At hva kalles denslags?

[Toffskij]

Siden jeg har eksamen i morgen, og derfor har slått ut i full prokrastineringsblomst, ha jeg kikket litt på litteraturen. I den typen setninger som Skilpadda nevner, «At dere må pusse støvlene deres ordentlig!», har vi en hovedsetning med imperativfunksjon, men også med subjunksjonen at, som vi vanligvis bruker for å markere syntaktisk underordning, altså at setningen er en leddsetning og ikke en hovedsetning. Det ser ut til at den vanlige analysen er at subjunksjonen (i vårt tilfelle at) da er der for å indikere modus (konjunktiv, imperativ). Så i språk med konjunktiv, er dette ganske vanlig – fransk Qu'il vienne! «Måtte han komme!», for eksempel. Så for meg ser det ut som om den norske militærbruken har rekruttert at som en alternativ imperativmarkør. Og når man har to alternative markører, utvikler de gjerne en bruksforskjell, så jeg er gjerne med på at dette kan være en ekstra upersonlig imperativ.

Norsk atte tror jeg er noe litt annet. Det er ganske vanlig at subjunksjoner som brukes til å indikere indirekte tale («Jeg har lest boka» vs. «Jeg sa at jeg hadde lest boka»), kan utvikle et mer selvstendig liv og bli uavhengige partikler som man kan bruke til å indikere at det er noe noen har sagt eller noe noen har tenkt til å si. Jeg oppfatter det sånn at atte har kommet ganske langt i denne utviklingen, og nå ofte blir brukt bare for å gjøre samtalepartneren oppmerksom på at man har tenkt å si noe (gjerne litt unnskyldende): «Atte, kan vi grille pølser i dag også?»