"Den mentale belastningen" - gjelder dette i Norge?

[Fakse]

Morgenbladet har fått oversatt denne franske tegneserien, og spør om det samme gjelder i Norge, eller om vi er kommet lengre? Hvordan er det hos oss damene på FP? Gjelder den hos deg - og gjelder den hos de rundt deg, i den grad det er noen du har tilstrekkelig innsikt i livene til for å kunne uttale deg?

[Maverick]

Den gjelder hos meg, (i tillegg til at jeg tar det meste av det daglige husarbeidet), og hos veldig mange rundt meg. Men jeg kjenner heldigvis også mange menn som tar sin del av den mentale belastningen.

(Og nei, det er ikke noe martyrsk over det, før pipinga om det setter i gang, det er bare slik verden er akkurat nå.)

[Myria]

Den gjelder hos oss og de aller fleste andre vi kjenner. Vi deler på det faktiske arbeidet, men det er jeg som planlegger og har oversikt og kontroll.

[emm]

Mannen min tar del i alt som må gjøres hjemme. Problemet her er hva vi anser for ryddig. Han tåler godt litt rot, jeg gjør ikke det. Det gjenspeiler veldig hvordan det er hjemme hos våre respektive foreldre også, så slike ting er vel ofte noe vi bærer med oss.
MEN, jeg har mange venninner som dessverre har det ganske likt som i tegneserien.

[Toffskij]

Vi deler på både mental belastning og fysisk arbeid. Heldigvis. Men jeg vet jo at det er annerledes hos mange.

[Gaia]

Dette er handler vel om "det tredje skiftet" og om mor som har ansvar for å drifte familien, selv om far er med å utfører.

Vi er relativt likestilt hjemme. Dvs. at mannen nok vil påstå at han gjør mer enn halvparten av husarbeidet, hvilket i realiteten betyr at vi gjør omtrent like mye. Jeg blander meg ikke inn i hans greier, som er alt som har med klesvask å gjøre, samt at han tar ansvar for å støvsuge hvis det er behov for det. Jeg har ansvar for mat og matlaging (med unntak av matbokser - der deler vi ansvaret), alt av innkjøp og oversikt over hva som trengs av klær og utstyr. Jeg har også hovedansvar for å holde oversikt over familieøkonomien, og er den som legger inn regninger i nettbanken og sørger for at vi får mest mulig inn som e-faktura eller avtalegiro. Ellers har jeg oversikt over familielogistikken, mens vi deler på utføringen.

Mannen er også flink til å overflaterydde, men dybderyddingen er det jeg som tar meg av. Han lager bunker, jeg sørger for at de forsvinner. Selv om jeg nok overflaterydder mye mindre enn ham.

Jeg tror det som skiller meg fra en del andre damer er at når jeg oppfatter noe som mannens ansvar, så forventer jeg at han ber meg om hjelp hvis det er behov for det. Ellers regner jeg med at han gjør det meste. Jeg rydder jevnlig bort klær, og kan finne på å sette på og henge opp en maskin i ny og ne, men jeg tenker at klær ikke er noe jeg skal tenke på. Det samme gjelder støvsuging. Han klager innimellom på at jeg må bli spurt for å hjelpe til med klær og støvsuging. Da minner jeg ham på at han må bli spurt for å gjøre noe innenfor de områdene som er mitt ansvar. Og så er han nok veldig stolt av hvor mye han gjør hjemme og hvor huslig han er, fordi det ikke er så vanlig med menn som gjør så mye som ham.

Det som er fint med en slik arbeidsdeling er at barna ser at det å holde orden hjemme handler ikke om kjønn. Og eldste (som er gutt) er også mye flinkere til å gjøre en innsats hjemme, uten å bli spurt, enn det yngste er.

