Alle kjenner en lesbisk akademiker. Ingen kjenner en uføretrygdet kassadame

[shute]

Det er vel mer eller mindre et faktum at mange som jobber med "journalistikk og kommunikasjon og slikt" tilhører cirka samme sosiale lag. Med unntak i bråtevis, selvsagt. Det er dessuten typisk for kronikkforfatteren å få det til å høres ut som hun har oppdaget noe nytt, når hun påpeker en selvsagthet.

For jeg synes det er selvsagt. De/vi er middelklasse, akademisk anlagte, bor urbant, har et reflektert forhold til kultur og religion og slikt, er innbitte antirasister (men omgås oftere den polske renholderen enn vi har middagsgjester fra utenfor "Vesten") osv. Selvfølgelig vil det være likhetstrekk i verdenssynet, og selvfølgelig bør man da ha et reflektert forhold også til det.

Det er en av tingene jeg savner fra egen barndom, sånn på mine barns vegne. Jeg vokste opp på et bittelite sted, slik at man var helt nødt å ha et ganske nært forhold til både akademikerne, de uføre, bøndene og landpostbudet, liksom. Ungene mine vokser opp i Oslo, som er en helt latterlig segregert by. Byen har mangfold i massevis, men det gjør det også veldig lett å bare leke med de like barna.

(Jeg kjenner mange uføre lesbiske akademikere og den eneste kassadama jeg egentlig har hatt noe privat omgang med ble både ufør og foretok en kjønnskorrigerende prosess. Men tre debattsider oppramsing av datapunkter er jo ikke så veldig spennende, egentlig).