Forskjell på bygd og storby (Oslo)

[Candy Darling]

Jeg tror definitivt bygden min har endret seg siden jeg bodde der, den har på et vis kommet mye nærmere Bergen. Reiseveien har gått ned, og dermed har innflytterne kommet. Det endrer hele miljøet, på godt og vondt.

Men det å være i et bestemt miljø i en bygd tror jeg også er veldig annerledes enn bare å bo der.

[Acsa]

Jeg bodde i nesten ti år i sub-suburbia, rett utafor Oslo, men likevel så bygd at jeg aldri klarte å komme meg inn i noe miljø. Og jeg er veldig ekstrovert og sosial. Jeg satt i FAU, var vara til kommunestyret, arrangerte humanistisk konfirmasjon, gikk på kurs i husflidslaget, hadde barn i barnehage og skole og på dans, kampsport og fotball og gikk til og med på homeparty i nabolaget ( ). Etter ti år ga jeg opp og flytta tilbake til Oslo - fordi selv om jeg ikke kjenner noen flere der jeg bor nå så er det ikke et fellesskap jeg står utenfor. Femtenåringen har venner i sub-suburbia som nesten ikke får lov til å være sammen med henne, fordi blått hår og armyboots, visstnok. Jeg lurer på om det har mer å gjøre med manglende skiferdigheter enn det blå håret, da...

[Chanett]

Jeg synes at det er like lett å snakke med ukjente i butikken eller kafeen i småbyen min som på trikken eller andre steder i Oslo (til min tenåringssønns fortvilelse; sånn gjør man bare ikke).

[Blondie]

De gangene jeg har vært i Kragerø har snipete lokalbefolkning vært et vesentlig større irritasjonsmoment enn hytteeierne, som ofte anses som problemet. Ikke skilles det særlig på byfolk heller.

Jeg får neller av små forhold hvor alle vet alt og unngår bevisst drabantbyen der jeg vokste opp. Den butikken hvor personalet kommenterer maten handler jeg ikke på. Egentlig er kolonial.no det aller beste for meg. Det gå fint an å leve anonymt i en by med noen titalls tusen innbyggere også, selv om jeg har vokst opp her.

[Luftslottet]

Jeg syns definitivt at stor tilflytting har hjulpet på hvor lett det er å leve i bygda vår.
Det hadde ikke vært levelig her hvis hele tilfanget av folk på vår alder var det gjøkeredet jeg gikk på skolen med i gamle dager, minus de som hadde vett til ikke å flytte tilbake etter endte studier.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Jeg synes at det er like lett å snakke med ukjente i butikken eller kafeen i småbyen min som på trikken eller andre steder i Oslo (til min tenåringssønns fortvilelse; sånn gjør man bare ikke).

Det gjør man jo om man og er fra Oslo også, forskjellen er vel helst at det er nettopp mange flere ukjente enn kjente.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Luftslottet, her.

Jeg syns definitivt at stor tilflytting har hjulpet på hvor lett det er å leve i bygda vår.
Det hadde ikke vært levelig her hvis hele tilfanget av folk på vår alder var det gjøkeredet jeg gikk på skolen med i gamle dager, minus de som hadde vett til ikke å flytte tilbake etter endte studier.

Der jeg kommer fra er det en nabobygd ikke så langt fra min bygd, der kulturen er helt annerledes. Mer åpen, mer gøyal, ingen aktive bedehus, mer rom for å være utadvendt og kreativ og skrullete.

Min bygd var en småbruksbygd der alle familier bodde på den lille slektsgården der de hadde bodd i generasjoner, eller på hus bygd på en utskilt tomt av slektsgården. Gammel nag, gamle vennskap, gamle historier og rykter, sterkt sosialt press og komformitet og jantelov.

Nabobygda hadde industri, og dermed tilfang av et ganske bredt utvalg av tilflyttere, både med og uten utdanning, og det var rom for entreprenøskap og innovasjon og det poppet opp småbedrifter rundt hjørnestensbedriften. En mye sunnere og hyggeligere kultur. Mange av de jeg kjenner som flyttet tilbake etter utdanning flyttet dit, og trives.

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Der jeg kommer fra er det en nabobygd ikke så langt fra min bygd, der kulturen er helt annerledes. Mer åpen, mer gøyal, ingen aktive bedehus, mer rom for å være utadvendt og kreativ og skrullete.

Min bygd var en småbruksbygd der alle familier bodde på den lille slektsgården der de hadde bodd i generasjoner, eller på hus bygd på en utskilt tomt av slektsgården. Gammel nag, gamle vennskap, gamle historier og rykter, sterkt sosialt press og komformitet og jantelov.

Nabobygda hadde industri, og dermed tilfang av et ganske bredt utvalg av tilflyttere, både med og uten utdanning, og det var rom for entreprenøskap og innovasjon og det poppet opp småbedrifter rundt hjørnestensbedriften. En mye sunnere og hyggeligere kultur. Mange av de jeg kjenner som flyttet tilbake etter utdanning flyttet dit, og trives.