[My]

Jeg tror det er ganske jevnt fordelt hos oss, men på ulike områder. Vi gjør begge omtrent like mye i huset, uten at noen av oss må få beskjed, og har omtrent samme terskel når det gjelder rot. Men mannen gjør minst like mye som meg. Når det gjelder mental belastning av å holde kontroll på alt som er nødvendig så har jeg oversikt over det som gjelder ungene, behov for klær og utstyr, aktiviteter (med unntak av fotballen til guttungen, der mannen er trener), lekser og skole, foreldresamtaler, lege- tannlege- optikeravtaler etc, mens mannen har mer oversikt over det nødvendige i og rundt huset, som når noe må handles, skiftes, ryddes (altså grov- eller dybderydding) eller vedlikeholdes, i tillegg til alt som gjelder fotball for guttungen.

Størst er vel skjevfordelingen rundt ferier, feiringer og høytider, som jul, 17.mai, bursdager, sommerferien o.l., der jeg tar så og si alt av planlegging og organisering, og mannen ikke aner hvilken ende han skulle begynt i, og når det gjelder større arbeid på huset, der det er nødvendig med anbud, kontakt med håndtverkere, naboer, evt ekstra opplåning, byggesaksbehandling og generell oppfølging, der mannen tar så og si alt, og jeg ikke vet hvilken ende jeg skulle begynt i.

Men denne skjevheten er periodevis og midlertidig, og summa summarum tror jeg det blir ganske likt, og mengden frustrasjoner forbundet med dette er ganske minimal.

[Neket]

Tja. Det gjelder jo hos meg også, men jeg ser ikke på det som noen belastning. Hvis noe glipper, ja - så glipper det da. Sånn er livet. Man dør ikke av å ha glemt gymtøy eller komme en halvtime forsent på trening. Eller av et håndkle som ligger på gulvet.

Nå er min mann ukependler - så det er jo ikke så rart det er jeg som har best oversikt.

[Erica]

Jeg mener selv at jeg er ganske flink til å ikke sette meg i denne "tar ansvar for alt" posisjonen, og ser at hjemme hos oss er både arbeid og ansvar mer likestilt enn i veldig mange andre hjem. Men fortsatt er det slik at når det kommer til planlegging rundt jul for eksempel så faller det meste på meg. jeg har forsøkt å forklare mannen det som denne fine tegneserien viser, men han skjønner det ikke, for han gjør jo halvparten som han sier selv.

[Bluen]

Det er i svært stor grad sånn hjemme hos oss - enda jeg har en mann som er oppdratt av ekte 68-ere som var svært politisk bevisste da barna bodde hjemme.

[Blå]

Jeg kjenner meg helt klart igjen i dette. Både mannen og jeg er oppdratt veldig tradisjonelt og selv om vi begge har kommet oss veldig på de 25 årene vi har bodd sammen så henger det mye igjen.

Han gjør husarbeid, og oppfatter absolutt det som en del av sitt ansvar. Men han gjør veldig lite av planlegging, har aldri hatt oversikt over hva jentene har og trenger og tar lite ansvar for det sosiale. At jeg gjør så mye mer av den mentale planleggingen hos oss er delvis fordi det er ting jeg liker å gjøre og delvis fordi det er blitt slik og vi klarer ikke å snu det.

Men ja, jeg synes at det er anstrengende at det alltid er mitt ansvar at ting blir gjort, at vi har middagsgjester av og til, at vi reiser på ferie, at jentene får klær og utstyr de trenger og at mannen må fortelles at lillesøster trenger treningsbukser og at når de først har en ukes ferie når bare de to er hjemme så kan de kanskje gjøre noe med det. For å bruke et eksempel.

[mkj]

Det er ikke sånn hos oss, heller motsatt.

[Ru]

Det er til dels slik her hjemme, ja.
Jeg tror det handler vel så mye om at mannen vet at jeg har kontroll på mye og derfor ikke trenger å tenke selv.
Han synes selv han er veldig flink siden han lager mesteparten av maten. Jeg synes jo kanskje at selv om det er verdt en god del, så hjelper det ikke så mye når det ikke gjøres så mye annet - uten at jeg må be om det.

