Hva skulle du gjøre om du var single og ønsket barn?

[-ea-]

Opprinnelig lagt inn av Pelen, her.

I tillegg er vi kvinner heldige sammenlignet med en mann som vil ha barn, men som ikke finner riktig kvinne. Han kan ikke like lett ordne det like lett med en tur til utlandet.

Nah, tror det sitter mange kvinner i f.eks. Thailand som ønsker seg barn og gjerne får et med en nordmann.

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg tror det er mer enn bare det å ha eller ikke ha barn. Jeg tror også det spiller inn om man hele livet har forestilt seg barn eller ikke.

Jepp, enig. Jeg ønsket meg aldri barn som ung jente, kunne ikke se for meg det i det hele tatt, i motsetning til mange jevnaldrende. Nå fikk jeg likevel et barn da jeg var i begynnelsen av tyveårene, og når han først var her, så var han slett ikke uønsket, det må jeg presisere. Men likevel tenkte jeg alltid at det skulle bli med den ene. Og jeg var voksen og singel lenge etterpå. Singel som i "sex og singelliv" mer enn som "single mom", siden det var far som hadde daglig omsorg etter skilsmissen.
Så da jeg en dag i slutten av tredveårene, i et anfall av "tenk om jeg er gravid med han jeg traff i helga", plutselig fikk inn den tanken at det hadde kanskje ikke vært så galt likevel, da ble jeg helt satt ut. Så satt ut at jeg måtte kjøre til sides og stoppe bilen, for det var bare en helt ny og fremmed tanke for meg.
Ikke lenge etterpå traff jeg Ekallen, og ble ganske fort gravid, uplanlagt men ikke uønsket - og det var ganske greit.
Men om jeg ikke hadde fått et barn til, så hadde det også vært helt greit.

[Mandarin]

Opprinnelig lagt inn av Pastill, her.

For meg er det ufattelig at noen faktisk ØNSKER seg en aleneforeldretilværelse. Barn for enhver pris liksom..

Så rart. Det har jeg ikke problemer med å se i det hele tatt.

[Stompa]

Opprinnelig lagt inn av nolo, her.

Nei, man må være gift for å adoptere sammen. Enslige kan søke om forhåndsgodkjenning i Norge, og så er det opp til giverlandene om de godkjenner enslige som adoptanter.

Det stemmer. Det er vel bare Kina og Etiopia som har tatt imot enslige adoptanter, og da bare veldig få. Kina stengte helt for enslige i mai pga altfor mange søkere. Derfor er det i praksis stopp nå sjøl om det i teorien lar seg gjøre å adoptere fra Etiopia fortsatt, siden de tar imot så få enslige søkere.

[emm]

Måtte spørre mannen hva han ville gjort som singel barnløs med et ønske om barn. Han ville gått for venninnealternativet, særlig hvis han kunne ha en venninne som meg Da er jo saken grei da

[Pastill]

Opprinnelig lagt inn av Mandarin, her.

Så rart. Det har jeg ikke problemer med å se i det hele tatt.

Kanskje fordi du ikke har prøvd det?
Jeg er alene og vet med meg selv at selv om jeg ikke angrer så ville jeg ikke valgt det.
Det krever ganske mye mer enn når man bor sammen med noen.

Opprinnelig lagt inn av Tjorven75, her.

Jeg synes i grunn ikke at det er noe mindre egoistisk å få barn når man er i et forhold.

Jeg snakker overhodet ikke om egoisme. Hvorfor tror du det?

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Noen syns det er langt mer positivt med barn enn med en mann og sådan er ikke en aleneforeldretilværelse noe som er hentet fra en dårlig skrekkfilm.

Dette er nok veldig individuelt. Jeg vet jo hva jeg snakker om her jeg og....
Hadde jeg skulle hatt barn 100% alene så hadde det vært skrekkfilm for min del. Blir rett og slett deprimert av å ikke kunne komme meg ut og å ha sosialt liv på kveldene i ny og ne osv.

