"Den mentale belastningen" - gjelder dette i Norge?

[Appelsin]

Ingen som ville si noe etter meg nei?

Jeg kan jo supplere med at jeg føler jeg er kommet til bunnen av verktøyskrinet.
Det har ikke hjulpet å snakke, tilsynelatende konstruktivt, det har ikke hjulpet å bli rimelig invalidisert først av hyperemesis, siden av alvorlig depresjon. Det har heller ikke hjulpet at han hadde stadig større fødselspermisjon, siste gang også med to måneder ulønnet permisjon. Det virker fullstendig innebygd å ta minst mulig ansvar på hjemmefronten. Selv når det har vært rimelig fritt fram,
i tilfelle jeg nå var kontrollerende og hersesyk.

[Vianne Rocher]

Appelsin:

Jeg er som sagt den ansvarlige for «alt» i vårt hus, og hovedgrunnen er jo jobben mannen min har. Den er altoppslukende og spiser av fritid og hverdag på en helt annen måte enn min. Jeg har for lenge siden gått med på at han skal få velge den jobben og ha en slik karriere, selv om det er klart at belastningen som den er i dag hadde jeg vel ikke forutsett, men det er sånn det må være for oss.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Vianne Rocher, her.

Appelsin:

Jeg er som sagt den ansvarlige for «alt» i vårt hus, og hovedgrunnen er jo jobben mannen min har. Den er altoppslukende og spiser av fritid og hverdag på en helt annen måte enn min. Jeg har for lenge siden gått med på at han skal få velge den jobben og ha en slik karriere, selv om det er klart at belastningen som den er i dag hadde jeg vel ikke forutsett, men det er sånn det må være for oss.

Jojo men jeg har jo samme jobb som mannen din og jeg gjør jo nesten halvparten hjemme, og for ofte så gjør jeg halvparten.

Jeg sier jo til mannen min at jeg strever fordi mine mannlige kolleger har jo svært ofte koner som godtar at de «bare må slippe». Det er pinadø alltid kvinnene det går ut over, uansett om man er den med heftig jobb eller den som ikke har det.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

Ingen som ville si noe etter meg nei?

Jeg kan jo supplere med at jeg føler jeg er kommet til bunnen av verktøyskrinet.
Det har ikke hjulpet å snakke, tilsynelatende konstruktivt, det har ikke hjulpet å bli rimelig invalidisert først av hyperemesis, siden av alvorlig depresjon. Det har heller ikke hjulpet at han hadde stadig større fødselspermisjon, siste gang også med to måneder ulønnet permisjon. Det virker fullstendig innebygd å ta minst mulig ansvar på hjemmefronten. Selv når det har vært rimelig fritt fram,
i tilfelle jeg nå var kontrollerende og hersesyk.

Han har vel alltid vært sånn? For dere er vel kanskje en løsning å få inn tiltak som sparer deg, som vaskehjelp etc?

[Appelsin]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Han har vel alltid vært sånn? For dere er vel kanskje en løsning å få inn tiltak som sparer deg, som vaskehjelp etc?

Vi har hatt vaskehjelp lenge. Kunne tilføyd flere ting fra verktøykassen også. Jeg er som sagt ferdig med å være kreativ (ikke at hyperemesis og depresjon var bevisst kreativitet), så alternativene er å godta det, eller å slutte med "å dele".