Om holdninger

[annemede]

Mim, det var int om fibromyalgi, det var en fra danmark som ble intervjuet på dansk infotv ang fibromyalgi, og etter skilsmisse var hun blitt mye bedre ...

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

...det har tydeligvis ikke jeg.

Å ikke velge å se hele bildet fordi det gjør for vondt kan jeg skjønne at man gjør, men jeg kan ikke skjønne at man mener at det er den beste måten å gå frem på.

?

Jeg mener at noen ganger kan det være den beste måten å gå fram på. Når jeg uansett ikke får gjort noe med den "dumme siden", så kan jeg fint velge å overse den. Det vil si holde den bort fra livet mitt.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Dette er
veldig interessant, ser du. Jeg studerte organisasjonspsykologi for noen år siden, og der var det en foreleser som snakket om belastning i arbeidslivet, opplevelser av mestring og kontroll, opplevelse av å kunne være den man er osv. Han sa at hans forskning viste en klar tendens til at "flinke jenter", særlig de voksne damene, hadde en tendens til å undertrykke den de egentlig var, fordi de hadde lært å være snille greie jenter og fått mye negativ feedback på å være annerledes.

Så mye negativ feedback har de fått som barn på å høres, ikke bare sees at de hadde undertrykket feks en eventuell utadvendt side. Min svigermor er 100 % utadvendt, men fordi hun er godt voksen og tilhører et ganske konservativt miljø når det gjelder kjønn, så sier hun stadig at hun ikke liker oppmerksomhet, at hun er stille og forsiktig osv. For det første mangler hun selvinnsikt, men det er nå så sin sak. Det andre problemet er at hun hele sitt liv har jobbet aktivt (men ubevisst) for å undertrykke den hun egentlig er. Da blir man gjerne syk.

I tillegg har damer ofte jobber hvor de har lite kontroll over tid og oppgaver. Det kan gjøre en syk. På toppen av det hele har de gjerne de facto eller i praksis alt ansvar for hjemmet og barna. Det kan man bli utslitt og syk av. Grensesetting er blitt sett på som noe negativt blant voksne damer, de er grenseløse selv, mange av dem,og makter ikke å si nei. Det kan gjøre en syk.

Fibromyalgi sitter i hodet, men kjennes i kroppen, og har i følge min foreleser direkte sammenheng med avmakt. I form av overgrep og/eller vold som barn eller senere, feks, og kan ofte ses som en form for posttraumatisk stressyndrom. Videre har fibromyalgi ofte sammenheng med avmakt i form av manglende kontroll i privatliv eller jobb, av uløste konflikter man bærer med seg, følelsesmessige knuter som ikke er oppløst osv.

Interessant tese, synes jeg.

Jeg tror en del forskere/leger har endret 0ppfatning/syn om Fibromylogi de siste årene. Men jeg er ikke kjempesikker på dette. En kusine av meg som nettopp har fått diagnosen forteller om mye nytt på den fronten der.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Etter dette kommer det kanskje ikke som noen overraskelse at jeg langt vil foretrekke å være kritisk fremfor å være naiv. Uten at jeg vil kalle meg selv hverken ulykkelig eller misantropisk av den grunn.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg tror nemlig det er fullt mulig å ta med seg budskapet om å forsøke å fokusere på det positive, UTEN å bli hver gang noe er trist, kjipt eller irriterende.

Og uten å misjonere hemnings- og antenneløst. (Jeg husker det var et skikkelig sjokk for meg å innse at jeg faktisk er en grunnleggende Pollyanna-optimist, fordi dette var egenskaper jeg utelukkende forbandt med sånne folk som min krampepositive gymlærer som var hellig overbevist om at jeg kunne bli GLAD i volleyball. Og hun var vel ikke akkurat en jeg ønsket å ligne, for å si det mildt.)

[Xian]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

En fyr som Jørgen/Thomas ville hatt få venner og fått mye klæssings, sosialt uintelligent som han er. Han er jo lite empatisk og ganske selvgod og krampepositiv. Ikke egenskaper jeg leter etter blant venner. Derimot setter jeg pris på galgenhumor, selvironi og store porsjoner sarkasme. Jeg mener faktisk det er gode overlevelsesstrategier som gir mye positivitet. Krampepositivitet skaper derimot aggresjon og negative spenninger.