[Darth]

Det er jeg som husker for alle i familien, det kjenner jeg meg veldig godt igjen i. Ellers så kan jeg nok like gjerne være den som sier "si fra hvis du trenger hjelp" som den som gjør det. (Og helt ærlig, ofte når jeg sier "si fra hvis du trenger hjelp", så vil jeg egentlig ikke gjøre noe. Hvis jeg vil gjøre noe, eller hjelpe til, så gjør jeg bare det, i stedet for å sette meg til å vente på å bli spurt.)

[Frk_Fryd]

Det gjelder for oss også. Det vil si, han tar den mentale belastningen rundt type vedlikehold av hus og bil, men jeg vil påstå at den generelle logistikken rundt en familie er vesentlig større.
Dette blir spesielt tydelig rundt ferier og høytider, samt når det er ting rundt ungene som er "utenfor det normale", sykdom og oppfølging etc.

[Bluen]

Jeg blir sur hvis mannen min spør om jeg trenger hjelp. Vel, det har strengt tatt bare skjedd én gang - da jeg påpekte at vi pleide å dele på henting, bringing og handling/matlaging, mens det nå har glidd over i at jeg gjør alt dette. "Si fra hvis du trenger hjelp" tolker jeg som at alt dette i utgangspunktet er mitt ansvar, mens at han edelt tilbyr å bistå meg litt utenfor sitt mandat.

[Bokormen]

Da ungene var små delte vi mye mer likt på det meste enn vi gjør nå. Han jobber nok en 10 timer mer enn meg i uka, begynner senere og jobber ofte sent og i helga. Ergo faller det meste av både morgenen og ettermiddagskabalen på meg slik det er for tiden. Heldigvis er ungene store, det kjedeligste er de dagene hvor det går i ett fra 6.30 til 21 eller enda senere. Bare denne uka her har det vært tre treninger og to foreldremøter som har begynt før mannen er ferdig på jobb, det går ikke på vilje, men ugunstig arbeidstid.

Han kan dog godt ha middag ferdig til vi kommer hjem fra kjørekaoset, det går ikke på det, men ja, jeg kan bli lei av å måtte ha overordnet ansvar for klesvask, handling, bursdagsgaver, møter, kjøring og atter kjøring. Helt uten at jeg vil si mannen er en slabbedask. (Og ja, jeg vet at det går an å bytte jobb - jeg tenker jo at det er noe en bør vurdere om den tar for stor plass i livet egentlig.)

[Pelen]

Gjelder ikke hos oss. Min mann har nesten mer kontroll på ting som skal gjøres og tar mer intitativ enn hva jeg gjør til å gjøre ting hjemme. Jeg har dog mer kontroll på avtaler som gjelder Herremannen. Han gjør nok på grensen mer ting hjemme også. Vi har fordelt hovedansvaret på en del ting og det fungerer bra.

En årsak til dette hos oss er at han var alenepappa i 5 år før jeg traff ham.

[Molly]

Den mentale belastningen har vært min i alle år. Det er jeg som har ansvar for at logistikken fungerer, at barna har hatt nok klær i riktige størrelser til riktig tid, at passende gaver er innkjøpt til barnebursdager, det er jeg som er kontaktpunket for foreldrene til barnas venner, lærere etc.
Nå når barna har blitt store så synes jeg belastningen er mindre. Det handler nok ikke så mye om at mannen tar mer ansvar, heller at barna tar ansvar selv.

Mannen min er veldig flink til å ta unna forefallende husarbeid. Det er han som støvsuger og tørker støv, og det er han som blir frustrert over rotete kjøkkenbenk og rydder den. Men det er i hovedsak overfladisk rengjøring, så grundig vask og støvtørking under/bak ting må jeg ta.
Og han har 100% ansvar for bil, sykler og annet sportsutstyr, der er jeg fullstendig ubrukelig.

[Timar]

Akkurat sånn!!

Og mannen påstår hardnakket at han gjør mer enn halvparten av husarbeidet. Som betyr at han har gjort noe av den lille delen av totalen han faktisk har sett.