350 barn venter på et fosterhjem i Norge akkurat nå

[shute]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Shute: 33%!

Hvorfor er det sånn? Lønn? Ledelse? Rammebetingelser? Det må jo også bli en skrekkelig ond sirkel, der det arbeidsforholdene forringes kraftig av den høye turnoveren.

Ja, det er ganske vilt. En kombinasjon av alt du nevner der, antar jeg. Lønnen er for dårlig, kompetansen er for lav - naturlig nok, når de fleste har treårig utdanning (som man ærlig talt kan slentre seg gjennom) og turnoveren er så høy at mange aldri rekker å opparbeide seg praksiserfaring i særlig grad. Rammebetingelsene er temmelig begredelige: Det finnes ikke nok til tid å gjøre en faglig forsvarlig jobb. Det finnes ikke nok tid til å ivareta egen sikkerhet. Det finnes ikke ressurser til å få veiledning og debriefing for å ivareta egen psykisk helse.

Det er absolutt en ond sirkel. Og desto bedre man gjør jobben sin, desto mer arbeid lager man for seg selv. Vi som blir værende mer enn to år er nok stort sett masochistisk anlagte adrenalinjunkier som bare ikke forstår hva vi ellers skulle drevet med etter først å ha vennet oss til livet i krigssonen.

Et greit utgangspunkt ville være femårig utdanning hvor ca to år utgjorde praksis - det siste året noe a la turnusleger; lønn opp på samme nivå som psykologer; autorisasjon; bemanningsnorm osv... Alle barn under offentlig omsorg burde ha bistandsadvokat til å ivareta deres juridiske rettigheter (hvilket er en fallitterklæring i seg selv, men likevel), bl.a at lovpålagt antall oppfølgingsbesøk og tilsyn i fosterhjem/institusjon ble gjennomført.

Dette til tross: De er så fine unger, alle disse små og ikke så små og små bare inni, og jeg blir stadig forbauset over hvor godt det går med mange av dem selv om bakgrunnen tilsier at man bør bli mektig imponert om de kravler seg gjennom grunnskolen. Den avgjørende faktoren, i min erfaring, er at de kommer til et hjem hvor fosterforeldrene liker dem. De behøver ikke være eksepsjonelle omsorgspersoner eller fantastisk tålmodige eller ha et overskudd av en annen verden eller noe. Bare klare å se ungen for den den er, og finne noe de liker. Hos mange av barna er det veldig, veldig enkelt, hos andre en del vanskeligere. Flertallet av de jeg jobber med hvor det er slik at de ikke kan bo hjemme, er unger jeg får lyst å putte i veska og ta med hjem. Så er det noen hvor det sitter en del lengre inne, men til dags dato ingen jeg ikke har kunnet like.

[Mei]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Ja, det er ganske vilt. En kombinasjon av alt du nevner der, antar jeg. Lønnen er for dårlig, kompetansen er for lav - naturlig nok, når de fleste har treårig utdanning (som man ærlig talt kan slentre seg gjennom) og turnoveren er så høy at mange aldri rekker å opparbeide seg praksiserfaring i særlig grad. Rammebetingelsene er temmelig begredelige: Det finnes ikke nok til tid å gjøre en faglig forsvarlig jobb. Det finnes ikke nok tid til å ivareta egen sikkerhet. Det finnes ikke ressurser til å få veiledning og debriefing for å ivareta egen psykisk helse.

Det er absolutt en ond sirkel. Og desto bedre man gjør jobben sin, desto mer arbeid lager man for seg selv. Vi som blir værende mer enn to år er nok stort sett masochistisk anlagte adrenalinjunkier som bare ikke forstår hva vi ellers skulle drevet med etter først å ha vennet oss til livet i krigssonen.
.

Godt beskrevet. Signerer hvert eneste ord.

[Albertine]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Den avgjørende faktoren, i min erfaring, er at de kommer til et hjem hvor fosterforeldrene liker dem. De behøver ikke være eksepsjonelle omsorgspersoner eller fantastisk tålmodige eller ha et overskudd av en annen verden eller noe. Bare klare å se ungen for den den er, og finne noe de liker. Hos mange av barna er det veldig, veldig enkelt, hos andre en del vanskeligere. Flertallet av de jeg jobber med hvor det er slik at de ikke kan bo hjemme, er unger jeg får lyst å putte i veska og ta med hjem. Så er det noen hvor det sitter en del lengre inne, men til dags dato ingen jeg ikke har kunnet like.

Å ja... Akkurat sånn tenker jeg om elevene mine. ALLE har noe godt og verdifullt i seg, man må bare være villig til å lete helt til man finner det. For alle barn fortjener å bli sett for den de er.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Dette til tross: De er så fine unger, alle disse små og ikke så små og små bare inni, og jeg blir stadig forbauset over hvor godt det går med mange av dem selv om bakgrunnen tilsier at man bør bli mektig imponert om de kravler seg gjennom grunnskolen. Den avgjørende faktoren, i min erfaring, er at de kommer til et hjem hvor fosterforeldrene liker dem. De behøver ikke være eksepsjonelle omsorgspersoner eller fantastisk tålmodige eller ha et overskudd av en annen verden eller noe. Bare klare å se ungen for den den er, og finne noe de liker. Hos mange av barna er det veldig, veldig enkelt, hos andre en del vanskeligere. Flertallet av de jeg jobber med hvor det er slik at de ikke kan bo hjemme, er unger jeg får lyst å putte i veska og ta med hjem. Så er det noen hvor det sitter en del lengre inne, men til dags dato ingen jeg ikke har kunnet like.