Trenger litt moralsk støtte før jeg dør

[Isolde]

Jeg er av den oppfatning at barn gjør så godt de kan ut fra situasjonen de er i. Det hender at ting skjærer seg helt ekstremt, men det er ikke fordi barnet ønsker å være vanskelig og ødelegge for andre. Det handler rett og slett om at de mangler verktøy til å ta de riktige valgene i situasjonen de er i. De gjør så godt de kan. Vår oppgave som foreldre er å hele tiden gi de nye verktøy sånn at neste gang kan situasjonen løses på en mer adekvat måte.

Min erfaring er også at følelser som har vært sterke kan til tider være ekstremt vanskelige å takle. Som om at man har gledet seg ekstremt til ferie, og så har man sett for seg hvordan denne ferien skulle være. Gjerne basert på tidligere erfaringer. Men så var hotellet anderledes, familiesammensettningen var anderledes, det var ikke lett å bli kjent med jevnaldrende osv. Alt raser sammen og man på best mulig måte klarer å takle dette med de emosjonelle kunnskapene man eiere. Men så ender det opp med å bli et salig rot og alt føles bare feil. Det kreves sterk evne til å regulere seg selv, og en god del gode kognitive tanker for å komme ut av en sånn spiral selv.

Og når mamma da er sint på deg selv om hun prøver å skule det så gjør det ikke ting bedre. Kanskje man er skuffet over seg selv som ikke klarer å nyte den kjekke ferien sånn som resten av familien? Kjenner på at man ikke strekker til.

Jeg hadde en feire det året jeg var 11 til Rhodos hvor jeg har fått fortalt at jeg var så sur. Det jeg husker er at jeg var ensom. Og hadde store smerter siden jeg fikk herpes munnsår for første gang. Det var nytt for meg å være i Syden så varmen var tung. Vannet smakte ekkelt og jeg slet med å få i meg veske. Men alt i alt hadde jeg det koselig og opplevde at jeg var heldig som fikk reise. Tror mamma fortsatt i dag husker meg bare som sur det året.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Isolde, her.

Jeg er av den oppfatning at barn gjør så godt de kan ut fra situasjonen de er i. Det hender at ting skjærer seg helt ekstremt, men det er ikke fordi barnet ønsker å være vanskelig og ødelegge for andre. Det handler rett og slett om at de mangler verktøy til å ta de riktige valgene i situasjonen de er i. De gjør så godt de kan. Vår oppgave som foreldre er å hele tiden gi de nye verktøy sånn at neste gang kan situasjonen løses på en mer adekvat måte.

Min erfaring er også at følelser som har vært sterke kan til tider være ekstremt vanskelige å takle. Som om at man har gledet seg ekstremt til ferie, og så har man sett for seg hvordan denne ferien skulle være. Gjerne basert på tidligere erfaringer. Men så var hotellet anderledes, familiesammensettningen var anderledes, det var ikke lett å bli kjent med jevnaldrende osv. Alt raser sammen og man på best mulig måte klarer å takle dette med de emosjonelle kunnskapene man eiere. Men så ender det opp med å bli et salig rot og alt føles bare feil. Det kreves sterk evne til å regulere seg selv, og en god del gode kognitive tanker for å komme ut av en sånn spiral selv.

Og når mamma da er sint på deg selv om hun prøver å skule det så gjør det ikke ting bedre. Kanskje man er skuffet over seg selv som ikke klarer å nyte den kjekke ferien sånn som resten av familien? Kjenner på at man ikke strekker til.

Jeg hadde en feire det året jeg var 11 til Rhodos hvor jeg har fått fortalt at jeg var så sur. Det jeg husker er at jeg var ensom. Og hadde store smerter siden jeg fikk herpes munnsår for første gang. Det var nytt for meg å være i Syden så varmen var tung. Vannet smakte ekkelt og jeg slet med å få i meg veske. Men alt i alt hadde jeg det koselig og opplevde at jeg var heldig som fikk reise. Tror mamma fortsatt i dag husker meg bare som sur det året.

