Barnløses betraktninger rundt det å være foreldre ...

[tink]

Denne tråden var jo nesten ferdigdiskutert før jeg fant den i dag. Barn med spesielle behov velger jeg å holde meg unna i denne debatten.

Jeg har nok vært blant dem som har tenkt på barn som et nytt tilskudd til hjemmet. Før vi fikk barn selv hadde enkelte i vennekretsen fått sitt første barn og jeg hadde blitt tante til to herlige søsken. På forhånd hadde jeg observert utenfra at forventninger og virkelighet ikke alltid går hånd i hånd, samtidig så jeg at i hvor stor grad babyen (særlig den første) skulle okkupere livet til foreldrene var litt selvvalgt. Som min søster sier: "de som aldri kommer seg ut med barn, var ikke nødvendigvis de letteste å få med seg ut tidligere heller".

Tatt i betraktning mine egne tanker fra før jeg fikk barn, så innvilger jeg meg selv å ha noen "bedrevitende" tanker om de som tror de vet alt om hva som følger livet med barn. Overgangen til barn nr to er nok veldig annerledes enn fra ingen til ett barn, fordi jeg i løpet av de siste tre årene gradvis har gitt slipp på større deler av "det gamle" livet mitt. Som gravid med nr. 2 føler jeg igjen at jeg ikke helt vet hva jeg går til ikke av våkenetter og babyskrik, men av det å forholde seg til 2 barn på en gang - med svært ulike behov.

Kan tilføye at mine forventninger lå langt unna Nanny-tankegangen til Moonsoon si venninne. På den måten var det greit å begynne barnetilværelsen som student, økonomisk er det selvfølgelig helt noe annet.