Lag barn, jenter! (Aftenposten)

[Harriet Vane]

Lett å si, tenker jeg. Jada, kroppen er mest klar for barn tidlig i tyveårene, allikevel er gjennomgående (med hederlige unntak) de sosialt/ressursmessig/følelsesmessig/modenhetsmessig de beste mødrene voksne, rundt tredve eller litt eldre. Man blir en bedre mor av å være klar og motivert.

I tillegg må man som samfunn legge opp til økonomiske ordninger og en sosial aksept av å kunne gjøre ting i en "ufornuftig" og utradisjonell rekkefølge. Legge opp til at det er mulig å kombinere barn og studier, legge opp til at man kan få barn før man er ferdigstudert, har jobbet noen år og gjort alt "riktig". For å være veldig svart-hvitt så er det slik nå at de som får barn når det er best biologisk ikke har så mye å tilby barna når det gjelder økonomi, stabilitet, ro, oppfølging, erfaring, modenhet, innsikt og empati.En 20-åring er og blir 10 år yngre enn en 30-åring. Og det er, i hvertfall der jeg kommer fra, ikke akkurat de skarpeste knivene som gikk hen og fikk seg en ungeflokk istedet for gymnas og før de var 22.

Og det kan være lurt å huske at ikke alle finner drømmeprinsen og den mannen man bør få barn med når man er 20. Et fåtall av de jeg kjenner fant en bra mann så tidlig. Mange jeg kjenner og meg selv inkludert har kysset seg gjennom noen reale frosker før vi fant den mannen det var smart å få barn med.

[Mandarin]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Mange jeg kjenner og meg selv inkludert har kysset seg gjennom noen reale frosker før vi fant den mannen det var smart å få barn med.

Ja vi skal være glade for at ikke froskene våre på midten av 90-tallet ble fedre til våre barn.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Mandarin, her.

Ja vi skal være glade for at ikke froskene våre på midten av 90-tallet ble fedre til våre barn.

Ja, de to store paddene vi var sammen med på slutten av nittitallet...? fedre til våre barn...?

[Mandarin]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Ja, de to store paddene vi var sammen med på slutten av nittitallet...? fedre til våre barn...?

Slutten var det ja.

[Harriet Vane]

Tja, jeg vet ikke om froskene fra midten av nittitallet hadde vært noe å yngle med, heller.

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Lett å si, tenker jeg. Jada, kroppen er mest klar for barn tidlig i tyveårene, allikevel er gjennomgående (med hederlige unntak) de sosialt/ressursmessig/følelsesmessig/modenhetsmessig de beste mødrene voksne, rundt tredve eller litt eldre.

Er dette egentlig så sikkert? Det er ikke bare våre fordommer som prater her?

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

I tillegg må man som samfunn legge opp til økonomiske ordninger og en sosial aksept av å kunne gjøre ting i en "ufornuftig" og utradisjonell rekkefølge. Legge opp til at det er mulig å kombinere barn og studier, legge opp til at man kan få barn før man er ferdigstudert, har jobbet noen år og gjort alt "riktig". For å være veldig svart-hvitt så er det slik nå at de som får barn når det er best biologisk ikke har så mye å tilby barna når det gjelder økonomi, stabilitet, ro, oppfølging, erfaring, modenhet, innsikt og empati.En 20-åring er og blir 10 år yngre enn en 30-åring. Og det er, i hvertfall der jeg kommer fra, ikke akkurat de skarpeste knivene som gikk hen og fikk seg en ungeflokk istedet for gymnas og før de var 22.

