Har du blitt hersket med/trakassert på grunnlag av kjønn, i arbeidslivet?

[him]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

- Du vet at hvis du tar denne jobben, så vil du om 5 år enten være skilt eller utro, ikke sant?

Hve er det du jobber med? (Jeg trodde til og med at visste det, men der tok jeg nok feil.)

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Hve er det du jobber med? (Jeg trodde til og med at visste det, men der tok jeg nok feil.)

Omreisende selgere mot en høyt utdannet, høystatus kundegruppe, for å være bittelitt anonym.

[Harriet Vane]

Ja, denne hadde jeg nesten glemt: To andre studenter på et forskingsprosjekt og jeg skulle intervjue et par gamle ørner i en norsk organisasjon. De to andre fikk mye dårligere karakterer enn meg og hadde gjort labre forberedelser, det var jeg som hadde laget spørsmålene og stilte dem. Allikevel hendvendte de gamle ørnene seg bare til mine medstudenter. For jenter kan jo selvsagt ikke være historikere eller forskere....

[banana]

Jeg kommer selvsagt på et par ting etterhvert. Disse tingene skjedde da jeg holdt på med diplomoppgaven min i et av landets største firma, i en avdeling som jobber innen et mannsdominert felt. Rett som det var stakk besøkende forretningsfolk (alltid menn) hodet inn på mitt kontor og spurte meg etter veien til møterom X, eller om jeg kunne ringe etter drosje eller booke om flybilletten deres. Etter første gangen, hvor jeg satt litt forvirret og lurte på hva som skjedde, pleide jeg alltid å svare "Jeg foreslår at du spør en av sekretærene om det". De så alltid mildest talt forvirret ut og deretter ofte litt flaue.

Så en historie som jeg ikke har opplevd selv, dvs. den var ikke rettet mot meg, men jeg var gråtepute på toalettet med jevne mellomrom for hun som opplevde dette. Hun holdt på med sin diplomoppgave samtidig som jeg holdt på med min, samme firma. Hennes veileder, en mann i 40-50 års alderen, sluttet å veilede henne da hun nektet å ta i mot et undertøysett som han hadde kjøpt til henne på en forretningsreise. Han fortsatte derimot å trakassere henne til hun ble overført til min veileder. Hva som skjede med denne drittsekken i forlengelsen av saken vet jeg ikke. Jeg vet derimot at han nå er død av kreft, det var visst en rask og heftig sak, og jeg skal holde meg for god til å utbrodere hva jeg synes om det.

[bina]

Nei, jeg har aldri blitt utsatt for trakassering eller hersketeknikker på grunnlag av kjønn. Men jeg HAR blitt utsatt for dette av andre årsaker, egentlig ett spesifikt tilfelle som bunnet ut i en grunnleggende faglig konflikt. Men det var ingen tvil om at det var MEG som person vedkommende ikke tålte. Dette handlet ikke om at jeg var kvinne.

Jeg tror at terskelen for å kalle ting trakassering varierer. Jeg ville aldri blitt fornærmet over at noen "ventet en mann", eller trodde at jeg var sekretæren. Dette er ting som har hendt meg, men jeg oppfatter det som misforståelser og ikke som trakassering. Dessuten bryr jeg meg fint lite om hva andre måtte tenke eller tro om meg. Om de tror at jeg ikke er i stand til ditt eller datt - så dem om det. Jeg oppfatter heller ikke det som trakassering eller hersking.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i hovedinnlegget. I en mannsdominert bransje og med en personlighet som det meste preller av på. Min erfaring er at uansett hvilket miljø man søker innpass i så er det viktig å møte folk med åpenhet, en god porsjon humor og ikke minst selvironi.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i hovedinnlegget. I en mannsdominert bransje og med en personlighet som det meste preller av på. Min erfaring er at uansett hvilket miljø man søker innpass i så er det viktig å møte folk med åpenhet, en god porsjon humor og ikke minst selvironi.