Dette du skriver her kjenner jeg veldig igjen hos min eldste. For det gjelder ikke bare ferier, det gjelder alt som hun har høye forventninger til. Hver jul, bursdagsfeiring, 17.mai og ferie siden hun var helt liten har vært på samme måte. Hun bygger opp masse forventninger, og i stedet for å greie å nyte begivenheten når den kommer, så har hun høye skuldre og er stresset, og redd for at alt ikke skal bli like perfekt som hun hadde håpet. Og det har endt med en meltdown på ett eller annet tidspunkt, i løpet av dagen på julaften eller i bursdagen sin, eller noen dager i løpet av ferien hvor alt har vært "feil". Jeg klarer heller ikke å være tålmodig, og blir frustrert over at hun er sint og sur og tilsynelatende utakknemlig, og det gjør selvsagt ikke situasjonen bedre. Hun fungerer absolutt best i vanlig hverdag. Når høsten kommer, og skolen og hverdagen begynner igjen, så er det som om skuldrene senker seg, det ekte smilet kommer på plass, og hun greier å puste skikkelig igjen.

Nå er hun eldre, og greier å regulere det bedre selv, og er flinkere til å sette ord på følelsene, samtidig som jeg har fått mer erfaring og kjenner henne bedre, og har bedre verktøy for å låse henne opp. Forventningene er ikke lenger like svimlende sommerfulger-høye til f.eks bursdag, jul og 17.mai som da hun var mindre, så der slapper hun litt mer av. Så alt i alt føler jeg at det fungerer bedre nå, men absolutt ikke perfekt, og ferier er fortsatt utfordrende. Jeg er spent på hvordan det går denne gangen.

[vixen]

Opprinnelig lagt inn av Isolde, her.

Jeg er av den oppfatning at barn gjør så godt de kan ut fra situasjonen de er i. Det hender at ting skjærer seg helt ekstremt, men det er ikke fordi barnet ønsker å være vanskelig og ødelegge for andre. Det handler rett og slett om at de mangler verktøy til å ta de riktige valgene i situasjonen de er i. De gjør så godt de kan. Vår oppgave som foreldre er å hele tiden gi de nye verktøy sånn at neste gang kan situasjonen løses på en mer adekvat måte.

Kjenner jeg rett og slett er uenig. Alle barn gjør ikke så godt de kan alltid. Ikke jeg som voksen heller. Noen ganger blir man destruktiv og sur og da er det naturlig at man får reaksjoner fra mennesker rundt seg. Som ikke finner seg i å bli behandlet dårlig bare fordi du er sur. Noen ganger må man ta seg sammen rett og slett.

Jeg hadde en krangel med eldste på 11 her i vår da han rett og slett tok til tårene for at han ikke ville bli med besta på tur. Hun begynner å bli dement og har generelt ikke så god peiling på å finne på ting på deres premisser så hun forventer litt at de skal være entusiastisk for hennes påfunn. Men hun er snill og veldig glad i ungene. Så han fikk beskjed om å ta seg sammen for å gjøre besta glad. Jeg sa at selv om jeg skjønner du ikke har lyst, at det er kjedelig så klarer du å i det minste late som du koser deg den tiden. For hennes skyld. Så suck it up! Man må gi og ta litt i relasjoner. Barn må også lære det.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av vixen, her.

Kjenner jeg rett og slett er uenig. Alle barn gjør ikke så godt de kan alltid. Ikke jeg som voksen heller. Noen ganger blir man destruktiv og sur og da er det naturlig at man får reaksjoner fra mennesker rundt seg. Som ikke finner seg i å bli behandlet dårlig bare fordi du er sur. Noen ganger må man ta seg sammen rett og slett.

Jeg hadde en krangel med eldste på 11 her i vår da han rett og slett tok til tårene for at han ikke ville bli med besta på tur. Hun begynner å bli dement og har generelt ikke så god peiling på å finne på ting på deres premisser så hun forventer litt at de skal være entusiastisk for hennes påfunn. Men hun er snill og veldig glad i ungene. Så han fikk beskjed om å ta seg sammen for å gjøre besta glad. Jeg sa at selv om jeg skjønner du ikke har lyst, at det er kjedelig så klarer du å i det minste late som du koser deg den tiden. For hennes skyld. Så suck it up! Man må gi og ta litt i relasjoner. Barn må også lære det.

Dette. Sagt mye mer diplomatisk enn hva jeg fikk til
Fordi jeg blir sur og slett ikke alltid gjør så godt jeg kan. Av og til gjør jeg det stikk motsatte. Med vilje.

[My]

Opprinnelig lagt inn av vixen, her.

Kjenner jeg rett og slett er uenig. Alle barn gjør ikke så godt de kan alltid. Ikke jeg som voksen heller. Noen ganger blir man destruktiv og sur og da er det naturlig at man får reaksjoner fra mennesker rundt seg. Som ikke finner seg i å bli behandlet dårlig bare fordi du er sur. Noen ganger må man ta seg sammen rett og slett.