At det ikke var de skarpeste knivene i skuffen som fikk barn da de var 20 er jo kulturelt betinget. Hvis jeg bruker meg selv som eksempel så ser jeg at jeg hadde kommet mye bedre ut om jeg fikk barn i studietiden. Én ting er permisjonsåret. Jeg ville ikke hatt fet inntekt, men i studietiden så hadde vi ikke de samme kravene til stor villa med hage, stor bil og 3 - 4 utenlandsreiser i året. Vi klarte oss med mindre. Og ville klart oss økonomisk til tross for permisjonspenger fra lånekassa. Idet barnet begynte i barnehage (studentbarnehage - jeg ville hatt mye enklere for å få barnehageplass!) ville jeg hatt fleksible dager og ikke hatt det styret jeg har idag med 50 timers arbeidsuker, jobbreiser etc. Så jeg er enig med deg, det må legges til rette for at det å få barn i yngre alder faktisk er en del av "den riktige rekkefølgen". ("Åh, tenk å vente med å få barn til man er 37, det høres slitsomt ut det. Å få barn midt i perioden hvor man kniver som verst om å få de tøffeste lederjobbene." )

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Og det kan være lurt å huske at ikke alle finner drømmeprinsen og den mannen man bør få barn med når man er 20. Et fåtall av de jeg kjenner fant en bra mann så tidlig. Mange jeg kjenner og meg selv inkludert har kysset seg gjennom noen reale frosker før vi fant den mannen det var smart å få barn med.

Og det er jo en annen sak. Ingen mener vel at det er riktig at man skal få barn når livet ikke er tilrettelagt for det. Å ikke ha en mann er jo vesentlig i så måte. Det handler vel heller om at man bør ha lavere terskel for å synes det passer med barn - såfremt man faktisk synes det er viktig å skulle ha barn en gang. Det er jo heller ikke alle som ønsker barn.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Er dette egentlig så sikkert? Det er ikke bare våre fordommer som prater her?

Neida. Jeg har jobbet en del med barnevernshistorie.

Opprinnelig lagt inn av Monsoon

At det ikke var de skarpeste knivene i skuffen som fikk barn da de var 20 er jo kulturelt betinget. Hvis jeg bruker meg selv som eksempel så ser jeg at jeg hadde kommet mye bedre ut om jeg fikk barn i studietiden. Én ting er permisjonsåret. Jeg ville ikke hatt fet inntekt, men i studietiden så hadde vi ikke de samme kravene til stor villa med hage, stor bil og 3 - 4 utenlandsreiser i året. Vi klarte oss med mindre. Og ville klart oss økonomisk til tross for permisjonspenger fra lånekassa. Idet barnet begynte i barnehage (studentbarnehage - jeg ville hatt mye enklere for å få barnehageplass!) ville jeg hatt fleksible dager og ikke hatt det styret jeg har idag med 50 timers arbeidsuker, jobbreiser etc. Så jeg er enig med deg, det må legges til rette for at det å få barn i yngre alder faktisk er en del av "den riktige rekkefølgen". ("Åh, tenk å vente med å få barn til man er 37, det høres slitsomt ut det. Å få barn midt i perioden hvor man kniver som verst om å få de tøffeste lederjobbene." )

jeg fatter ikke hvor de fete bilene og villaene er, jeg. Kjenner ingen med fete biler eller villaer, selv om de ventet til de var 30 med førstemann. Jeg var 27 da jeg fikk første, midt i studiene, blakk som en kirkerotte etter å ha jobbet som selvstendig næringsdrivende konsulent før jeg ble gravid i en studiepause. Vi levde i Oslo på under 10 000 i mnd. Så jeg vet hva det vil si å være blakk, og det er ikek noe kult og jeg skjønner at folk ønsker å ha ting mer på stell enn jeg hadde. At det gikk bra med oss er ikke noe argument for at alle skal gjøre det samme.

Det er ikke kulturelt at enkelte 20-åringer eller enda yngre jenter får barn. det er klassebetinget, det ekle skumle ordet som vi er så redd for. Statistisk sett er det er ikke professordøtre, direktørdøtre eller ingeniørdøtre som får barn så tidlig. Det er arbeiderklassen som får barn tidlig. De som rekker å ta noe utdanning er jo ferdig med utdanningen når de er tjue, fordi de ikke tar høyere utdanning.

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Neida. Jeg har jobbet en del med barnevernshistorie.

