"Den mentale belastningen" - gjelder dette i Norge?

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Det er de aller, aller fleste foreldre tydelige på. Det var min forelder også. Men når de ligger på akuttmottaket med brudd i lårbeinet, har vondt og er redd, da vil de gjerne at de nære blir kontaktet. Og kommer til sykehuset med en bag med klær, toalettsaker og briller.
Og så trenger de kanskje hjelp til å flytte fra eneboligen til en eldrebolig, fordi de ikke klarer vedlikeholdet lenger. Eller trappene. Og huset må selges, med megler, rydding og visning. Og senere pakking, kasting, kjøring. De vil ikke være til byrde, men de trenger jo hjelp. Og hvem skal hjelpe?

Når de først har havnet på sykehjem er behovet for praktisk hjelp mindre, men den mentale belastningen er der likevel. Og det er ofte mange tøffe år mellom frisk og førlig til sykehjemspasient.

Jeg sier jo ikke at jeg ikke skal hjelpe dem, for det skal jeg selvfølgelig. Men den dagen de ikke klarer å bo hjemme så er de så dårlig at de må på pleiehjem, de bor slik at de ikke trenger å flytte til noen eldrebolig. Og før det vil det jo være mulig å få hjemmehjelp bl.a. Min mor har en venninne som fikk slag for et par år siden, og hun får mye hjelp fra hjemmesykepleien og har noen som vasker for seg. Hun er ikke umyndiggjort, men får den hjelpen hun trenger sånn at hun kan fortsette å bo hjemme. Ingen av hennes barn bor her så da må det jo bli sånn.