Jeg hadde en krangel med eldste på 11 her i vår da han rett og slett tok til tårene for at han ikke ville bli med besta på tur. Hun begynner å bli dement og har generelt ikke så god peiling på å finne på ting på deres premisser så hun forventer litt at de skal være entusiastisk for hennes påfunn. Men hun er snill og veldig glad i ungene. Så han fikk beskjed om å ta seg sammen for å gjøre besta glad. Jeg sa at selv om jeg skjønner du ikke har lyst, at det er kjedelig så klarer du å i det minste late som du koser deg den tiden. For hennes skyld. Så suck it up! Man må gi og ta litt i relasjoner. Barn må også lære det.

Ja, det er jeg enig i. Man kan ikke bare leve ut alle følelsene hele tiden, det er en del av oppdragelsen å lære det. Og alle trenger en vekker av og til, for å komme ut av sin egen boble og se at de ikke er verdens navle, og at deres velbehag ikke er det viktigste i alle situasjoner. Noen ganger må man faktisk gjøre ting man ikke liker, fordi andre har glede av det.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Ja, det er jeg enig i. Man kan ikke bare leve ut alle følelsene hele tiden, det er en del av oppdragelsen å lære det. Og alle trenger en vekker av og til, for å komme ut av sin egen boble og se at de ikke er verdens navle, og at deres velbehag ikke er det viktigste i alle situasjoner. Noen ganger må man faktisk gjøre ting man ikke liker, fordi andre har glede av det.

Ja.
Enkelt og greit.
Hovedgrunnen til at jeg ikke ville sendt hjem barnet, er at det ville signalisert at hun ikke trengte å ta seg sammen, og hun ville nærmest fått belønning for å ha ødelagt ferien for resten av familien.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av vixen, her.

Kjenner jeg rett og slett er uenig. Alle barn gjør ikke så godt de kan alltid. Ikke jeg som voksen heller. Noen ganger blir man destruktiv og sur og da er det naturlig at man får reaksjoner fra mennesker rundt seg. Som ikke finner seg i å bli behandlet dårlig bare fordi du er sur. Noen ganger må man ta seg sammen rett og slett.

Jeg hadde en krangel med eldste på 11 her i vår da han rett og slett tok til tårene for at han ikke ville bli med besta på tur. Hun begynner å bli dement og har generelt ikke så god peiling på å finne på ting på deres premisser så hun forventer litt at de skal være entusiastisk for hennes påfunn. Men hun er snill og veldig glad i ungene. Så han fikk beskjed om å ta seg sammen for å gjøre besta glad. Jeg sa at selv om jeg skjønner du ikke har lyst, at det er kjedelig så klarer du å i det minste late som du koser deg den tiden. For hennes skyld. Så suck it up! Man må gi og ta litt i relasjoner. Barn må også lære det.

Jeg kjenner at jeg er fullstendig enig med deg. De fleste 11-åringer må klare å ta seg sammen. Det er lov til å være sur og gretten en liten stund over ting, men stort sett bør man klare å oppføre seg nogenlunde greit.

Min egen datter er jo av typen som er en solstråle på trening og på skolen. Det er liksom ingen begrensning på hvor mye skryt hun får. Men hun kan være fullstendig uspiselig på hjemmebane. Og vi har nå måttet bli klare på at det faktisk er begrenset hvor mye eder og galle vi som foreldre orker også.

[Isolde]

Men når man har et barnesyn som sier at barn ikke gjør så godt de kan, så sier man indirekte at de ønsker å ødelegge for andre. De ønsker å være sur og ønsker å havne i negative situasjoner. Det er det veldig få barn som ønsker altså. Selvfølgelig bør 11åringer kunne ta seg sammen, og tilpasse seg andre. Men når de ikke klarer i situasjonen å se de løsningene så tyr de til de løsningene de kan som ofte er å være sur å vanskelig. Det er en måte å få viljen sin på, få kontroll på situasjonen. Det kan være de angrer 10 sekunder etterpå og selv ser at ja de kunne klart dette, det hadde ikke vært verdens undergang å ta seg sammen og bare være med på det. Men da er det et annet aspekt inni bilde som er det å miste ansikt. Har man startet noe så må man liksom fullføre det. Ingen god løsning men en løsning for å fikse problemet.

