Hund i huset på julaften

[Minerva]

Det er slik med noen hundeeiere, de ser seg ikke selv utenfra. De elsker jo denne hunden og da må jo alle andre elske den også. Den er jo så søøøt! Det var ganske tankevekkende for meg når jeg ble sammen med mannen. Han fikk meg til å se at enkelte ting mine foreldre gjorde var ganske egoistisk, som f.eks. båndtvang i parker. " Nei, det gjelder ikke oss. Han er så snill, så, og løper ingen steder". Jo det gjelder faktisk ALLE med hund.

[Fadese]

Du og mannen din bør sikkert bli enige, men jeg forstår godt at tanken på leken valp på julaften ikke frister. Jeg er vokst opp med hund og husker for så vidt ikke problemer knyttet til det, men jeg feiret jul med en spinnvill hund for noen år siden. Jeg forsto virkelig ikke hvorfor hunden i det hele tatt ble dratt med, men det ville jo vært trist om den skulle være alene på julaften, må vite.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Cille, her.

Det er slik med noen hundeeiere, de ser seg ikke selv utenfra. De elsker jo denne hunden og da må jo alle andre elske den også. Den er jo så søøøt! Det var ganske tankevekkende for meg når jeg ble sammen med mannen. Han fikk meg til å se at enkelte ting mine foreldre gjorde var ganske egoistisk, som f.eks. båndtvang i parker. " Nei, det gjelder ikke oss. Han er så snill, så, og løper ingen steder". Jo det gjelder faktisk ALLE med hund.

Det er dessverre problemet med noen. De ser ikke på hunden på samme måte som andre. Bare det å skulle ta opp ting kan bli en kjempesak. For "normalt sett" burde dette være noe alle forsto og respekterte. Men sånn er det bare ikke. Mine foreldre blir f.eks. veldig fornærmet om noen snakker til hunden deres, eller sier noe i det hele tatt om den. En stor svart labrador, som var for nervøs til å bli blindehund. Det er spesielt problematisk i deres eget hus. Faren min ble skikkelig irritert bare fordi mannen min ba hunden flytte seg. Og selvsagt skal man respektere hvordan andre har det i sitt hus, det er ikke det, men hos mine foreldre blir det mer: godta hvordan vi har det eller ikke kom hit. Husker mamma reagerte veldig da jeg sa at pga. allergi kunne de ikke komme reisende til oss med hund. Mannen min er veldig allergisk, og kan til nød være på besøk hos andre en periode. Men vi vil ikke ha hår inn til oss. Hun greide faktisk ikke se det problemet. Hun ble fornærmet. Da ble jeg bra skuffet.

Derfor er det også veldig slitsomt å besøke dem med barn. En bortskjemt hund vi ikke er trygg på, og liten mulighet til å si noe. Heldigvis har de forstått litt mer at noe av vår redsel er knyttet til barn og barns uforutsigbarhet. At hunden kan bli redd barnas handlinger. Bare det tok sin tid.

Så problematikken kan være begge veier, men handler jo om det samme. Noen hundeeiere tar hensyn, har kustus på hunden og respekterer andre. Noen derimot har hunden som et barn, og forventer at verden både forstår og godtar dette. Da ligger det an til bråk, misforståelser og irritasjon.

Helt ærlig, og stygt sagt, og kjempeegoistisk så må jeg si at jeg på en måte gleder meg til vi kan reise dit og de ikke har hund mer. Det er den egoistiske tanken, slik man ikke skal tenke, som slår meg av og til, selv om jeg har grått mine tårer for to hunder selv tidligere. Men det handler litt om den byrden som da vil bli tatt fra brystet, som oppstår hver gang vi kommer dit. Samtidig så vet jeg jo at i deres hverdag så er jo ikke vi der, og hunden er en trøst og hygge for dem. Deres "baby". At det er deres liv. Så får heller vi bare reise dit litt sjeldnere inntil da.