[Sitron]

Som du ser sa jeg noen.

[Pastill]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Som du ser sa jeg noen.

Du skrev og at det "sådan ikke var hentet fra en skrekkfilm". Hehe.
Jeg er alenemor selv liksom. Vet en del om hvordan det er.

[Sitron]

Ja, det fulgte jo etter "noen", ikke ny setning, ergo hører det sammen med "noen" og gjelder jo ikke alle.

[Tangina]

Jeg har vært i situasjonen, og krysset av på ONS (som jeg nå skjønner de fleste av dere ikke synes noe om :stålesetter meg for å forsvare min dårlige moral: ). Jeg har alltid ønsket meg barn, og hadde vært sammen med en kar i åresvis uten å overbevise ham om at vi burde får barn. Da jeg var godt over tredve ble det slutt, og uten noen ny mann i sikte, begynte jeg å lure på hva jeg skulle gjøre. Da var det ikke mulig å adoptere som enslig, og sæddonasjon forekom meg fjernt. Ikke hadde jeg noen venner jeg tror ville stilt opp heller, så da var ONS det jeg anså som det eneste alternativet. Men før jeg fikk satt planen ut i livet, kom mannen i mitt liv tilbake og hadde ombestemt seg mht barn. (Og så tok det 5 år før ungen endelig kom...)

[Maverick]

Det er en veldig hypotetisk situasjon å tenke seg at jeg skulle ønske meg barn uten mann, ikke fordi jeg ser for meg alenemammatilværelsen som en dårlig skrekkfilm, men fordi jeg aldri ønsket meg barn i utgangspunktet.

Hadde jeg villet hatt barn uten mann, hadde jeg nok prøvd adopsjon.

[Vesla]

Da hadde det blitt en danmarkstur tror jeg.

[Blondie]

Jeg vet at jeg ville gjort nærmest hva som helst for å bli mor, men jeg hadde ikke lurt en mann opp i stry (ONS).
Jeg hadde nok heller gått for adopsjon eller hjelp via en sædbank i Danmark. Dette er ikke så fjernt for meg, siden vi faktisk har vært på en klinikk for samtale om eggdonasjon tidligere.

[Mamma Rosa]

Lurer litt på om jeg kanskje hadde kontaktet en god venn.

[Arona]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Jeg gikk noen runder på det før jeg møtte mannen min og jeg var i grunnen klar for både adopsjon og Danmarkstur. Jeg var helt sikker på at barn skulle jeg ha, mann eller ikke.

Samme her. Danmark var nok det som var førstevalget, ettersom det er et "raskere" alternativ.

[Polyanna]

En mannlig venn som også ville stilt opp, tror jeg.

Jeg er ikke så begeistret for tanken på å ikke vite sitt genetiske opphav, kjenner jeg.

Å ikke få barn i det hele tatt er et veldig dramatisk valg, fra mitt ståsted. Men jeg ville nok nøyd meg med ett eller to.

[Myrsnipa]

Ville nok ikke blandet inn en kjent far nei, som i å få med en venn på det.

Kunne man ikke bare hatt noen ONS og ikke rapportert hvem som er pappan?

[Ru]

Jeg hadde nok fint akseptert at jeg ikke fikk barn.

Jeg hadde overhodet ikke lyst på barn, ei heller planer om å noensinne bli gift, før jeg traff min kjære.
Så feil kan man ta ...

[maggypop]

Da jeg var single ga jeg meg selv en frist til jeg var 35. Før den tid skulle jeg ikke ta stilling til spørsmålet barn/ikke barn.
Jeg traff min mann før fristen gikk ut, slik at barnespørsmålet ikke ble mitt alene. Men jeg hadde nok hatt mine tanker før den tid allikevel, og da var Danmarkstur det som var mest forlokkende (type Stork-besøk)