Slik jeg ser det er kravet om at alt skal være fint, at alle skal være glade. lykkelige, vellykket og ha det greit, at man MÅ svare at det går bra når noen spør, skylden i at mange har det dårlig. Konklusjon: en rett høyre til Thomas, tillatelse til å banne når det gjør vondt og si nei når man ikke vil og at det å se positivt på ting er enkelt for oss som er bygd slik. (Men mulig å lære seg om man øver)

Jeg må bare på denne.

Og én gang til på denne:

Sitat:

Derimot setter jeg pris på galgenhumor, selvironi og store porsjoner sarkasme. Jeg mener faktisk det er gode overlevelsesstrategier som gir mye positivitet.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Dette er veldig interessant, ser du. Jeg studerte organisasjonspsykologi for noen år siden, og der var det en foreleser som snakket om belastning i arbeidslivet, opplevelser av mestring og kontroll, opplevelse av å kunne være den man er osv. Han sa at hans forskning viste en klar tendens til at "flinke jenter", særlig de voksne damene, hadde en tendens til å undertrykke den de egentlig var, fordi de hadde lært å være snille greie jenter og fått mye negativ feedback på å være annerledes.

Så mye negativ feedback har de fått som barn på å høres, ikke bare sees at de hadde undertrykket feks en eventuell utadvendt side. Min svigermor er 100 % utadvendt, men fordi hun er godt voksen og tilhører et ganske konservativt miljø når det gjelder kjønn, så sier hun stadig at hun ikke liker oppmerksomhet, at hun er stille og forsiktig osv. For det første mangler hun selvinnsikt, men det er nå så sin sak. Det andre problemet er at hun hele sitt liv har jobbet aktivt (men ubevisst) for å undertrykke den hun egentlig er. Da blir man gjerne syk.

I tillegg har damer ofte jobber hvor de har lite kontroll over tid og oppgaver. Det kan gjøre en syk. På toppen av det hele har de gjerne de facto eller i praksis alt ansvar for hjemmet og barna. Det kan man bli utslitt og syk av. Grensesetting er blitt sett på som noe negativt blant voksne damer, de er grenseløse selv, mange av dem,og makter ikke å si nei. Det kan gjøre en syk.

Fibromyalgi sitter i hodet, men kjennes i kroppen, og har i følge min foreleser direkte sammenheng med avmakt. I form av overgrep og/eller vold som barn eller senere, feks, og kan ofte ses som en form for posttraumatisk stressyndrom. Videre har fibromyalgi ofte sammenheng med avmakt i form av manglende kontroll i privatliv eller jobb, av uløste konflikter man bærer med seg, følelsesmessige knuter som ikke er oppløst osv.

Interessant tese, synes jeg.

Joda, tesen er interessant, den. Men:

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Jeg tror en del forskere/leger har endret 0ppfatning/syn om Fibromylogi de siste årene. Men jeg er ikke kjempesikker på dette. En kusine av meg som nettopp har fått diagnosen forteller om mye nytt på den fronten der.

Heldigvis har de det.
Man blir ikke lenger behandlet som et psykiatrisk tilfelle/hypokonder.

Men at det er sammenheng mellom psykosomatiske lidelser og tidligere "opplevelser", håndtering av dem, er ikke til å komme forbi.'Greia er at jeg kan kjenne meg igjen i mye av det Mim beskriver, men mest i det legen min beskriver.

Fibromyalgi er uhelbredelig, ikke medisinerbart, uansett hvordan man har fått det. Og det gjør noe med psyken å være syk, og omvendt.

[Line*]

Jeg er visst litt for trøtt til å skrive for mye nå.
Eldstedatter, den nybakte, har fått omgangssyke, og jeg må opp å hjelpe med den nyfødte. I tillegg får Ari, hunden vår "dommen i dag". Han skal til dyrlegen fordi han halter, og det er veldig mulig at Gubbelure bare kommer hjem igjen med båndet hans.
Men man håper jo det beste, men har grått sine modige tårer for det verste.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Line*

Man blir ikke lenger behandlet som et psykiatrisk tilfelle/hypokonder.

Men at det er sammenheng mellom psykosomatiske lidelser og tidligere "opplevelser", håndtering av dem, er ikke til å komme forbi.'Greia er at jeg kan kjenne meg igjen i mye av det Mim beskriver, men mest i det legen min beskriver.

Fibromyalgi er uhelbredelig, ikke medisinerbart, uansett hvordan man har fått det. Og det gjør noe med psyken å være syk, og omvendt.

