Arv og miljø - Vigdis Hjort

[Wix]

Opprinnelig lagt inn av Timar, her.

Er det mulig å framprovosere falske minner i psykoterapi? Hvor vanlig er det i så fall?

Falske minner er veldig vanlige. Vi har dem alle sammen.

https://www.nrk.no/dokumentar/xl/den...sen-1.13512390

Men jeg tror ikke et er spesielt vanlig at terapeuter fremprovoserer falske minner med vilje. Likevel skjer det garantert oftere enn vi liker å tro. En ting er disse rettsakene, hvor man er avhengig av korrekte vitneutsagn, som optimalt sett blir verifisert med annen informasjon. Selv der kan det sitte langt inne å erkjenne at man har manipulert med hukommelse uten å vite om det. Men etterhvert har man heldigvis funnet ut at det er for mye som ikke stemmer med annen informasjon. På den måten har man jo etterhvert funnet ut at det har skjedd en del feil, feks:

Betania Malvik: http://forskning.no/etikk/2008/02/al...-falske-minner
Kevin-saken: https://tv.nrk.no/serie/saken-kevin/...ng-1/episode-1
Thomas Quick: https://www.aftenposten.no/norge/i/z...s-Quick-er-dod
Gode og dårlige avhørsteknikker: https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/M...217/14-03-2017

Men denne prosessen skjer jo ikke når noen går i terapi. Terapeuten har ingen mulighet til å vite om pasienten snakker "sant" i ordets rette betydning. Vanligvis er det heller ikke så viktig for behandlingen, for det er minnene (om de nå er reellle eller falske) som skaper problemer som for eksempel symptomer på posttraumatisk stress (PTSD). Terapeuter bør derfor uansett bare gå ut fra at pasienten snakker sant, og behandle deretter. Så det er ganske vanskelig å finne ut hvor vanlig det er at det skjer i terapi.

[Timar]

Opprinnelig lagt inn av Wix, her.

Falske minner er veldig vanlige. Vi har dem alle sammen.

https://www.nrk.no/dokumentar/xl/den...sen-1.13512390

Men jeg tror ikke et er spesielt vanlig at terapeuter fremprovoserer falske minner med vilje. Likevel skjer det garantert oftere enn vi liker å tro. En ting er disse rettsakene, hvor man er avhengig av korrekte vitneutsagn, som optimalt sett blir verifisert med annen informasjon. Selv der kan det sitte langt inne å erkjenne at man har manipulert med hukommelse uten å vite om det. Men etterhvert har man heldigvis funnet ut at det er for mye som ikke stemmer med annen informasjon. På den måten har man jo etterhvert funnet ut at det har skjedd en del feil, feks:

Betania Malvik: http://forskning.no/etikk/2008/02/al...-falske-minner
Kevin-saken: https://tv.nrk.no/serie/saken-kevin/...ng-1/episode-1
Thomas Quick: https://www.aftenposten.no/norge/i/z...s-Quick-er-dod
Gode og dårlige avhørsteknikker: https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/M...217/14-03-2017
..

Tusen takk for linker! Jeg skal få sett de dokumentarene snart.

[nokon]

Det Vigdis har sagt, etter månadar med nøling, er:

Sitat:

- Nja...det er klart som romanforfatter mener jeg romaner målbærer en sannhet. Men å bruke juridiske begreper, å faktasjekke en roman, det blir helt feil. Skulle man skrive noe virkelig, ville seks bind bli altfor lite. Det er umulig. En roman er en konstruksjon. Som kan inneholde en sannhet, sa Vigdis Hjorth.

Eg trudde ho hadde vore meir klar.

Eg er 1/3 inne i Arv og miljø.

Like vanleg som falske minner, er jo det å benekte eller normalisere forhold som er vanskelege i familien. Eg trur det er mange som har lykka auga for fæle ting som skjer som bruker denne falske minner-forklaringa, fordi dei ikkje klarer å forhalde seg til det som dei har lukka auga for tidlegare. Viss ei mor eller ei søster skal ta inn at det å ikkje ha klart å beskytte eit barn frå overgrep er ein del av historia om seg sjølv, er det ei ganske brutal erkjenning.

Eg lurer litt meir på kvaliteten og vurderingskriteria til ein roman som kjem så kjapt, som eit motsvar. Eg trudde nålauget for debutanter var smalare.

[Timar]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Eg lurer litt meir på kvaliteten og vurderingskriteria til ein roman som kjem så kjapt, som eit motsvar. Eg trudde nålauget for debutanter var smalare.

Tror du ikke de har vurdert publisitet og økonomi først og fremst?

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Timar, her.

Tror du ikke de har vurdert publisitet og økonomi først og fremst?

Jo og det irriterer meg grenselaust!

[Timar]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Jo og det irriterer meg grenselaust!

Fullstendig avsporing: Er det riktigere å gi ut bøker av en dyktig forfatter med en historie få vil lese enn en uerfaren forfatter med en historie mange vil lese, altså?

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Timar, her.

Fullstendig avsporing: Er det riktigere å gi ut bøker av en dyktig forfatter med en historie få vil lese enn en uerfaren forfatter med en historie mange vil lese, altså?

Tja ... Det blir den gamle diskusjonen om kor vidt bokbransjen høyrer til børs eller katedral. Generelt blir eg provosert over at bokbransjen prioriterer marknadsmessig og ikkje estetisk, tatt i betraktning at det er ein bransje med ei rekke konkurransefortrinn. Det er fritak frå moms på bøker og bokbransjen har lov å drive med konkurransevridende lovar, som fastprisavtalen (at ingen har lov å selje bøker med meir enn 12,5% rabatt, før 1. mai året etter utgivelse). Dette er fortrinn bokbransjen har som einaste bransje, fordi bøker og lesing blir sett på som ein viktig del av kulturen. Det er stadig fleire bøker som blir vurdert av marknadsavdelingane og ikkje på litterære kvaliteter (endringar i utgivensespolicy er godt dokumentert i ein artikkel sv Cecilie Naper frå 2009, "Fra mangfold til enfold" og i Norsk litteraturkritikks historie). Det er - i mine auge - ugreit at bransjen ikkje forvalter det ansvaret dei har fått. Konkurransefortrinn som momsfritak og fastprisavtale, er fortrinn bokbransjen har fordi det tradisjonelt har vore politisk einigheit om at kulturforvaltninga og bredde i bøker ikkje skal henge på kommersielle hensyn. Dei siste åra har utviklinga mot ein meir kommersiell bokbransje prega utvalet av tilgjengelige bøker. Samtidig betaler vi forbrukarar framleis fastpris på årets bøker. Det synest eg er ugreit.

Når det gjeld debattagendaen, ser eg argumentasjonen. Eg meiner likevel at forlaget har eot redaksjonelt ansvar for å bevare estetiske minstekrav når dei gir ut ein roman. Hadde boka til Helga Hjorth blitt presentert som sakprosa, i form og debatt-bok, hadde eg ikkje hatt dei same estetiske forventningane. Men som roman, i ein bransje fastpris og momsfritak, forventer eg at ein skjønnlitterær redaktør skal vurdere alle aktuelle manus på same estetiske grunnlag. Og her ser det ut som om det er kommersielle vurderingar som ligg til grunn. Med forbehold om at eg ikkje har lese boka ennå.