Og her har vi det igjen: hvis man mener seg utsatt for forskjellsbehandling, trakassering eller annet grums på grunnlag av kjønn, så er det fordi man selv ikke er flink nok til å unngå det, ikke har den rette holdningen eller ikke er flink nok til å la ting "prelle av".

Selvsagt er det best å møte folk med åpenhet, humor og selvironi, men man kommer bare så langt med slike midler. Er det mye nok over en lengre periode, så går man lei av å alltid parere kommentarer eller holdninger med et flir og et trekk på skuldra. Før eller senere blir man som oftest sur og lei av å stadig sloss i motvind.

Også synes jeg det er en utrolig bakvent holdning, at dersom jeg møter forskjellsbehandling, nedlatenhet eller trakassering så er det min jobb å unngå problemet ved å fleipe det bort eller vise et "åpent sinn". Det synes jeg er samme type argumentasjon som når et voltektsoffer får høre at hun kan skylde seg selv siden hun gikk utfordrene kledd eller ble med fyren hjem frivillig.

(Nei, jeg sammenligner ikke voldtekt og trakassering på arbeidsplassen i andre henseende, og jeg sidestiller dem ikke i alvorlighet. :åpplyser for dummies: )

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Og her har vi det igjen: hvis man mener seg utsatt for forskjellsbehandling, trakassering eller annet grums på grunnlag av kjønn, så er det fordi man selv ikke er flink nok til å unngå det, ikke har den rette holdningen eller ikke er flink nok til å la ting "prelle av".

Selvsagt er det best å møte folk med åpenhet, humor og selvironi, men man kommer bare så langt med slike midler. Er det mye nok over en lengre periode, så går man lei av å alltid parere kommentarer eller holdninger med et flir og et trekk på skuldra. Før eller senere blir man som oftest sur og lei av å stadig sloss i motvind.

Også synes jeg det er en utrolig bakvent holdning, at dersom jeg møter forskjellsbehandling, nedlatenhet eller trakassering så er det min jobb å unngå problemet ved å fleipe det bort eller vise et "åpent sinn". Det synes jeg er samme type argumentasjon som når et voltektsoffer får høre at hun kan skylde seg selv siden hun gikk utfordrene kledd eller ble med fyren hjem frivillig.

(Nei, jeg sammenligner ikke voldtekt og trakassering på arbeidsplassen i andre henseende, og jeg sidestiller dem ikke i alvorlighet. :åpplyser for dummies: )

Du skriver på en veldig god og tydelig måte det jeg tenkte litt rotete oppe i hodet mitt...!

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Og her har vi det igjen: hvis man mener seg utsatt for forskjellsbehandling, trakassering eller annet grums på grunnlag av kjønn, så er det fordi man selv ikke er flink nok til å unngå det, ikke har den rette holdningen eller ikke er flink nok til å la ting "prelle av".

Selvsagt er det best å møte folk med åpenhet, humor og selvironi, men man kommer bare så langt med slike midler. Er det mye nok over en lengre periode, så går man lei av å alltid parere kommentarer eller holdninger med et flir og et trekk på skuldra. Før eller senere blir man som oftest sur og lei av å stadig sloss i motvind.

Også synes jeg det er en utrolig bakvent holdning, at dersom jeg møter forskjellsbehandling, nedlatenhet eller trakassering så er det min jobb å unngå problemet ved å fleipe det bort eller vise et "åpent sinn". Det synes jeg er samme type argumentasjon som når et voltektsoffer får høre at hun kan skylde seg selv siden hun gikk utfordrene kledd eller ble med fyren hjem frivillig.

(Nei, jeg sammenligner ikke voldtekt og trakassering på arbeidsplassen i andre henseende, og jeg sidestiller dem ikke i alvorlighet. :åpplyser for dummies: )

Var nå ikke helt sånn jeg mente det, da.

Det jeg mener er at det finnes NOEN som åpenbart greier å irritere seg grenseløst over at andre tar dem for å være sekretær (klassisk eksempel). Jeg kjenner opptil flere i RL. Men er dette (objektivt sett) trakassering? Jeg mener nei.

