Har du opplevd å bli mobbet?

[Canisa]

Nei, det har jeg heldigvis ikke. Episoder med erting og trakasering har det jo vært (og det har stort sett gått på at jeg var for flink på skolen), men jeg har et stort bein i nesa og lar meg ikke herse med.

På barneskolen hadde vi en jente og en gutt i klassen som nok var mobbeofre. Jeg tok ofte gutten i forsvar på tur hjem fra skolen, så selv om det kanskje ikke gjorde den store forskjellen så forhindret jeg i alle fall at han fikk bank noen dager. De verste plageåndene fra klassen er ikke de som har gjort det best hverken på skolen, i arbeidslivet eller ellers i livet.

Synes det er skremmende å lese her at så mange har blitt utsatt for mobbing.

[Tangina]

Opprinnelig lagt inn av Canisa, her.

men jeg har et stort bein i nesa og lar meg ikke herse med.

Hm, en ting har slått meg i denne tråden, og det er at det er flere som sier de ikke ble mobbet fordi de hadde bein i nesa og liknende (dette er ikke spesielt myntet på deg, Canisa). Jeg reagerer litt på det fordi det impliserer på et vis at vi som ble mobbet ikke hadde bein i nesa - vi er per definisjon svake. Jeg vil si at for min del så er det takket være min benete nese at jeg ikke la meg helt flat for mobbinga og klarte å reise meg igjen relativt fort. Hvis folk virkelig er ute etter å ta deg, hetse og få deg til å føle deg liten og verdiløs, så hjelper det ikke nødvendigvis med bein i nesa.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Tangina, her.

Hm, en ting har slått meg i denne tråden, og det er at det er flere som sier de ikke ble mobbet fordi de hadde bein i nesa og liknende (dette er ikke spesielt myntet på deg, Canisa). Jeg reagerer litt på det fordi det impliserer på et vis at vi som ble mobbet ikke hadde bein i nesa - vi er per definisjon svake. Jeg vil si at for min del så er det takket være min benete nese at jeg ikke la meg helt flat for mobbinga og klarte å reise meg igjen relativt fort. Hvis folk virkelig er ute etter å ta deg, hetse og få deg til å føle deg liten og verdiløs, så hjelper det ikke nødvendigvis med bein i nesa.

Den tanken har også slått meg.

Jeg hadde nok ikke blitt mobbet dersom jeg ikke hadde så stor rettferdighetssans. Mobbingen begynte da jeg tok parti for ei jente som de andre ville plage. Hun gikk litt spesielt og var veldig interessert i hester. De mobbet henne for å være en hest og gå som en hest.... osv. Jeg valgte å være sammen med henne i friminuttene. Jeg husker at det var et bevisst valg fra meg. Dette var i andre klasse. Dermed stilte jeg meg selv for hugg..... etterhvert ble det akseptert i klassen at vi var teite og kunne mobbes. Jeg fikk bank en gang og blødde neseblod. En annen gang ble jeg jaget gjennom hele byen av to mobbere. De var tvillinger (jenter) og holdt sammen i tykt og tynt. Sammen var de sterke.

Vi flyttet fra byen da jeg var 12 år. 3-4 år etter var jeg på ferie der. Da møtte jeg disse to plageåndene mine. De var på kino og satt like foran meg. Det bygde seg opp voldsomme følelser i meg når jeg så dem, men heldigvis klarte jeg å overse de to. De var tydelig klar over at jeg var der. Jeg fikk høre at de ble ganske ensomme i ungdomsskolen. Mange tok avstand fra dem og deres oppførsel. Særlig den ene tvillingen som var årsak til mye av alt som skjedde.

Da min datter begynte på skolen sa jeg til henne: "Dersom noen plager deg så vær så snill å ikke gråt når andre ser det". Jeg ba henne gå unna... Jeg følte det var brutalt, men av egen erfaring så vet jeg at når man gråter så trigger det mobberne til å fortsette. Heldigvis har ikke barna mine blitt mobbet så den bekymringen har jeg sluppet. Jeg tror heller ikke at de har mobbet. Jeg har hatt nulltoleranse for den slags og alltid prøvd å lære dem toleranse og respekt for forskjellighet. Håper jeg har klart det.

[Canisa]

Opprinnelig lagt inn av Tangina, her.

Hm, en ting har slått meg i denne tråden, og det er at det er flere som sier de ikke ble mobbet fordi de hadde bein i nesa og liknende (dette er ikke spesielt myntet på deg, Canisa). Jeg reagerer litt på det fordi det impliserer på et vis at vi som ble mobbet ikke hadde bein i nesa - vi er per definisjon svake. Jeg vil si at for min del så er det takket være min benete nese at jeg ikke la meg helt flat for mobbinga og klarte å reise meg igjen relativt fort. Hvis folk virkelig er ute etter å ta deg, hetse og få deg til å føle deg liten og verdiløs, så hjelper det ikke nødvendigvis med bein i nesa.

