I forrige uke kom vi over en diskusjon om abort

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av Ryli, her.

Innimellom når jeg ser på ham tenker jeg at hadde det vært opp til sambo så hadde han ikke vært der nå.

Kanskje hun plager seg selv med den tanken også, Ryli, så forsøk å ikke tenke på den måten. Hun ville jo helt sikkert ikke unnvært ham for alt i verden i dag.

Ellers må jeg også applaudere innlegget ditt - du virker som en knakendes god kar.

[Ryli]

Opprinnelig lagt inn av Claire, her.

Kanskje hun plager seg selv med den tanken også, Ryli, så forsøk å ikke tenke på den måten. Hun ville jo helt sikkert ikke unnvært ham for alt i verden i dag.

Nei, hun ville selvfølgelig ikke unnvært ham i dag.
Jeg har heller aldri snakket med henne om de tankene jeg har om dette, og det kommer jeg aldri til å gjøre heller. Men å slutte å tenke sånn, det er det ikke sikkert jeg klarer.
Hvordan hun tenker, om hun går rundt og plages med noen av de samme tankene, får jeg nok aldri vite.

Opprinnelig lagt inn av Mams

Nå vil det være slik at valget til syvende og sist vil falle på kvinnen, men hennes psykikse styrke vil jo ha veldig mye å si også. For man blir jo gjerne påvirket av det partneren sier, og er man gravid og hormonell så er man jo litt på bærtur fra før.

Det er nok dette som ble utslagsgivende. Fordi jeg var psykisk sterkere, i hvert fall i denne situasjonen, så ble det nok egentlig jeg som tok beslutningen gjennom min ensidige påvirkning.
For meg føltes det som det eneste riktige å gjøre, mest fordi jeg ønsket meg et barn til, men også fordi jeg er ganske kritisk til abort i seg selv. Så lenge det dreier seg om to voksne, friske mennesker som lever sammen i et parforhold, mener jeg det skal ganske mye til før man kan rettferdiggjøre en abort.
Men jeg slet voldsomt med dårlig samvittighet gjennom hele svangerskapet etter hvert som bekkenløsningen og alle de andre plagene kom på banen. For det føltes på en måte som om det var jeg som hadde påført henne de plagene. Og også etter fødselen tok jeg på meg en større del av ansvaret, mesteparten av nattevåken og sånt, av samme grunn.

[Kaija]

Opprinnelig lagt inn av Ryli, her.

Nei, hun ville selvfølgelig ikke unnvært ham i dag.
Jeg har heller aldri snakket med henne om de tankene jeg har om dette, og det kommer jeg aldri til å gjøre heller. Men å slutte å tenke sånn, det er det ikke sikkert jeg klarer.
Hvordan hun tenker, om hun går rundt og plages med noen av de samme tankene, får jeg nok aldri vite.

Det er nok dette som ble utslagsgivende. Fordi jeg var psykisk sterkere, i hvert fall i denne situasjonen, så ble det nok egentlig jeg som tok beslutningen gjennom min ensidige påvirkning.
For meg føltes det som det eneste riktige å gjøre, mest fordi jeg ønsket meg et barn til, men også fordi jeg er ganske kritisk til abort i seg selv. Så lenge det dreier seg om to voksne, friske mennesker som lever sammen i et parforhold, mener jeg det skal ganske mye til før man kan rettferdiggjøre en abort.
Men jeg slet voldsomt med dårlig samvittighet gjennom hele svangerskapet etter hvert som bekkenløsningen og alle de andre plagene kom på banen. For det føltes på en måte som om det var jeg som hadde påført henne de plagene. Og også etter fødselen tok jeg på meg en større del av ansvaret, mesteparten av nattevåken og sånt, av samme grunn.

Kan hende det var litt greit for henne å vite at skulle hun gjennomføre svangerskapet så hadde hun deg med seg. Som mange allerede har skrevet her er valget til syvende og sist mors. Det er hennes kropp, hennes ni måneder med plager og forhåpentligvis også gleder, og hun som skal føde og amme og alt som hører med. Det gjelder jo hos dere også. Det VAR hennes beslutning, selv om du var tydelig på hva du mente og ønsket, og selv om du kanskje følte at du hadde et psykisk overtak som gjorde at det ble slik du ville. Å beholde barnet var hennes valg, og jeg tror det skal veldig mye til før man da velger å gå gjennom noe slikt for å føye mannen, uten å ville det selv. Så lenge man har hatt muligheten til å velge, mener jeg. (Beklager hvis dette ble rotete. Var litt vanskelig å sortere tankene helt i dag.)