Det må jo være noe med mor

[Minerva]

Forholdet til mamma var helt annerledes og mye mer komplisert før jeg fikk barn. Mye av dette tror jeg var på grunn av min egen usikkerhet, min egen søken etter å finne "meg sjæl" og ikke bare være yngstedatteren som alltid har vært søt og grei. Det var mannen min som fikk meg til å "løsrive" meg fra mamma, jeg hadde aldri hatt det pubertetsoppgjøret med henne som min søster hadde. Han fikk meg til å se noen ting fra en annen synsvinkel, og da særlig det med å ha dårlig samvittighet for ting, som å "føle" at jeg måtte besøke dem, "føle" at vi måtte tilbringe så og så mye av ferien med dem. Han gav meg på en måte et spark bak til å bli ordentlig voksen.

Nå etter at jeg har fått barn har det bare blitt lettere og lettere å ha et godt forhold til mamma. Det kan nok ha noe med at jeg syns hun er en fantastisk flott bestemor for sønnen min. Hun gir virkelig mye av seg selv, uten at det innvanderer oss. Jeg er blitt mye flinkere til å sette grenser, vi respekterer hverandre mer enn vi gjorde tidligere. Det handler vel også om å sluke en kamel eller to inneimellom, for vi er veldig forskjellige som personer. Men jeg merker at hun sluker noen på meg, og da er det lettere å gjøre det samme med henne. Vet ikke hva hemmeligheten er, men vi har hatt noen runder for å si det sånn. Vi har fått blåst ut, og satt fingeren på sider hvor vi er forskjellige som mennesker. Da er det lettere å gå videre når vi vet hvor vi har hverandre.

Ellers syns jeg Scarlett sa det fint om hvordan jeg føler det.