Gruffetråd

[Serafin]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Skjønner at den artikkelen føles veldig ubehagelig. Jeg syns det er dønn ubehagelig når det snakkes om livsstilsfaktorer knyttet til kreft også. Jeg var føkkings kjernesunn da jeg fikk kreft, og SÅ SIER DU LIKSOM AT DET ER MIN SKYLD?!?

Men det er jo alltid flere faktorer, og uflaks er en veldig vesentlig faktor for mye, men det har det tross alt begrenset verdi å snakke om, i forhold til ting man kan gjøre noe med.

Snakket med en kollega om dette (skjerm/autisme) i lunsjen dagen før artikkelen kom ut. Han har to autistiske barn, og er laaaaangt mer informert enn snittet (også av fagfolk, vil jeg påstå), på området. Han tok seg fri fra jobb i to år for å jobbe utelukkende med dette da eldste fikk diagnosen, og driver fortsatt med det. Han tegnet opp en slags matrise: Man har genetikk/uflaks på den ene aksen, fra født med "ingenting" til "tungt autist" og så har man miljøfaktorer på den andre, og det inkluderer også skjerm, mente han, samt masse andre ting, blant annet språkutvikling (som min kollega er spesielt opptatt av, og jobber med).

Når det er så ekstremt mye mer sannsynlig å få autistiske barn når man er to utenlandskfødte foreldre, så peker jo det på at miljøfaktorer MÅ bety ganske mye, og særlig det med språk. Slektsnære ekteskap kan forklare noe, men ikke alt, vil jeg tro?

Det har jo kommet noen flere artikler nå, og jeg skal prøve å forklare litt mer hva som frustrerte meg.

Det er kjempebra det blir forsket, og jeg også ser jo at skjerm er noe som kan virke inn på f.eks. språk, det sosiale og i det hele tatt.
Det jeg reagerte på var at det blir presentert på en slik måte at man kan lese artikkelen også tenke "aha, alt er skjermen sin skyld". Og det er helt greit hvis du er hvem som helst i gata. Problemet oppstår når "alle" leser det, og man ender opp med å møte f.eks. fagfolk, som lar seg farge. Og vips så er man der at man automatisk tenker "dårlige foreldre som lar ungene se for mye på skjerm" hvis det blir en autisme-diagnose. Og man kan jo tenke at folk har vett nok til å ha to tanker i hodet på en gang, men dessverre så er det ikke alle som har det.

Og når helsesykepleier i artikkelen snakker om babyer som får se skjerm når de får vaksine, så blir det også veldig "satt på kanten"

Og jeg tror nok det er litt som kollegaen din snakker om, det er forskjellige ting som spiller inn her, og det er ikke minst forskjellige grader av autisme. Og jeg har lenge tenkt at kanskje ender vi opp med at autisme-begrepet blir mye mer oppdelt, for det er så innmari stor forskjell og et veldig stort spekter.

Og mange av de som får en autisme-diagnose i dag, enten som barn eller voksen, hadde ikke fått den for 10 år siden. Da Storebror fikk diagnosen i 2010 så var han "mild autisme", sett i sammenlikning med andre med diagnosen. Nå i 2025 regnes han som en av de som har størst hjelpebehov. Fordi gruppen med hvem som får diagnose har forandret seg veldig på disse 15 årene.

Og går vi enda 10-20 år tilbake i tid, så hadde sannsynligvis ikke Storebror fått autisme-diagnose heller, for han snakker jo.

Så det at mange flere får diagnose, det er et tveegget sverd det også.

Storebror fikk jo diagnosen før skjerm ble veldig vanlig, men han gikk og gjentok "ananas-trusa mi" fra Mikke Mus Klubbhus. Som han fikk se 30 min om dag. (men da samme episoden om igjen og om igjen, for det var den eneste han ville se) Og til mange av disse barna er skjerm avslapping og mulighet for å innhente kunnskap.
Så det er noe med å ikke hive ungen ut med badevannet. Og det er litt det jeg føler slike artikler gjør.

Da Storebror fikk diagnosen var det glutenfritt og melkefritt som var den store greia, spiste ungene uten gluten og melk, da kom de til å miste alle symptomer. EyeQ var vel også en stor greie den gangen. Det er hele tiden noe som skal fikse. Eller en forklaring. Og med historien som er når det gjelder teorier om autisme, så får jeg kanskje piggene litt fort ut.

Men det er jo samme som at omsorgssvikt kan gi samme symptomer som autisme. Og sitter en 1-2 åring på skjerm hele dagen, så selvsagt blir det problemer med den sosiale samhandlingen. Men kanskje den ungen kan komme seg ut av det? Og det kan jo ikke en som har autisme. Det er mye man kan øve og trene på, men det stopper liksom et sted hvor mye man kan oppnå med trening.

Jeg er egentlig altfor trøtt til å greie å gi mening. Det var et frustrasjonsutbrudd pga en overskrift som trigget og at jeg levende kan se for meg et stakkars foreldrepar som kommer til å få slengt den kommentaren i fjeset, om at de helt sikkert har latt barnet få se for mye skjerm.