Ja, jeg ser at det kan tolkes slik, men jeg tror ikke nødvendigvis at man er svak selv om man ikke har det jeg kaller bein i nesa. Det jeg definerer som bein i nesa på meg selv er at jeg er sta som et esel, trygg på meg selv og mine meninger, tøff i kjeften og ikke den som unngår en diskusjon/konfrontasjon. Jeg er ikke sjenert og tar gjerne ordet i en større forsamling. Dette tror jeg er egenskaper som ikke "inviterer" til mobbing uten at jeg ser på meg selv som spesielt sterk, modig eller tøff av den grunn.

[mehmet]

Opprinnelig lagt inn av Canisa, her.

Ja, jeg ser at det kan tolkes slik, men jeg tror ikke nødvendigvis at man er svak selv om man ikke har det jeg kaller bein i nesa. Det jeg definerer som bein i nesa på meg selv er at jeg er sta som et esel, trygg på meg selv og mine meninger, tøff i kjeften og ikke den som unngår en diskusjon/konfrontasjon. Jeg er ikke sjenert og tar gjerne ordet i en større forsamling. Dette tror jeg er egenskaper som ikke "inviterer" til mobbing uten at jeg ser på meg selv som spesielt sterk, modig eller tøff av den grunn.

Jeg er akkurat som deg. Det var annerledes enn de fleste andre på min alder, og årsaken til at jeg ble mobbet. Men det er også årsaken til at jeg, som Tangina, har kommet meg på beina igjen.

[Hasselnøtt]

Jeg lurer på av alle som føler de har blitt mobbet, hvor mange i omkretsen rundt tenkte over eller visste at det ble oppfattet som mobbing? Jeg spør fordi jeg kom til å filosofere over om man kan ha vært en mobber uten at man vet om det selv eller uten at man har vært klar over hvordan man har påvirket omgivelsene? Eller kan man føle seg mobbet uten at noen har hatt onde hensiker? Jeg tenker ikke på de klare tilfellene (som det sikkert er flest av), og jeg har ikke til hensikt å ansvarliggjøre mobbeoffer, men jeg tenker at dette kanskje er et mer sammensatt problem som ikke alltid er lett å definere.

[Go\jenta]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Jeg lurer på av alle som føler de har blitt mobbet, hvor mange i omkretsen rundt tenkte over eller visste at det ble oppfattet som mobbing? Jeg spør fordi jeg kom til å filosofere over om man kan ha vært en mobber uten at man vet om det selv eller uten at man har vært klar over hvordan man har påvirket omgivelsene? Eller kan man føle seg mobbet uten at noen har hatt onde hensiker? Jeg tenker ikke på de klare tilfellene (som det sikkert er flest av), og jeg har ikke til hensikt å ansvarliggjøre mobbeoffer, men jeg tenker at dette kanskje er et mer sammensatt problem som ikke alltid er lett å definere.

Det forundrer meg ikke om noen mobbere overhodet ikke forstår at de mobber. De holder kanskje på i årevis, uten å få tilbakemelding eller refs for det. KAnskje får de heller oppmuntring av de rundt seg....

Men jeg tror at de fleste som mobber, vet det innerst inne,- men de velger bare å overse faktumet.For noen gir kanskje mobbingen status, og er deres måte å hevde seg på.

Dersom noen føler seg mobbet,(dvs plaget på noen måte over tid, psykisk eller fysisk), så ER det vel mobbing? Jeg skjønner ikke helt hvordan man kan misforstå det.

Det jeg kan se for meg, er at noen som har opplevd mobbing, og bytter miljø, i begynnelsen kan oppføre seg som om vedkommende tror han\hun skal bli mobbet eller avvist fordi personen er vant til det. Dermed er det lettere for mobbere å fange opp denne personen og starte mobbing. Ansvaret ligger selvfølgelig fullt og helt hos mobberen uansett.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Go\jenta, her.

Men jeg tror at de fleste som mobber, vet det innerst inne,- men de velger bare å overse faktumet.For noen gir kanskje mobbingen status, og er deres måte å hevde seg på.