På den annen side vil jeg objektivt sett si at puppetafsing og slibrige kommentarer ER trakassering.

Og så tror jeg at det også finnes en del som VELGER å skylde på kjønn hvis en konflikt oppstår med andre. Det er jo utenkelig at det er MEG som person de ikke liker, ikke sant? Så det er nok fordi jeg er kvinne / innvandrer / same / homo. Dermed flytter man fokus i konflikten fra personnivået (hvor det mange ganger faktisk hører hjemme) og over til "alt er de andre sin skyld". Jeg sier ikke med dette at ingenting går på kvinne / innvandrer / same / homo, men det gjør ikke ALLTID det.

Om jeg blir forbigått i en intern tilsettingsprosess så KAN det jo ha vært fordi han som gikk foran hadde lengre erfaring, mer spesifikk erfaring. Det trenger ikke være fordi han er mann.

Den virkelige trakasseringen handler ikke om å la ting prelle av. Men det er ikke nødvendig å ta all motgang i livet som trakassering heller. Vi kan ikke alle få viljen vår hele tiden.

[Harriet Vane]

Haha, jeg vil si at de fleste som har møtt meg vil karakterisere meg som åpen, blid, masse humor og en god porsjon selvironi. Jeg er vel så langt man kommer fra en gretten selvhøytidlig kjerring som tar alt ille opp, som man kan komme. Jeg er heller ikke en lettvekter-bimbo som utstråler kom-og-ta-meg.

Det er ikke min skyld at jeg er blitt behandlet slik jeg er blitt behandlet. Det nekter jeg å være med på. Jeg kunne kanskje ha krøpet sammen i skam og tenkt at alt var min skyld og dersom jeg bare hadde kledd meg litt mer sik og sagt litt mindre sånn og ikke stukket meg frem her og der og ikke på død og liv osv...Men fanden dundre, da, jeg er smart, jeg er flink, jeg har en rettmessig plass i verden som jeg skal ha i fred for nedlatenhet, sextrakassering, klaps på rompa og åpenlyse fordommer mot blondt hår og store pupper.

Jeg synes Teofelia teffer spikeren på hodet her. Det er en åpenlys skyldplassering her, de som opplever trakassering er ikke tøffe nok, det er noe feil med dem.

Det er jo et mønster her, man trenger ikke å være Sherlock Holmes for å se det, liksom. Det skjer, og det er ikke de enkelte damene som blir utsatt for det sin feil. Jeg tror ikke at Bina er mer eller mindre dyktig enn Teo eller meg selv. Selv om det er det hun insinuerer. De som ikke opplever slik er mer dyktige, morsomme, selvironiske og hva_har_du enn oss hårsåre feministene som ser fanden på høylys dag.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg tror at terskelen for å kalle ting trakassering varierer. Jeg ville aldri blitt fornærmet over at noen "ventet en mann", eller trodde at jeg var sekretæren. Dette er ting som har hendt meg, men jeg oppfatter det som misforståelser og ikke som trakassering. Dessuten bryr jeg meg fint lite om hva andre måtte tenke eller tro om meg. Om de tror at jeg ikke er i stand til ditt eller datt - så dem om det. Jeg oppfatter heller ikke det som trakassering eller hersking.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i hovedinnlegget. I en mannsdominert bransje og med en personlighet som det meste preller av på. Min erfaring er at uansett hvilket miljø man søker innpass i så er det viktig å møte folk med åpenhet, en god porsjon humor og ikke minst selvironi.

Jeg mener at jeg møter folk med åpenhet, har både humor og selvironi og blir ikke lett fornærmet, men jeg ser ikke humoren i at noen behandler meg nedlatende fordi jeg er kvinne. Tvert i mot mener jeg det er grunn til å reagere på en klar og tydelig måte når slikt skjer, slik at mine døtre slipper å måtte oppleve slik i skole- eller jobbsammenheng. Og verden går heldigvis framover på dette feltet.