"Jeg er ikke ute etter noen, jeg er ute etter noe"

[Guava]

Hvor villige er dere som er arbeidsgivere eller arbeidstakere for den saks skyld til å ha unge uføre i tiltak nært på dere på deres arbeidsplass.

Tallene for unge uføre viser at diagnosene som har økt mest for unge uføre er ganske alvorlige psykiatriske diagnoser. En del av disse er rusrelatert. Så er det sikkert noen late slabbedasker også, selv om jeg tror det antallet er veldig mye lavere enn en del her.

Har dere arbeidsplasser som villig tar i mot unge uføre som trenger praksis?

Det er så innmari lett å snakke om late slabbedasker som trenger aktivitet, men hva vil dere gjøre med dette på deres arbeidsplass? Det er ganske mange arbeidsplasser som kan ta i mot mennesker som trenger praksis, men som ikke gjør det.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Hvor villige er dere som er arbeidsgivere eller arbeidstakere for den saks skyld til å ha unge uføre i tiltak nært på dere på deres arbeidsplass.

Tallene for unge uføre viser at diagnosene som har økt mest for unge uføre er ganske alvorlige psykiatriske diagnoser. En del av disse er rusrelatert. Så er det sikkert noen late slabbedasker også, selv om jeg tror det antallet er veldig mye lavere enn en del her.

Har dere arbeidsplasser som villig tar i mot unge uføre som trenger praksis?

Det er så innmari lett å snakke om late slabbedasker som trenger aktivitet, men hva vil dere gjøre med dette på deres arbeidsplass? Det er ganske mange arbeidsplasser som kan ta i mot mennesker som trenger praksis, men som ikke gjør det.

Vel, late slabbedasker er en utfordring uavhengig om de er unge eller gamle, og er UTENFOR eller I arbeidslivet allerede. Jeg er villig til å ansette hvemsomhelst, egentlig, så lenge VILJEN til å bidra og å lære er der. Viljen til å innrette seg etter arbeidsplassens rutiner og vilkår, og viljen til å innse at det å være i jobb innebærer at man av og til må forsake andre ting som kunne vært mer gøy.

Jeg har ansatt folk i fast jobb etter arbeidstrening, og jeg har kuttet opplegg underveis fordi det rett og slett ikke har vært noe å hente. Det er svært, svært personavhengig, og jeg er ikke mer idealistisk enn at jeg bidrar når jeg ser at det blir tatt godt i mot, også er jeg ikke like raus når jeg opplever at mottaker egentlig ikke er med på notene.

Jeg har gitt rom for folk i språkpraksis, arbeidstrening, observasjon og utplassering fra studiesteder som videregående, høyskole og universitet. Jeg har sendt ansatte på arbeidsrettet rehabilitering, kranglet med NAV om ressurser til Raskere Tilbake og andre behandlingsopplegg, og jeg tilrettelegger både for de som skal tilbake i jobb, OG de som skal forebygges for, slik at de kan jobbe så mye som mulig.

Jeg tilpasser turnusplaner (som faktisk er av typen legene IKKE vil ha )
til behandlingsopplegg og folks helsetilstand i løpet av døgnet/uka, tilpasser til partners turnus og eventuelle andre behov (langhelg pga nær familie langt unna osv), og jeg tilpasser for de over 60, samt småbarnsforeldre med behov for å hente/bringe/ha tid sammen med. Jeg har engasjert meg opp mot NAV på vegne av ansatt med terminalt syk partner, og lagt opp løpet slik at hun både kunne jobbe OG være der for mannen sin, og jeg har ringt lege for å få ham til å forstå at det er viktig for folk å måtte være mentalt tilstede i en jobb som hos oss (ingen rom for feil i behandling av medisiner).

Så ja, jeg tror det er rom for at folk kan jobbe litt både her og der. Arbeidet hos oss er spesialisert, og det er ikke ideelt med rusproblemer eller psykiske lidelser, men jeg ser vel for meg at i en annen bransje enn akkurat apotek, burde dette la seg løse ganske greit.

Min erfaring (som etterhvert er ganske omfattende) er at vi i Norge står fritt til å rett og slett ta dårlige helsevalg. Vi står fritt til å ikke trene opp muskler/skjelettplagene, eller gjøre øvelsene fysioterapeuten, fastlegen eller psykologen anbefalte. Vi står fritt til å holde oss selv på det nivået vi er i arbeidslivsloopen, og hvis den enkelte ikke SELV har en indre drive for å komme seg ut av et mønster, er det svært lite noen kan gjøre. Denne indre driven tror jeg ganske sikkert kan sparkes i gang ved at man finner noen økonomiske incentiver. Hvilke og hvordan er jeg ikke sikker på, men jeg tror vi bare må innse at folke er svært, SVÆRT ulikt utstyrt med evne og vilje til å få seg selv ut av dårlige (og til tider komfortable) mønstre som får hverdagen til å gå rundt, tross alt.