Om å vise empati for barnet sitt

[Polyanna]

Ofte tror jeg også det er forsmedelsen som kan være like kjip som selve fallet. Oppfatter jeg at det er det som "svir" så sier jeg heller "ja, huff, så irriterende! Du var jo nesten oppe og så ramlet du! Argh!". Eller noe.

Det er forresten snedig det med blåsing. Jeg tror ikke jeg har noen healingevner , så grunnen til at blåsing gjør sånn underverker tror jeg er at det betyr: "Jeg ser at du fikk vondt og jeg gjør det jeg kan for at det skal bli bedre!". Og det er ofte det som skal til.

Det kan godt hende ungene mine griner mer enn andre unger når de faller. De er ikke av den røffe sorten som faller og så reiser seg og løper videre etter en grimase. Så har jeg heller ikke som mål å lære dem å undertrykke følelsene sine. For å sette det på spissen.

(Jeg må forresten tilstå at det jo hender at det kommer et "Ja! Det er DERFOR det ikke er lov å klatre i sofaen!!". Skal ikke gjøre meg bedre enn jeg er, heller. )