Bort med barn med downs syndrom (VG)

[Heiko]

Vi var midt oppe i problematikken da i skulle ha Tilde. Under første ordinære ultralyd fant jordmor ut at lårbenet til fosteret var for kort i forhold til resten av kroppen. Det ble et himla styr. Vi var til flere etterkontroller over en 2 måneders periode hvor alle lemmer ble målt igjen og igjen. Jordmor og leger gav oss humbugg svar, og latet som om det var vanlig vekstavvik og svangerskapsforgiftning de var engstelig for. Den siste legen vi var hos fortalte til slutt hva de var bekymret for (noe jeg skjønte på første UL), da var jeg rasende på alle de idiotiske svarene vi hadde fått underveis. Ja ,ja, nok om det (kjenner jeg blir eitrende sinna når jeg tenker på det).

Jeg har i en del år jobbet med utviklingshemmede så jeg viste en del om hvilke utfordringer vi ville få med et barn med downs. Det verste var egentlig at jeg møtte meg selv døra. Jeg hadde alltid sagt at jeg ”ALDRI kom til å ta abort om jeg ble gravid med et barn med downs” (og lignende diagnoser), ”at alle barn har livets rett” og at ”et utvelgelses samfunn er noe jeg ikke ville være en del av”.

Så kom kamelen. Plutselig gjaldt det muliges meg på ordentlig. Det var noen tøffe uker, mye gråt, elendighet og krisemaksimering fra min side. Jeg kom underveis frem til at abort ikke var aktuelt, men jeg hadde mange og tunge runder med meg selv. Jeg ble nærmest lettet for hver dag som gikk og grensen for å få tatt vanlig abort var overskredet.

Tanken på hva et søsken med downs ville gjøre med oppveksten for Hedda var hele veien tilstede og vanskelig å forholde seg til.

Kjenner jeg blir litt nummen når jeg tenker på dette igjen. Det var en tøff ”nesten-opplevelse” av det verst tenkelige. Allikevel var det aller,aller verste å konfrontere seg selv med tidligere bastante utsagn. Jeg tror jeg kom ut som mer ydmyk etter de ukene der.