Når er det lov å bli lei seg over en julegave?

[Pebbles]

Det høres flott ut i teorien å ikke skulle bli skuffet over gaver, det er tanken som teller, giveren bestemmer og så videre.

Men om det moralsk opphøyde i å ikke skulle være opptatt av noe såkalt overflatisk som materielle ting shamer barn (eller voksne) til å undertrykke følelser og opplevelser helt, så er det bare kjipt og en skaper ikke rom for helt menneskelige reaksjoner.

Jeg er ikke selv veldig opptatt av ting, men generelt har utveksling av gaver alltid båret med seg mye mer enn gjenstandene i seg selv. Gaver er en måte å vise omtenksomhet og en måte å vise hverandre godhet. Arbeid lagt i å velge en gave mottakeren blir glad for, har betydning for mennesker. Å bli skuffet overven gave trenger ikke å bety bortskjemthet eller utakknemlighet. Gave fra besteforeldre kan til og med være ekstra spesielt, det er det hos oss, barna kan alltid hvile i uforbeholden kjærlighet fra besteforeldrene og de elsker at gaver derfra bærer i seg noe av den kjærligheten. Det kan være et overraskende par med hjemmestrikkede sokker i yndlingsfargene deres under et søndagsbesøk. Eller som til jul i år, små ting etter bestefar som bestemor har funnet og pakket inn til barnebarna. Derfra ble pengegaven halvert i år uten at barna reagerte det minste, for bestemor ble alene i sommer og har mindre å rutte med. Om gavene fra mormor og morfar hadde endret seg i år, derimot, tenker jeg de hadde undret seg veldig og de hadde garantert blitt skuffet. Derfra vet de at de kan ønske seg gaver for til sammen 1500,- og det gleder både mormor og morfar og barna selv at de kan få noe de ellers ikke ville ha fått ellers i året (som et dyrt klesplagg eller klokke) på julaften. Om de hadde fått et par sokker fra mormor og morfar til jul i år hadde de blitt både forvirret, lei seg og skuffet. Helt uten at det hadde hanglet om bortskjemthet eller utakknemlighet.