Ville disse samme barnevernshistoriene hatt samme utfall om kvinnene var ti år eldre da de fikk barna? Er det alderen som har gjort dem uegnet? Nå spør jeg av nysgjerrighet, ikke for å parere.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

jeg fatter ikke hvor de fete bilene og villaene er, jeg. Kjenner ingen med fete biler eller villaer, selv om de ventet til de var 30 med førstemann.

Jeg må si det motsatte, jeg kjenner nesten ingen som ikke har fete biler, store rekkehus eller fancy eneboliger, idet de har fått barn. Men det er jo ikke interessant i seg selv. Det jeg prøvde å formidle er at man gjerne venter med å få barn til man er godt etablert karrieremessig, og da har man gjerne gode lønninger.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Det er ikke kulturelt at enkelte 20-åringer eller enda yngre jenter får barn. det er klassebetinget, det ekle skumle ordet som vi er så redd for. Statistisk sett er det er ikke professordøtre, direktørdøtre eller ingeniørdøtre som får barn så tidlig. Det er arbeiderklassen som får barn tidlig. De som rekker å ta noe utdanning er jo ferdig med utdanningen når de er tjue, fordi de ikke tar høyere utdanning.

Ja, det er det samme jeg mener når jeg sier kulturelt betinget. Altså at vi har en kultur for å studere lenge, bruke god tid på å finne riktig partner, være godt etablert karrieremessig før vi får barn. Jeg er av samme oppfatning som deg at det gjerne er folk fra bygda eller fra ressurssvake hjem som får barn tidlig. Ettersom gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende i Danmark var 23 år for noen år siden, så må vel det bety at kulturen har endret seg? Dette tror jeg vi kan gjøre noe med. Jeg tror ikke det er et mål i seg selv å få en gjennomsnittlig førstegangsfødende på 23 år igjen, men det må vel være et mål at det ikke er katastrofe å få barn før man er 30?

[Hjertensfryd]

Slikt faller eg heilt utanfor. Eg fekk førstemann då eg var 23 og fekk tredjemann då eg var 26.

[trøtt]

Jeg er en av disse arbeiderklassepersonene uten empati og utdannelse som fikk barn da jeg var 20 år.

Jeg har også lest barnevernstatistikker og ja det er overvekt av alenemødre uten utdanning som kommer i kontakt med barnvernet, men det betyr ikke at de er alene der.

Helt ærlig vil jeg påstå at jeg hadde mer innsikt og empati da jeg var 20 enn det mim ofte viser her inne.


Det går faktisk an å ta utdannelse selv om man får barn, jeg vil påstå at det er bedre å være under utdanning som småbarnsforeldre enn i 100% jobb. Jeg har prøvd begge deler.

[Superior]

Det vil alltid bli slik at man aldri angrer på de barna man får, men de man ikke har fått.

Jeg var sikkert i andres øyne ikke klar for å få barn som en 17-18 åring, men gravid var jeg. To små førkner hadde jeg før jeg var fylt 20 år.
Ingen skal få si at jeg ikke er en god mor for mine barn bare fordi jeg ikke har reiset masse, jobbet eller fått en lang utdannelse.
Jeg lærte tidlig at man vokser med oppgaven. Jeg ser like mange på over 30 som gjør "feil" som de som er yngre.

Jeg hadde ingen planer, tanker eller ambisjoner om å ta noen utdannelse, så for meg var det helt det riktig å få barn. Nå ser det ut som toget er gått, og jeg er bare 25.
Nå begynner jeg så vidt å tenke på hva jeg vil, og jeg er glad jeg ventet med å ta utdannelse.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av trøtt, her.

Det går faktisk an å ta utdannelse selv om man får barn, jeg vil påstå at det er bedre å være under utdanning som småbarnsforeldre enn i 100% jobb. Jeg har prøvd begge deler.

Akkurat det er jeg hjertens enig i, og det ble vår måte å gjøre det på.