Jeg tror du og Kirsebær misforstår det jeg forsøkte å forklare. Det er ikke noe galt med den som har fibromyalgi, det er noe galt med hva den som har fibromyalgi har opplevd. Man er IKKE hypokonder, det er nettopp det som er poenget, dette er kroppens måte å reagere på uhåndtert stress på.

Stress ("vanlig stress" og feks stress som skapes av å oppleve seg krenket eller stress som kommer av å oppleve noe forferdelig) over tid er skadelig for kroppen, fordi kroppen er bygget for at når man opplever frykt/stress så skal den løpe. Store mengder av stresshormonet kortisol frigjøres og dersom man ikke får løpt det av seg (faktisk!) så lagres det i kroppen og skader ledd, gir store mengder fysiske smerter og kan ikke kureres.

Man er ikke gal når man har fibromyalgi. Ikke det minste. Men det er altså en klar sammenheng mellom disse stressfaktorene og sykdommen. Men det er altså slik at man kan ha fortrengt opplevelser eller at man er blitt sosialisert til å ta i mot det som gir stress eller ikke har tid til å få pustet ut når man er stresset og sliten. Det finnes mange grader av opplevelser som gir fibromyalgi og noen får det av "vanlig stress". På den annen side: feks av kvinnelige overgrepsofre jeg har jobbet med (noen hundre) hadde samtlige (!) som var over 40 fibromyalgi. SAMTLIGE!

I hverdagen er det kjempeviktig å puste med magen (ta yogapust flere ganger om dagen, gå på yoga og/eller pilates, løpe eller på annen måte få ut stresshormonene etter en kjip dag, få ut grumset osv.

Håper jeg var tydeligere nå, jeg insinuerte nemlig IKKE at Line* var gal.

[Enhjørning]

Mim har gitt meg noe å tygge på.

For å spore inn på hovedinnlegget igjen, så kan jeg vel egentlig si meg enig med Skilpadda, hun skrev mye av det jeg selv tenkte.
Jeg tar slike solskinnshistorie-vær-positiv-mailer med et skuldertrekk, fordi selv om jeg kan være enig i hovedbudskapet, får jeg litt søtladen Hallmark-følelse av dem.

Og gudene skal vite at det ikke alltid er like lett å skulle se positivt på alt hele tiden.
Jeg har hatt en periode i livet mitt da mye var galt, men satte alltid opp et strålende smil og sa "Jada, jeg har det helt supert!" når noen spurte.
Det førte til at alt som ikke var så supert bygget seg opp i meg som en stor knute, og når det endelig gikk hull på den verkebyllen, var det mye gruff i den.
Visst skal man prøve å se det positive i situasjonene, men det må være lov til å kjenne på de vanskelige tingene også og sørge for at man har noen eller noe som utløp for dem.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg tror du og Kirsebær misforstår det jeg forsøkte å forklare. Det er ikke noe galt med den som har fibromyalgi, det er noe galt med hva den som har fibromyalgi har opplevd. Man er IKKE hypokonder, det er nettopp det som er poenget, dette er kroppens måte å reagere på uhåndtert stress på.

Stress ("vanlig stress" og feks stress som skapes av å oppleve seg krenket eller stress som kommer av å oppleve noe forferdelig) over tid er skadelig for kroppen, fordi kroppen er bygget for at når man opplever frykt/stress så skal den løpe. Store mengder av stresshormonet kortisol frigjøres og dersom man ikke får løpt det av seg (faktisk!) så lagres det i kroppen og skader ledd, gir store mengder fysiske smerter og kan ikke kureres.

Man er ikke gal når man har fibromyalgi. Ikke det minste. Men det er altså en klar sammenheng mellom disse stressfaktorene og sykdommen. Men det er altså slik at man kan ha fortrengt opplevelser eller at man er blitt sosialisert til å ta i mot det som gir stress eller ikke har tid til å få pustet ut når man er stresset og sliten. Det finnes mange grader av opplevelser som gir fibromyalgi og noen får det av "vanlig stress". På den annen side: feks av kvinnelige overgrepsofre jeg har jobbet med (noen hundre) hadde samtlige (!) som var over 40 fibromyalgi. SAMTLIGE!

I hverdagen er det kjempeviktig å puste med magen (ta yogapust flere ganger om dagen, gå på yoga og/eller pilates, løpe eller på annen måte få ut stresshormonene etter en kjip dag, få ut grumset osv.

Håper jeg var tydeligere nå, jeg insinuerte nemlig IKKE at Line* var gal.

Jeg mente ikke at du insinuerte det, og hadde egentlig veldig mye på hjertet, men var opptatt av bikkjer og barn/barebarn.