Ikke sant. Kulturtilbudet her er ikke all verden, men vi er så nærme tre-fire byer at det går greit. Men det som gjør det fint å bo her, er at man har alt det som er bra med å bo på landet, som god plass, hus, relativt frislipp på unger, mye natur, lavt tempo, uten det uutholdelig trange mentale miljøet som var her da jeg vokste opp. Da jeg vokste opp, var det å dra til Oslo et dagsprosjekt, og man måtte velge mellom hjemmebrent og rølp, fotball eller pinsebevegelsen, that's it.

Den generasjonen som mener at alt må forbli sånn det en gang var, er i ferd med å gå av med pensjon, og det er godt utvalg av folk "som oss". Det høres fælt ut å si det, men det er godt å ha fått inn litt flere med høyere utdanning og bredere interessefelt enn grøftefylla på nærmeste utested, reality på TV og Syden i ferien.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Acsa, her.

Etter ti år ga jeg opp og flytta tilbake til Oslo - fordi selv om jeg ikke kjenner noen flere der jeg bor nå så er det ikke et fellesskap jeg står utenfor.

Sånn føler jeg det også. Jg flyttet vekk fra hjemstedet da jeg begynte på vgs og sverget på at jeg aldri skulle tilbake. Så fikk jeg barn og tenkte at det kan jo være verdt et forsøk. Jeg prøvde riktignok ikke mer enn 2,5 år, men det var ganske kjipe år likevel. Jeg kvidde meg veldig for å flytte til Oslo, fordi jeg hadde inntrykk av at det var stressende, masete og fælt der. Det er det jeg er vokst opp med, foreldrene mine snakket ofte om hvor synd det var på min onkels barn som vokste opp i Moskva og Oslo.

Nå skal jeg virkelig aldri, aldri, aldri flytte herfra. Den utenfor-følelsen jeg hadde i hjembygda var så kjip. Men samtidig skjønner jeg jo også at jeg som har "mann, barn og hus" nederst på ønskelista og i tillegg har sær musikk-, kunst- og filmsmak, ikke passer inn. Og jeg er usikker på om det egentlig kan gjøres noe med? For selv om de er hyggelige og imøtekommende, kan jo hverken de eller jeg gjøre noe med at vi har null til felles.

[Katta]

Jeg har flyttet fra bygd til stor by til mindre by til mindre by og nå Trondheim. Jeg synes ikke folk er veldig ulike i seg selv, men de oppfører seg litt ulikt grunnet kultur og grad av relasjon. Tempoet i Trøndelag er klart lavere enn i sør uavhengig av størrelse på stedet. Det tror jeg har med kultur å gjøre, jeg kan ikke se noen annen årsak.

Den største forskjellen på stor by vs liten by og tettsted opplever jeg at er forventningen om at man skal ha en relasjon. Enten man har det fra før eller ikke. Og relasjoner blir det jo flere og flere av, det kan være både positivt og negativt. Godt fordi man kjenner og stoler på folk, ikke fullt så greit om man hadde ønsket seg anonymitet. I byen snakker man jo like vennlig med de man faktisk kjenner, men det er ikke like mange av dem og det er ikke samme forventing om at man har en relasjon man ennå ikke har oppdaget. Akkurat det savner jeg nok litt.

[Pasta]

Jeg er oppvokst på bygda og besøker min, og andre, bygd(er) på jevnlig basis.
Bor i by nå.
Min oppfatning er at det finnes alle slags mennesker overalt.
Men så utrolig hyggelig at du får se bygda fra en positiv side.
Mitt hovedargument for å aldri flytte tilbake til bygda er det forferdelige bygdedyret som fortærer alle fra innsiden. For ikke å falle i generaliserings-fellen må jeg selvsagt påpeke at dette ikke gjelder alle bygder og heller ikke alle bygdeboere.

[Syrin]

Eg har prøvd begge deler; kjem frå ei lita vestlandsbygd, har budd i Stavanger og Bergen mange år, og har nå flytta ut til ein mindre stad - dog nær Bergen.

Eg syns først og fremst det er veldig likt i by og bygd. Folk oppfører seg på same måte, reagerer på same måte, er opptatt av det same - i hovedtrekk. Eg er uenig i at det er vanskelegare å bli kjent med nye folk på bygda. Eg syns det var veldig lett å flytte hit. Me datt rett inn i eit nærmiljø, der mange på f.eks foreldremøte, 17. mai-fest eller i dugnadsarbeid var nysgjerrige på kven vi var. Sidan vi tydeligvis hadde flytta for å bli, så gadd folk å engasjere seg i kven vi var. Dei visste jo at dei kom til å treffe på oss igjen. Tilfeldige møter i ein by kan vere meir flyktige.

Men eg har som sagt ikkje inntrykk av at det er nokon særleg forskjell. Butikkansatte og bussjåførar er like sprudlande eller sure enten det er her eller der..

[Syrin]

Opprinnelig lagt inn av Pasta, her.

Mitt hovedargument for å aldri flytte tilbake til bygda er det forferdelige bygdedyret som fortærer alle fra innsiden. For ikke å falle i generaliserings-fellen må jeg selvsagt påpeke at dette ikke gjelder alle bygder og heller ikke alle bygdeboere.

Enig. Bygdedyret lever forresten også på institutter på Universitet.