Vi prøvde en liten stund å studere begge to, men det ble etter hvert veldig trangt økonomisk, så jeg tok meg jobb mens mannen fortsatte å studere. Det passet fint at jeg hadde en skiftjobb, mens mannen var og er 100% student, det har gitt oss enormt mye fritid og tid til barna og felles opplevelser. Vi vurderer til og med at en av oss fortsetter å være full tids student en god del år til, nærmere bestemt til minsten begynner på skolen. Jeg sliter veldig med tanken på å ha barna 8 timer i barnehagen hver dag, så jeg håper inderlig det lar seg unngå.

Vi har prioritert å få barn i studietiden for å ha mest tid til dem, enkelt og greit. Økonomien er grei nok, ettersom vi prioriterer å bo veldig billig og ikke ha bil eller andre dyre vaner. Det er nok lettere å være småbarnsforeldre med liten lommebok enn tenåringsforeldre, antar jeg.

Det at vi fikk barn tidlig (jeg var nesten 24 da jeg fikk nr.1 og eksakt tre år eldre da jeg fikk minsten) ser jeg bare som en ytterligere bonus. Jeg har masse energi nå, god fysikk og er i en fin alder når de flytter ut igjen. Perfekt.

[MorStine]

annemede: Neivel, i følge denne karakteristikken føler jeg meg rimelig "truffet"...

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

En 20-åring er og blir 10 år yngre enn en 30-åring. Og det er, i hvertfall der jeg kommer fra, ikke akkurat de skarpeste knivene som gikk hen og fikk seg en ungeflokk istedet for gymnas og før de var 22.

Og det kan være lurt å huske at ikke alle finner drømmeprinsen og den mannen man bør få barn med når man er 20. Et fåtall av de jeg kjenner fant en bra mann så tidlig. Mange jeg kjenner og meg selv inkludert har kysset seg gjennom noen reale frosker før vi fant den mannen det var smart å få barn med.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Og det er, i hvertfall der jeg kommer fra, ikke akkurat de skarpeste knivene som gikk hen og fikk seg en ungeflokk istedet for gymnas og før de var 22.

Eh...Er det så problematisk for dem som er unge mødre at jeg mener de fra mitt hjemsted som fikk barn veldig veldig tidlig ikke var de smarteste jentene? de ble ikke dumme av å bli unge mødre, men de var ikke så lure fra før. Jeg kjenner opptil flere som har fått barn tidlig som er flinke, smarte og gløgge jenter, men ingen av dem er fra mitt hjemsted.

De smarteste jentene fra mitt hjemsted fikk seg utdanning. Og ventet ti år eller mer med barn i fht de som begynte først.

Noen spurte: og ja, veldig mange som selv har fått manglende omsorg eller har vært utsatt for omsorgssvikt har en merkelig tendens til å få barn tidlig. dette skjer såpass hyppig at feks Bufdir har forsket på det. Det kan se ut som unge med dårlige omsorgserfaringer for det første ikke helt vet hva som kreves av foreldrerollen og for det andre ønsker noe som ikke går sin vei, siden de har mange triste erfaringer med å bli forlatt.

Av saker der manglende inngripen fra barnevernet var tema, var mødrene veldig ofte svært unge dersom det var snakk om omsorgssvikt uten noen spesifikk grunn. Eldre mødres omsorgssvikt hadde klarere sammenheng med rus og/eller psykiatri.

Dette betyr ikke at man er dum eller blir dum av å bli mor tidlig. Det betyr heller ikke at man nødvendigvis utøver omsorgssvikt fordi man er ung, bare at yngre mødre oftere gjør det enn eldre mødre. Man blir ikke alenemor av å være ung mor, men det ser ut til å skje oftere.

jaja. Ikke meningen å tråkke på noen ømme tær, men det er vel ikke nødvendig å generalisere så voldsomt i fht min fortelling om A, R og H i klassen in fra ungdomsskolen som fikk barn veldig tidlig.

Jge er blondine, jeg lar meg ikke fornærme hverken av blondinevitser eller andres erfaringer med blondiner.