Med utgangspunkt i eget liv, eller?

[Røverdatter]

Dette tenker jeg veldig mye på, særlig etter at jeg begynte å henge her. Jeg tror det er klin umulig å ikke bruke seg selv som målestokk, man kan både tro og føle at man er vidåpen for alle slags impulser, men jeg tror de fleste vil forsvare seg selv og valgene sine med nebb og klør. Særlig de viktige valgene i livet som er bortimot ireversible. Hvem vil innrømme at de har kastet bort livet sitt eller at de har tatt feil de siste 30 årene? Det er en menneskelig mekanisme. Jeg mener ikke at ingen er åpne om at de har gjort ukloke valg, men jeg tror de fleste vil forsvare seg og sitt.

Jeg er veldig lydhør for kritikk av meningene mine og tar det til meg om noen korrigerer meg på faktafeil. Også har jeg lært at samfunnsspørsmål har mange sider og at jeg ikke alltid har tenkt på alle sidene. Jeg er ikke så redd for å innrømme at jeg tar feil når jeg tydelig står overfor noen med mer peiling enn meg.

Jeg kjenner så mange bra mennesker uten høyere utdannelse at det ikke er naturlig for meg å bruke utdannelse som kriterie eller målestokk. Klart det er fint å studere noen år, men det er ikke avgjørende for verken intellekt eller livskvalitet eller noe annet. Min studenterfaring er at man ikke er det minste spesiell som studerer, man trenger ikke være spesielt smart, klok eller oppegående for å gjennomføre noen år på universitetet. Det er selvsagt en fordel å være det, men ingen forutsetning. Ellers er det fint å være student altså, jeg skulle gjerne gått noen år på skole igjen.