Men jeg kan være enig om å være uenig med flere av dere. Dette er ikke et barnesyn jeg har funnet opp av meg selv men kommer fra psykologen Ross Green sine teorier rundt barn med atferdsvansker. Han jobber mye med barn som er i konflikt med foreldrene.

Min opplevelse som mor og som spesialpedagog er at det bli alltid mye lettere å møte barna når man prøver å finne ut hvorfor de reagerer som de gjør og tenker at de alltid er ute etter å finne en god løsning, men faktisk ofte ikke evner å finne den og da tyr til dårlige løsninger.

Suck it up fungerer ikke for alle. Og det er urettferdig ovenfor 11åringen å tro at den spolerer ferien for familien bevist.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Isolde, her.

Men når man har et barnesyn som sier at barn ikke gjør så godt de kan, så sier man indirekte at de ønsker å ødelegge for andre. De ønsker å være sur og ønsker å havne i negative situasjoner. Det er det veldig få barn som ønsker altså. Selvfølgelig bør 11åringer kunne ta seg sammen, og tilpasse seg andre. Men når de ikke klarer i situasjonen å se de løsningene så tyr de til de løsningene de kan som ofte er å være sur å vanskelig. Det er en måte å få viljen sin på, få kontroll på situasjonen. Det kan være de angrer 10 sekunder etterpå og selv ser at ja de kunne klart dette, det hadde ikke vært verdens undergang å ta seg sammen og bare være med på det. Men da er det et annet aspekt inni bilde som er det å miste ansikt. Har man startet noe så må man liksom fullføre det. Ingen god løsning men en løsning for å fikse problemet.

Men jeg kan være enig om å være uenig med flere av dere. Dette er ikke et barnesyn jeg har funnet opp av meg selv men kommer fra psykologen Ross Green sine teorier rundt barn med atferdsvansker. Han jobber mye med barn som er i konflikt med foreldrene.

Min opplevelse som mor og som spesialpedagog er at det bli alltid mye lettere å møte barna når man prøver å finne ut hvorfor de reagerer som de gjør og tenker at de alltid er ute etter å finne en god løsning, men faktisk ofte ikke evner å finne den og da tyr til dårlige løsninger.

Suck it up fungerer ikke for alle. Og det er urettferdig ovenfor 11åringen å tro at den spolerer ferien for familien bevist.

At man forstår hvorfor de reagerer som de gjør er ikke det samme som å godta at de gjør det. Ja, det er en grunn til at de blir sure og ødelegger for andre, og det er ikke nødvendigvis det de ønsker, men løsningen de velger er like fullt uakseptabel, og det å fungere i samspill med andre, og ikke la negative følelser gå ut over folk rundt seg, det er også noe som må læres.

Det er fagfolk sin oppgave å forstå, og hjelpe med å håndtere vanskelige følelser på sikt, når man ikke greier det selv. Men det er foreldrenes oppgave å oppdra, å sette regler og grenser for hva som er greit og ikke av handlinger, uansett hvilke følelser som ligger bak. Er man låst i en situasjon i et øyeblikk holder det ikke å bruke metoder som på lang sikt skal gi barn verktøy til å håndtere vanskelige følelser. Det må man selvsagt gjøre i tillegg, men i den aktuelle situasjonen bør man også kunne signalisere at grensen er nådd, at oppførselen ikke er grei, og at hensynet til folk rundt, og at flest mulig skal ha det bra, er det som blir prioritert.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av vixen, her.

Kjenner jeg rett og slett er uenig. Alle barn gjør ikke så godt de kan alltid. Ikke jeg som voksen heller. Noen ganger blir man destruktiv og sur og da er det naturlig at man får reaksjoner fra mennesker rundt seg. Som ikke finner seg i å bli behandlet dårlig bare fordi du er sur. Noen ganger må man ta seg sammen rett og slett.

Jeg hadde en krangel med eldste på 11 her i vår da han rett og slett tok til tårene for at han ikke ville bli med besta på tur. Hun begynner å bli dement og har generelt ikke så god peiling på å finne på ting på deres premisser så hun forventer litt at de skal være entusiastisk for hennes påfunn. Men hun er snill og veldig glad i ungene. Så han fikk beskjed om å ta seg sammen for å gjøre besta glad. Jeg sa at selv om jeg skjønner du ikke har lyst, at det er kjedelig så klarer du å i det minste late som du koser deg den tiden. For hennes skyld. Så suck it up! Man må gi og ta litt i relasjoner. Barn må også lære det.

