En samfunnsfiende? (kronikk i Aftenposten)

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Benmurphy, her.

Nettopp! Det syns jeg var veldig synd også. Men jeg ser det altså ikke slik at det var min skyld; jeg syns det var synd at hun lot sine samfunns- og menneskefiendtlige holdninger få så stort fokus i en kronikk som kanskje kunne sagt noe fornuftig hvis hun hadde latt dem ligge.



Sikkert. Men for min del trengs det da et utgangspunkt som primært handler om ting det er verdt å diskutere skikkelig.



Denne setningen virket ikke, men jeg gjetter at du kanskje mente at jeg med mine innlegg i denne tråden viser at jeg ikke bryr meg nok om omsorg og familie og slikt i denne sammenhengen? Jeg er ikke enig i det, og jeg er heller ikke enig i antagelsen din om at de negative holdningene hennes til bla. homoseksualitet er ufarlige, selv om jeg naturligvis mener at ingen med vettet i behold har slike meninger. I deler av verden er slike holdninger rådende; jeg mener det er svært viktig å ta kraftig til motmæle når de dukker opp her.

Ben "I'm a what now?" Murphy

Jeg likte denne artikkelen svært godt (med unntak av hennes holdninger mot homofile), men jeg ser absolutt din side av saken, Ben "I keep changing my name" Murphy. Det virker som om flertallet av de som taler de hjemmeværende og kjernefamiliens sak, alltid har en eller annen ekstrem ytring de bare ikke klarer å holde for seg selv. Det får hvert fall meg til å stille spørsmålstegn ved forfatterens intelligens. Hun burde jo strengt tatt vite at i 2007, er ikke slike holdninger aksepterte, det er ikke greit å diskriminere enkeltgrupper i samfunnet. Men kanskje det har blitt slik, de som representerer sunne familieverdier er så ekstreme i sitt syn at ingen vil høre på dem. Hvorfor kan ikke den "allminnelige" hjemmeværende uttale seg, de som er hjemme fordi de ønsker det, og fordi de faktisk tror at deres innsats er samfunnsnyttig. De som ikke er late, eller ønsker å "snylte" på staten. De som har ambisjoner og mål karrieremessig sett, men som kanskje betrakter barnas første seks år som den beste investeringen, og derfor velger å legge planene på is.

Jeg er nemlig en av dem. Jeg er en ikke-røykende, oppegående, målbevisst og samfunnsorientert person. Jeg sminker meg, dusjer regelmessig, er ute i frisk luft hver dag, jeg omgås andre voksne med barn, jeg aktiviserer og stimulerer barna, jeg lager sunne, gode middager (dog ikke alltid fra bunnen av) og jeg trives med meg selv. Jeg er den som blåser på vondtene fireåringen min pådrar seg under lek, jeg er den som vinker til henne når hun seiler ned sklia eller husker kjempefort. Jeg er den som legger merke til alt det nye hun foretar seg, jeg ser målene hun setter seg, jeg ser ansiktsuttrykket når hun oppnår dem, og jeg følger utviklingen på daglig basis. Jeg gjør alt dette, ikke den ansatte i barnahagen. Jeg!

Ja, tar litt av nå, kjenner jeg, men kanskje ikke så rart. Det er jo livet mitt det er snakk om. Liker spesielt dette utsagnet fra artikkelen:
De gjøres avhengige av to inntekter og subsidiert barnehage, mens samfunnsnytten i foreldres oppfostring av egne barn nedvurderes og gjøres ulønnsom.

Jada, jeg har hørt nok ganger at man ikke skal få betalt for å gå hjemme, man bringer ikke inn penger i statskassen, ergo er man visst verdiløse. Hvert fall jobben man gjør som hjemmeværende. Tiden og energien, for ikke å snakke om omsorgen og kjærligheten betyr ikke noe, da den umulig kan måles i penger. For det er jo det alt handler om, penger. Det faktum at man forsøker å skape rolige, trygge barn, som igjen vokser opp og blir til selvstendige individer spiller ingen rolle. Jeg legger tid og krefter ned i familien, for jeg mener det ikke finnes noe viktigere enn nettopp familien og tiden man tilbringer med dem. Jeg klarer å se det forfatteren vil frem til, ekstreme ytterpunkter til tross.