Myter om barnevernet hindrer familier og barn i å få hjelp

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Frost, her.

Hvorfor får det ingen konsekvenser for de som falskmelder? Det burde vært straffbart.

Tror du ikke det ville øke terskelen for å melde fra? Det er vel bedre om de får inn noen falske heller enn at det er noen reelle som ikke meldes inn? Dersom jeg har et nabobarn jeg føler ikke blir bra behandlet så ville det vært vanskeligere for meg å ringe barnevernet dersom jeg risikerte en bot dersom de kom frem til at det ikke var omsorgssvikt med i bildet. For hvordan skulle barnevernet vite hva som var min motivasjon for å melde fra? Kunne jeg ha en disputt med foreldrene, og brukte barnevernet for å plage dem? Eller gjorde jeg det av medmenneskelige grunner, fordi jeg faktisk trodde barnet led overlast?

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Tror du ikke det ville øke terskelen for å melde fra? Det er vel bedre om de får inn noen falske heller enn at det er noen reelle som ikke meldes inn? Dersom jeg har et nabobarn jeg føler ikke blir bra behandlet så ville det vært vanskeligere for meg å ringe barnevernet dersom jeg risikerte en bot dersom de kom frem til at det ikke var omsorgssvikt med i bildet. For hvordan skulle barnevernet vite hva som var min motivasjon for å melde fra? Kunne jeg ha en disputt med foreldrene, og brukte barnevernet for å plage dem? Eller gjorde jeg det av medmenneskelige grunner, fordi jeg faktisk trodde barnet led overlast?

Nja. Man kunne vel i alle fall gjort noe med de som melder falskt i egen vinnings øyemed. For eksempel en av foreldrene i en barnefordelingssak, eller en av foreldrenes nærmeste familie. Altså personer som er involvert i en konflikt med hverandre, og som må vite mer enn en tilfeldig nabo gjør.

[Frost]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Tror du ikke det ville øke terskelen for å melde fra? Det er vel bedre om de får inn noen falske heller enn at det er noen reelle som ikke meldes inn? Dersom jeg har et nabobarn jeg føler ikke blir bra behandlet så ville det vært vanskeligere for meg å ringe barnevernet dersom jeg risikerte en bot dersom de kom frem til at det ikke var omsorgssvikt med i bildet. For hvordan skulle barnevernet vite hva som var min motivasjon for å melde fra? Kunne jeg ha en disputt med foreldrene, og brukte barnevernet for å plage dem? Eller gjorde jeg det av medmenneskelige grunner, fordi jeg faktisk trodde barnet led overlast?

Ja jeg skjønner at det kan være vanskelig å skille de som rett og slett lyver og de sakene hvor de ikke finner noe.
Det er bare så trist at barnevernet brukes på denne måten. Dette går jo ut over ressursene som skulle vært brukt på de barna som virkelig trenger hjelp.

[Balanse]

Jeg synes Kie og Bina har noen viktige poeng ift det de diskuterer rundt kjemi og "koder". Når man har kontakt med barnevernet, enten på eget initiativ eller ufrivillig er man gjerne i en vanskelig livssituasjon, og ekstremt sårbar og "hudløs". Erfaringsmessig har kommunikasjon lett for å skjære seg når den ene parten er redd og kanskje også påvirket av traumer/depresjon/rus eller annet.

Så selv om jeg er glad barnevernet finnes og at de i mange saker gjør en god jobb, så har egen erfaring med hjelpeapparat (ikke barnevernet) økt min terskel for å kontakte barnevernet selv. Ikke fordi jeg ble møtt negativt, men fordi det var en tilleggsbelastning. Det var mange møter (tidsstjelere) med mye prat og ingen konkret hjelp til det jeg trengte.

Min teori er at barnevernet i en kommune burde være en totalpakke, i praksis men også organisasjonsmessig. Da tenker jeg barnevernsoppgaver som en en tettere integrert del av en totalpakke i kommunen, med helsesøster jordmor, fastlege, tannlege, foreldreveiledere, fysioterapeut etc.

Jeg tror en vesentlig suksessfaktor ville vært lettere tilgjengelig praktisk hjelp via et slikt utvidet barnevern. (Jeg roper høyt: HUSHJELP!)

Da mitt barn var nyfødt opplevde vi en serie av ulykkelige omstendigheter, og jeg husker hvor maktesløs jeg følte meg når helt reell redsel var knyttet til å sørge for babyen min. Om jeg klarte å få inn ved og fyre i sprengkulden, få handlet mat, få nok søvn til å tørre å kjøre bil til butikken, sykehuset eller de endeløse møtene om hvordan man kunne hjelpe meg (med alt annet enn praktisk hjelp). Og hvordan jeg sto og grein av trøtthet og smerter mens jeg lastet inn i oppvaskmaskinen, med et gråtende kolikkbarn på armen og 5 minutter igjen før jeg var nødt til å amme gulsottbarnet, mens det ikke var rene flasker til nødvendig etterpå-påfyll av MME og vaskerommet luktet spy fra overfylt skittentøyskurv og jeg hadde ikke fått gått på do eller drukket vann på mange timer for alt gikk i ett.

Det gikk på et vis, selv om jeg nesten ikke husker de første fire månedene, og dette er første gang på nesten 2 år at jeg orker å ta det opp igjen.

Men basert på denne livserfaringen og observasjon i omgivelsene er det nærmest umulig å skaffe seg praktisk hjelp i en tung livssituasjon. Flertallet av de jeg kjenner som virkelig har slitt i perioder av livet bor langt fra familie som kan stille opp, og sliter seg ut på å få hverdagshjulene til å gå rundt. Får de så en depresjon eller en fysisk lidelse velter dette fort lasset, men barna må uansett ha rene klær, mat, et passe varmt hjem som ikke er en søppelplass osv. Får de ikke det forsterkes gjerne problemene, får de det går det nesten garantert på bekostning av overskudd og tid til å gi barna noe positivt og oppbyggende.