Skriver mer om dette i morgen, jeg.
Nå er jeg bare dritlykkelig for at Ari bare hadde voksesmerter, caya er frisk igjen, jeg har desinfisert hjemmet deres, hatt det herlig med Anine i dag, og er egntlig møkksliten.
Det kjenner fibromyalgikroppen, ja.

Du har masse rett, Mim. Jeg har bare litt å tilføye.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Fibromyalgi er uhelbredelig, ikke medisinerbart, uansett hvordan man har fått det.

Det er det ikke enighet om. Jeg snakket med en revmatolog (?) på et opptreningssenter som mente å ha kurert flere, altså at ømme trykkpunktene sank til under et visst antall. Behandlingen besto av trening, fysioterapi, avlapning, helsekost og smerteskole.

[emm]

Jeg dulter på Skilpadda i denne tråden. Denne historien når ikke helt inn til meg, men jeg er likevel stort sett en person som ser optimistisk på livet.
Denne setningen provoserte meg faktisk:
"Jeg kunne velge å leve eller jeg kunne velge å dø. Jeg
valgte å leve.' "
I en ulykke vil nok de fleste valgt å leve, hvis de hadde hatt den muligheten. Mannen mistet faren sin i en bilulykke for endel år siden, jeg tror ikke noen burde presentert denne for han etter det. Dette er jo en latterlig påstand.

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg er visst litt for trøtt til å skrive for mye nå.
Eldstedatter, den nybakte, har fått omgangssyke, og jeg må opp å hjelpe med den nyfødte. I tillegg får Ari, hunden vår "dommen i dag". Han skal til dyrlegen fordi han halter, og det er veldig mulig at Gubbelure bare kommer hjem igjen med båndet hans.
Men man håper jo det beste, men har grått sine modige tårer for det verste.

Her kunne jeg tenkt som Thomas/Jørgen og gravet opp noe positivt i situasjoen:
"Du kan velge å være i godt humør eller du kan velge å
> være i dårlig humør.
> Jeg velger å være i godt humør.

Det finnes jo nesten alltid noe positivt, men noen ganger trenger man å jobbe litt med det neagtive før man er klar for å ta inn over seg det positive igjen.
Å være krampepositiv hjelper ingen, aller minst en selv.

Så jeg håper alt går bra Line* og at hunden klarer seg. Det er fryktelig tøft å miste et dyr man er glad i

[Line*]

Det gikk bra, altså.
Har jeg ikke skrevet det i denne tråden, da?

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg mente ikke at du insinuerte det, og hadde egentlig veldig mye på hjertet, men var opptatt av bikkjer og barn/barebarn.

Skriver mer om dette i morgen, jeg.
Nå er jeg bare dritlykkelig for at Ari bare hadde voksesmerter, Caya er frisk igjen, jeg har desinfisert hjemmet deres, hatt det herlig med Anine i dag, og er egntlig møkksliten.
Det kjenner fibromyalgikroppen, ja.

Du har masse rett, Mim. Jeg har bare litt å tilføye.

Joda, det hadde jeg!

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Det er det ikke enighet om. Jeg snakket med en revmatolog (?) på et opptreningssenter som mente å ha kurert flere, altså at ømme trykkpunktene sank til under et visst antall. Behandlingen besto av trening, fysioterapi, avlapning, helsekost og smerteskole.

Ok, det hørtes bra ut.
Legen min sine ord, det jeg skrev.
Jeg har hatt det i 17 år, prøvd både svømming og andre ting.
Det jeg kan si er at jeg har bearbeidet mange ting i mitt ganske "tøffe" liv. Og føler at jeg har klart det. Mye på grunn av mitt gode humør, positivitet og pågangsmot.
Jeg har ingen "issues" lenger, slik jeg hadde i 20 årene, og i dag har jeg det beste livet jeg kunne ønske meg.
På meg virker det som at det er litt sånn at når man først har fått denne driten, blir den ikke borte selv om ting blir jobbet med og mestret, om dere skjønner.
Jeg tror det er fryktelig individuelt.

Jeg har også ei venninne med den samme greia, men vi har to vidt forskjellige holdninger til det.
Hun legger seg ned, tar Ibux, og "graver seg ned" i negativitet rundt sykdommen.
jeg gjør det egentlig stikk motsatt, og det virker som at jeg da holder meg friskere enn henne.
Men nå bare synser jeg, altså.

Jeg er like forbaska syk, liksom.