Jeg er ikke så sikker på om mobbing alltid er så svart/hvitt. Det var nettopp en diskusjon her (introvert/ekstrovert) der mange mente at de som sjenerte ofte feilaktig har blitt tolket som være overlegne. På samme måte tenker jeg at en som er tilbakeholden og lite selvsikker kan virke uinteressert i omgivelsene, ergo ikke bli inkludert, dermed føle seg utestengt. Eller at noen som er usikre og mangler selvsikkerhet kan kompensere med å være litt tøff og kjekkas, få reaksjoner deretter som ender med å gjøre usikkerheten enda større. Ett eksempel er jo Finn Kalvik-nyhetene som Bård og Harald hadde for ti år siden. Det var klarert med Finn Kalvik (så vidt jeg har lest), han stilte selv opp på et program, men har likevel i etterkant fortalt at dette gikk voldsomt inn på ham. Jeg tviler ikke på at han oppfattet det sånn, men jeg tror heller ikke at programlederne aktivt gikk inn for å ta knekken på ham. Nå skal jeg ikke gjøre dette til en debatt om dette tilfellet, men det var et godt eksempel på det jeg tenkte. Jeg tror det kan forekomme en del mobbing som ikke har mobbing som bevisst intensjon.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Jeg lurer på av alle som føler de har blitt mobbet, hvor mange i omkretsen rundt tenkte over eller visste at det ble oppfattet som mobbing?

Jeg er nok kanskje et tilfelle av dette. Noe mobbeoffer var jeg egentlig ikke i streng forstand, men jeg følte meg tidvis som det. Jeg var veldig lav og spinkel som barn, særlig i de sårbare åra fra ca. 11 til 15. Gutta i klassen pleide iblant å kaste seg over meg, bære meg ut og slenge meg i grøfta etc. Det var muligens spøkefullt ment, men det gjorde meg skikkelig usikker. Jeg ble også redd for klærne mine, og pleide å tenke nøye igjennom hva jeg kunne ha på meg de dagene vi hadde naturfag, der faren for overfall var ekstra stor pga rommets beliggenhet.

Størrelsen min og det barnslige utseendet opplevdes generelt som et problem. Jeg var redd for å møte nye folk fordi det ofte oppstod scener av typen "hæ, jeg nekter å tro at du er 13 år!", "er det virkelig mulig å være så lita?", "er du lillesøstra til Anne?" osv. Særlig var møter med kjekke gutter som vi ikke kjente fra før, en kilde til skrekk og traumer. At jeg var flink på skolen, gjorde saken enda verre. Voksne kunne være nesten enda frekkere i kjeften. Jeg kjenner fortsatt denne angsten murre iblant. Sist den meldte seg, var da vi skulle på foreldremøte i barnehagen for første gang. Da fikk jeg plutselig for meg at folk ville nekte å tro at jeg kunne være mora til Liv. Og jeg er 34 år og kan vel vanskelig kalles en ung mor.

[Go\jenta]

Jeg synes ikke man skal være redd for å kalle en spade for en spade!

Jeg synes mye av det flere har fortalt her inne, er mobbing!

Slik definerer det norske arbeidstilsynet mobbing:

"Det er mobbing dersom en person gjentatte ganger og over tid utsettes for negative handlinger. Dette kan dreie seg om trakassering, utfrysing, sårende erting. o.l. Det er typisk for situasjonen at offeret ikke er i stand til å forsvare seg."

På barneombudets sider kan man også lese om eksempler for mobbing.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Jeg lurer på av alle som føler de har blitt mobbet, hvor mange i omkretsen rundt tenkte over eller visste at det ble oppfattet som mobbing? Jeg spør fordi jeg kom til å filosofere over om man kan ha vært en mobber uten at man vet om det selv eller uten at man har vært klar over hvordan man har påvirket omgivelsene? Eller kan man føle seg mobbet uten at noen har hatt onde hensiker? Jeg tenker ikke på de klare tilfellene (som det sikkert er flest av), og jeg har ikke til hensikt å ansvarliggjøre mobbeoffer, men jeg tenker at dette kanskje er et mer sammensatt problem som ikke alltid er lett å definere.

Hehe. De hadde sikkert ikke villet innrømme at det var det de holdt på med da, og de fleste vil sikkert ikke innrømme det nå heller. Selvfølgelg VET og VISSTE de det, og om de virkelig var så lite intelligente at de ikke engang skjønte det, da trenger de mer hjelp enn jeg trodde.

(dette gjelder lærerne også.)

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Hehe. De hadde sikkert ikke villet innrømme at det var det de holdt på med da, og de fleste vil sikkert ikke innrømme det nå heller. Selvfølgelg VET og VISSTE de det, og om de virkelig var så lite intelligente at de ikke engang skjønte det, da trenger de mer hjelp enn jeg trodde.

(dette gleder lærerne også.)

Jeg tror du må lese mitt andre innlegg for å få hele sammenhengen jeg satt dette i.

[Tangina]

***

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Canisa, her.

Det jeg definerer som bein i nesa på meg selv er at jeg er sta som et esel, trygg på meg selv og mine meninger, tøff i kjeften og ikke den som unngår en diskusjon/konfrontasjon. Jeg er ikke sjenert og tar gjerne ordet i en større forsamling. Dette tror jeg er egenskaper som ikke "inviterer" til mobbing uten at jeg ser på meg selv som spesielt sterk, modig eller tøff av den grunn.

Du beskriver egentlig meg her, og hovedgrunnen til at jeg BLE mobbet. Jantelov, anyone?