EAT-konferansen

[Pelle]

Fin om dere som legger inn linker kunne sagt et par ord om hva linkene omhandler.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Fin om dere som legger inn linker kunne sagt et par ord om hva linkene omhandler.

Vet ikke om det er innafor, men her er teksten.

Sitat:

Gunhild Stordalen er lett å hate. Hun har giftet seg søkkrik, hun er pen, og hun bruker, bevisst eller ubevisst, tårer og følelser og egen sykdom og alle andre våpen hun finner i sitt kjønnsstereotypi-register for å få gjennomslag.
Og hun er lege, og hun har doktorgrad, og i sine offisielle pressemeldinger er hun alltid «Doktor Gunhild A. Stordalen». Så kommer doktor Stordalen der med sine prangende Eat-fester og sitt irriterende øko-/klima-/dyrevern-sammensurium og klarer tydeligvis å sette det hele på dagsorden på en måte de fleste andre bare kan drømme om.
Gunhild Stordalen har tydeligvis tenkt å redde verden. Hvordan våger hun?
Og ikke nok med Gunhild Stordalen, DER ER METTE-MARIT, OGSÅ! Hva er dette, et Se og Hør-oppslag?
Vel, det ER et Se og Hør-oppslag. Se og Hør slo opp Stordalens mat- og helseagenda nokså stort. Store saker i en rekke andre medier har det også vært. Du skal i bunn og grunn være temmelig lite interessert i mat eller kjendiser for å ha klart å unngå å få Gunhild Stordalen trykket ned i halsen de siste dagene.
Dekningen har vært forutsigbar. Først er alt fryd og gammen. Så begynner noen å tenke «er det ikke i overkant mye fryd her, og er jeg ikke egentlig litt skeptisk til gammen?» Journalister ringer gode gamle grinebitere og profesjonelle kverulantkilder som alltid stiller pålitelig opp for å sable ned fenomener som ser ut til å bli litt for populære.
Dekningen får et pingpong-preg. Det er bra, det er ræva, det er bra. Til slutt kommer kommentatorene – journalistenes pretensiøse søskenbarn – omsider på banen. I denne situasjonen sier eller skriver vi helst noe langs linjene «hør nå her, er ikke dette egentlig bra selv om det finnes kritikkverdige sider av det?»
Vi gjør gjerne det når vi innser at vi har gått glipp av en kritisk «her er det altfor mye gammen»-fase. Egentlig er det å bidra til den fasen som står øverst i stillingsbeskrivelsen vår. Men når kritikken allerede har blitt en større sak enn selve saken, må vi bite i det sure eplet og kritisere kritikken.
Men medienavlebeskuelse til side. Hør nå her: Er ikke egentlig Gunhild Stordalens engasjement for sunnere mat, grønnere verdier, bærekraftig matproduksjon og et klimaløft bra? Selv om det finnes kritikkverdige sider?
For å vinne

«Du må utvide 
alliansen. 
Da kan det 
umulig skade med et kjempeoppslag i Se og Hør.»


Selvsagt er engasjementet i sum bra. Verden står overfor genuine problemer knyttet til klima og matproduksjon. Vi har mye å tjene på å spise sunnere og å oppfordre folk rundt oss til å spise sunnere. Da er det positivt med samfunnsaktører som velger å bruke sin sosiale og økonomiske kapital på å vri oppmerksomhet og kalde, harde penger i retning av disse utfordringene. Gunhild Stordalen kunne gjort det lett for seg selv ved å vie livet utelukkende til luksusforbruk. I stedet prøver hun å bruke penger og kjendisstatus til noe bra. Det er en god ting.
Så får det bare være at budskapet ikke er perfekt ennå. Det kan landbruket bidra til.
Ja, noen bønder får apoplektisk anfall bare ved tanken på å skulle ta noe som helst av den økologiske bevegelsens budskap på alvor. Enda flere vil kanskje også stille seg skeptisk til at noen med Stordalens bakgrunn skulle ha noe å lære dem.
Men den overordnede øko-pakken, den aktivister som Gunhild Stordalen ber verden og verdens rikinger om å investere i, handler om et sterkere landbruk. Et landbruk som er bærekraftig. Mer forsiktig med kostnadskrevende og potensielt skadelige sprøytemidler. Og tuftet på en langt tettere dialog mellom bonde og forbruker enn hva som er normen for de mest industrialiserte delene av dagens internasjonale landbruk.
Norsk landbruk er allerede nærmere Stordalens ideallandbruk enn hennes skrekklandbruk. Er det forskjeller? Ville det svidd å bygge om Norge til Stordalens drømmelandbruksland? Selvsagt. Men mange av Stordalens idealer ville det ikke skade norsk landbruk å strekke seg etter. Og der hun tar feil, bør det være mulig å overbevise henne om en kurskorrigering.
Selv den mest kyniske økoskeptiker burde uansett registrere at Stordalen snakker om et landbruk som stat og forbrukere må være villige til å bruke mer penger på. Det burde være et godt utgangspunkt for en videre dialog om veien videre. Ikke et utgangspunkt for utskjelling.
Derfor gjør den bonden en tabbe som avfeier Stordalen og hennes meningsfeller permanent. Det er betraktelig smartere å trykke henne til sitt bryst, som Norsk Landbrukssamvirke gjør når de går inn i et samarbeid med Eat-stiftelsen om matinnovasjon.
Skal du vinne kampen om landbruket, holder det ikke å nå lesere av Nationen og Bondebladet. Det holder ikke engang om du klarer å få med deg Klassekampen, Dagsavisen eller til og med Bergens Tidende. Du må utvide alliansen. Du må smelle til i beste sendetid. Du må rykke i hjerterøttene til folk som ikke tenker på disse tingene til vanlig. Da kan det umulig skade med et kjempeoppslag i Se og Hør.
Det har Gunhild Stordalen forstått. Det gjør henne til en særdeles viktig alliert.