Enig!! Barn må lære at verden ikke spinner rundt deres akse og at alt man gjør gjennom livet ikke nødvendigvis er gøy. Jeg har en sønn som av og til sliter med å gjøre ting han ikke får glede av selv, og han får virkelig ikke lov til å ødelegge for andre av den grunn. Det er fullt mulig å formilde «ja, jeg forstår at du kjeder deg/ikke liker dette, men du skal likevel klare å oppføre deg, så du ikke ødelegger gleden for alle de som faktisk gjør det». Det er viktig å kunne glede andre.

Man skal forstå unger, men ikke forstå dem i hel. Og det er fullt mulig å forstå at de har en dårlig dag, formidle at man forstå det, men likevel kunne forvente at de oppfører seg (når det er snakk om større barn og ikke smårollinger).

Jeg har dårlige dager, jeg også. Da ber jeg om unnskydning og låser meg inn på rommet om jeg ikke klarer å fake godt humør.

[007]

Opprinnelig lagt inn av vixen, her.

Kjenner jeg rett og slett er uenig. Alle barn gjør ikke så godt de kan alltid. Ikke jeg som voksen heller. Noen ganger blir man destruktiv og sur og da er det naturlig at man får reaksjoner fra mennesker rundt seg. Som ikke finner seg i å bli behandlet dårlig bare fordi du er sur. Noen ganger må man ta seg sammen rett og slett.

Helt enig!
Jeg ødela en ferie for foreldrene mine da jeg var 12. Jeg var et surt helvete som var negativ til alt og som saboterte alle forslag - alt med vilje. Jeg var sur fordi vi «bare» besøkte familie, sur for at søstrene mine fikk være hjemme, sur for at det var for varmt, for kaldt, for kjedelig, fordi alle var teite og fordi jeg egentlig ville på ferie til syden, enda jeg visste at det var umulig mtp økonomien.
Så i stedet for å ta meg sammen, slik to fornuftige tanter ba meg om, så gikk jeg altså med vilje inn for å gjøre livet surt for de rundt meg. Noe jeg absolutt klarte. Jeg manglet verken fornuft, forståelse eller verktøy til å løse situasjonen, jeg valgte oppførselen min kun for å gjøre livet kjipt for de rundt meg.

[banana]

Opprinnelig lagt inn av Isolde, her.

Jeg er av den oppfatning at barn gjør så godt de kan ut fra situasjonen de er i. Det hender at ting skjærer seg helt ekstremt, men det er ikke fordi barnet ønsker å være vanskelig og ødelegge for andre. Det handler rett og slett om at de mangler verktøy til å ta de riktige valgene i situasjonen de er i. De gjør så godt de kan. Vår oppgave som foreldre er å hele tiden gi de nye verktøy sånn at neste gang kan situasjonen løses på en mer adekvat måte.

Min erfaring er også at følelser som har vært sterke kan til tider være ekstremt vanskelige å takle. Som om at man har gledet seg ekstremt til ferie, og så har man sett for seg hvordan denne ferien skulle være. Gjerne basert på tidligere erfaringer. Men så var hotellet anderledes, familiesammensettningen var anderledes, det var ikke lett å bli kjent med jevnaldrende osv. Alt raser sammen og man på best mulig måte klarer å takle dette med de emosjonelle kunnskapene man eiere. Men så ender det opp med å bli et salig rot og alt føles bare feil. Det kreves sterk evne til å regulere seg selv, og en god del gode kognitive tanker for å komme ut av en sånn spiral selv.

Og når mamma da er sint på deg selv om hun prøver å skule det så gjør det ikke ting bedre. Kanskje man er skuffet over seg selv som ikke klarer å nyte den kjekke ferien sånn som resten av familien? Kjenner på at man ikke strekker til.

Jeg hadde en feire det året jeg var 11 til Rhodos hvor jeg har fått fortalt at jeg var så sur. Det jeg husker er at jeg var ensom. Og hadde store smerter siden jeg fikk herpes munnsår for første gang. Det var nytt for meg å være i Syden så varmen var tung. Vannet smakte ekkelt og jeg slet med å få i meg veske. Men alt i alt hadde jeg det koselig og opplevde at jeg var heldig som fikk reise. Tror mamma fortsatt i dag husker meg bare som sur det året.

Dette trengte jeg å lese! Utrolig godt å bli minnet på at det er flere sider av en sak når vi synes snart-13-åringen bare er håpløs.