Trenger litt moralsk støtte før jeg dør

[nokon]

Eg tenker litt sånn alt til si tid. Klart ein 11-åring skal og bør få korrigert adferden sin når hen oppfører seg på ein måte som påverkar omgivelsene negativt. Men det å forvente at ein 11-åring som har gått i vranglås og som er sint, opprørt, ukomfortabel av ulike grunner, skal vere i stand til å endre adferd fordi hen får beskjed om det er urimelig. Det klarer ikkje voksne, ein gong. Eg tenker at å roe ned gjennom trøst og forståelse («Eg ser at du er sint, lei ... etc.») er punkt 1. Så, når alle er rolige og puster med magen igjen, helst er opplagte og uthvilte og mette og alle ytre rammer er på plass, når barnet tenker klart igjen osv. Først går det an å snakke om kva som skjedde i den situasjonen, korleis ein kunne håndtert ting annleis og kva som skal til dor å unngå at situasjonen oppstår igjen.

Dersom eg og mannen krangler om husarbeid, er i alle fall ikkje eg i stand til å reflektere konstruktivt rundt mine eigne reaksjoner, medan eg er sur. Eg er i alle fall ikkje i stand til å lære noko som kan forebygge at den same krangelen gjentek seg rundt neste sving. Og eg er 37, ikkje 11.