Hvor galskap er det å få hund?

[Polyanna]

Jeg syns det er en KJEMPEIDE!

Jeg ville valgt en ganske liten en, og en litt "enkel" en, både fordi det kan hende du blir alene om en del i begynnelsen (til mannen faller pladask ), og fordi de spiser mindre (penger og miljø). Og plass. Og at du og ungene lettere kan håndtere den.

Det er en del arbeid med valp og unghund, men jeg syns ikke det er så uoverkommelig. Selvsagt først når du er noenlunde på beina igjen, men det tar jo tid å fundere og tenke rase og finne oppdretter og alt, så dere har jo ikke valp i MORGEN liksom, uansett.

Typ bichon havaneise? (Største ulempe: Vanskelig å stave. ) Det er gjerne også lettere å få pass til en "liten, søt en", enn en større.

Jeg tror nesten alle som får hund får et anfall av "hva-har-vi-gjort!"-panikk etter et par uker, men for alle jeg kjenner, så går det over.

Jeg kjenner meg ikke igjen at det er dyrt. Forsikring og mat, that's it. Ja, og diverse gøye ting jeg kjøper fordi det er gøy, som kløv, liksom.

Vi har blitt en mye gladere familie pga. hunden. Den er lim og olje, humor og kos.

[Zulu]

Hehe, så herlig motstemme, Polyanna!

Jeg følger tråden din, Input, ikke fordi jeg kan gi noen råd, men fordi jeg lurer på det samme som deg. Jeg har aldri hatt hund, så jeg vet ikke hva det innebærer, men lysten vokser og vokser for hver dag.

Jeg er jo en ansvarlig voksen, da, så jeg leser og tenker og grubler og vurderer, som ansvarlige voksne jo skal. Og når jeg leser om å anskaffe seg hund, så sitter jeg ofte igjen med en følelse av at det er en mye større beslutning enn å få barn. Mer krevende og forpliktende er det også, og du må omtrent prioritere hunden foran alt annet i livet hvis den skal ha et godt liv. Men helt vanlige folk jeg kjenner, med helt vanlige liv og barn og jobb og alt, har jo hund, og både de og hunden virker som de trives. Så da er det litt godt å lese innlegg som Polyannas i blant, som bare ufarliggjør og avmystifiserer det hele litt, for det er ikke så mange av dem.