klarer han ikke å holde på den ene personen han får kjærlighet fra og som deler hans interesse, neida, han dalter tilbake til helvetes port - Edith. BUT WHY????

Jeg likte boken, jeg irriterer meg grønn over tafatte personer, men likte den likevel godt. Jeg håpet på ett eller annet tidspunkt at han skulle slå neven i bordet og stå opp for seg selv, dessverre så skjedde ikke det, jeg burde jo ha forstått det ut fra innledningen.

[Fløyel]

Jeg skjønte ikke hvorfor Lomax på død og liv skulle ha Walker til å bestå - var det pga deres felles skjebne med et handicap?

[Candy Darling]

Nei, det var ikke enkelt å forstå. Det ble diskutert om de hadde et forhold, det var i hvert fall nokså pussig, det hele.

[Tallulah]

Lomax beskyldte jo Stoner for å være fordomsfull overfor Walker på grunn av handicapet. Jeg tenkte han ville se på det som en personlig beskyldning om hans student ikke gjorde det bra.

[Fløyel]

Edith - Jeg opplever at hun har psykopatiske trekk, hun ønsker å fremstå som en vellykket person, en i litt høyere klasse, hun gifter seg med en person som er langt under hennes rang, med foreldrenes samtykke, hun hadde kanskje håpet at foreldrene motsatte seg ekteskapet, mens faren godtok det pga han visste hvilken økonomisk katastrofe som snart ville komme? Det står ikke skrevet i boken, men jeg kan tenke meg at hu opplever farens selvmord som en skam, han etterlot seg kun et dårlig rykte. Kanskje det er derfor hun brenner alt som kan minne om han - og skifter stil fullstendig. Vil vise at hun er mye bedre enn sin far?

Før hun reiser til St. Louis er hun innelåst på rommet sitt, syk og svak. For så etter å ha vært borte i lang lang tid, så kommer hun hjem som et nytt menneske, både i klesstil, språk, utseende og interesser. Og plutselig er hun den perfekte vertinne. Hun må da ha en personlighetsforstyrrelse.

[Tallulah]

Jeg tenkte at hun endelig var fri, jeg. Ingen kontrollerene far, lenger.

[Fløyel]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg tenkte at hun endelig var fri, jeg. Ingen kontrollerene far, lenger.

Men opplever man han som kontrollerende da? Stoner møtte Edith når hun bodde hos sin tante, de skulle reise Europa rundt sammen, det var sikkert overklasse-aktivitet på den tiden. Det er mye "hemlighold" rundt familien til Edith. Jeg syntes tanten, moren og Edith virker som kvinner av samme slag. Jeg ser for meg faren som en avmålt bankdirektør, liten og litt brysk, men opplever han ikke som slem. Disse damene opplever jeg som mer syke, svake, men akk så manipulerende.

[Marla Singer]

Jeg elsket denne boka, den var lavmælt og klok. Jeg synes ikke den var deprimerende, bare melankolsk og fascinerende om menneskelige mekanismer. Det var befriende at Stoner ikke var noen Typisk Helt, men at han levde et liv som på mange områder var mislykket; et dysfunksjonelt ekteskap, brutte relasjoner, en middelmådig karriere, de betydningsfulle kampene han ikke tok. Jeg mener imidlertid ikke at han lot foreldrene i stikken, det må være helt ok å skape seg et annet liv enn det foreldrene hadde. Jeg mener heller ikke at han "ofret datteren for litt ro"; han ga opp datteren fordi han så at Edith lot det gå utover henne. Det er selvsagt utilgivelig passivt, men samtidig så er det jo så vanlig at jeg likte skildringen av det. Det å sitte fast i dysfunksjonelle relasjoner er ofte ikke så enkelt som det kan se ut som på utsiden, og det synes jeg var et interessant aspekt ved historien.

Det Stoner opplevde er jo altså ikke så veldig uvanlig, og derfor likte jeg også at han taklet det uten større dramatikk. Jeg kjenner ham igjen i mennesker jeg har møtt og oppfatter karakteren som ganske realistisk. Livet er jo som det er, og Stoner har en slags passiv aksept for nettopp det, som jeg ikke synes er bare negativ. Jeg irriterte meg ikke over sånt som at han aksepterte at Lomax ga ham klasser på laveste nivå, det kan leses på flere måter. Det kan være mye maktutøvelse i å ikke la seg rive med i en slik maktkamp som Lomax la opp til. Han vant jo kampen til slutt, men med en smart, langsiktig strategi. Uansett, selv om jeg ikke ser på ham som så håpløst passiv på absolutt alle områder som mange andre gjør, så synes jeg altså at passiviteten er gjenkjennelig og derfor interessant.


Edith irriterte meg, derimot, og jeg skjønte aldri hvorfor han interesserte seg for henne. Jeg oppfattet det slik at hun hadde blitt misbrukt av faren, det stemmer ihvertfall ganske godt overens med personligheten hennes (som CD beskriver). Jeg leste henne som en gjennomskadet person, full av forsvarsmekanismer og en alvorlig ustabil identitet.

Hva som var greia med Lomax og studenten skjønte jeg aldri helt. Først så jeg for meg at de hadde en nær relasjon av noe slag, men det kom vel aldri helt frem. Jeg likte det også, at disse sammenhengene ikke ble gitt med teskje.

[Candy Darling]

Jeg synes det i det minste er klart at Edith er svært forstyrret som menneske (aka splitter pine gal).

[Candy Darling]

Og jeg også blir så forbannet på at Stoner lar Edith ta fra ham og Grace det forholdet de har. På et vis blir jo alle hans store offer for Grace; han lar Edith få viljen sin i ett og alt for at hun ikke skal ta med seg Grace og flytte fra ham. Det er vel også mye av grunnen til at han lar elskerinnen reise?

Også svikter han jo så fullstendig.

[Fløyel]

Dette mener jeg med at faren visste at han satt på en tikkende økonomisk bombe:

Sitat:

Bostwick sa "Og du har ingen - midler - utover stillingen din?" "Nei, sir" sa Stoner. Hr B ristet sørgmodig på hodet "Edith har hatt - fordeler, forstår du. Et pent hjem, tjenere, de beste skolene. Jeg lurer på - jeg er bekymret ofr at den lavere standard som vil være uungåelig med din - eh, situasjon - vil...." stemmen hans døde ut..... masse tanker hos Stoner..... "... hvis du mener Ediths ikke vil bli lykkelig med meg, da må jeg..." han stoppet opp, lette etter ordene..... "Nei" sa Harance Bostwick fort, og ansikttsuttrykket forsvant. "Du misforstår. Jeg prøvde bare å legge fram visse - vanskeligheter - som kan dukke opp i framtiden."

Jeg tror Mr Bostwick har hatt de samme problemene med sin kone, som Stoner opplever med Edith. De to damene er rett og slett bortskjemte og ønkser å være i en klasse de overhodet ikke hører hjemme i økonomisk. Moren til Edith stod jo å hulkegråt på bryllupsdagen, så jeg tror ikke faren er den gale her, heller moren.