Ingen vits å anmelde voldtekt

[Marla Singer]

Takk, CD!

De siste dagene har jeg fundert over dette litt større temaet om hvorfor noen velger å anmelde frivillig sex som voldtekt fordi de opplever seg krenket i forbindelse med et eller annet ved situasjonen rundt. Det er utrolig interessant, egentlig, men et omfattende tema som jeg ikke på noen som helst måte føler jeg har oversikt over.

Handler det om en endret seksualkultur, slik Sætre og Grytdal tolker det? Kanskje gjør det det:

Opprinnelig lagt inn av Sætre og Grytdal (2011:82)

«Hva som beskrives i anmeldelsenes åpne og direkte språk gir også et inntrykk av at kvinners og menns rolle- og handlingsrepertoar på den seksuelle scenen er blitt mer variert og eksperimentelt i løpet av tiårsperioden politiets undersøkelser gjelder, ikke minst for de unge kvinnene. Dette kan ha sammenheng med at mange i generasjonen av unge voksne i dag har vokst opp med åpen tilgang på internettporno, lett tilgang til prevensjonsmidler og angrepiller, seksualiserte uttrykk i mote, medier og underholdningsindustri.»

Men jeg synes ikke den fortolkningen er tilstrekkelig, fordi det ikke forklarer hvorfor personene som anmelder definerer handlingen som voldtekt. Harriet skriver om håndtering av følelser, og jeg tror sånn umiddelbart at det har mye med saken å gjøre, uten at jeg vet om og eventuelt hvorfor unge menneskers håndtering av følelser har endret seg. Handler dette om at vi har en del unge folk som er ferdig utlærte på det tekniske før de fyller 18, men som er tilsvarende grønne på å forstå egne og andres emosjonelle reaksjoner? Har dette i tilfelle en sammenheng? Candy er jo inne på det; evnen til å oppfatte noe som en kjip erfaring, og være sånn noenlunde komfortabel med det, uten å måtte bortdefinere sin egen rolle i det. I det å definere seg selv som offer for voldtekt ligger det jo en ikke-eksisterende grad av ansvar. (Jeg kjenner at det er litt ubehagelig å skrive om det, fordi det så lett tolkes som å gjelde voldtekt. Men det gjør det selvfølgelig ikke, her snakker vi om handlinger som ikke omfattes av voldtektsbegrepet.)

En av grunnene til at det blir et forvirrende tema er vel at det er ulike årsaker til hvorfor disse krenkelsene blir anmeldt som voldtekt, og at det kanskje ikke går an å diskutere det som en felles kategori. Jeg ser for meg (minst) to kategorier. Først har man kanskje situasjoner hvor man lar utprøvingen gå for langt før man kjenner hvor grensene går, og at man plutselig gjør ting som man føler ydmykende og krenkende. Dernest har man situasjoner hvor man har sex med noen man trodde likte en, for så å oppleve å bli avvist og dermed ydmyket etterpå. Jeg tenker motivasjonen for anmeldelse er ulik i de to situasjonene; i det første scenarioet ser jeg for meg at man faktisk opplever seg voldtatt fordi man etter hvert ønsket å avbryte men ikke klarte å uttrykke det, mens i det andre eksempelet er vi kanskje mer over på at anmeldelsen får en funksjon som gjenopprettelse av ære eller hevn.

Dersom jeg er i nærheten av noe sant i det jeg skriver over så hadde det vært interessant å vite mer om det er en overvekt av den ene eller andre type situasjon i disse uriktige voldtektsanmeldelsene. (Tallene på dette fenomenet generelt (altså saker som ble henlagt fordi det ikke var voldtekt) var forresten 17,2 % av sakene med kjent gjerningsmann i Oslo i 2010 (jfr. 2011-rapporten). For anmeldte «festrelaterte» voldtekter var andelen 22,2 %.) Den første situasjonen kan nok fort befinne seg helt i grenseland av en faktisk voldtekt, og at det av og til kan være vanskelig å skille hva som er hva. Her synes jeg det Harriet skriver om virker relevant, altså forventningene som ligger i seksualkulturen, i kombinasjon med lav selvfølelse og lite klare grenser for en selv hos kvinnene det gjelder. Mennenes rolle i dette er selvfølgelig også interessant.

Den andre type situasjon blir jeg mer overrasket over anmeldes som voldtekt, og jeg er veldig usikker på hva dette kan forklares med. Det er også litt uklart for meg om det siste er et nytt fenomen. Harriet, vil du utdype litt om hva du mener når du skriver at «mange unge voksne i dag er så uvant med å ta ansvar for sine handlinger og valg at de umiddelbart skylder på andre»? Det virker som om du ikke er like overrasket over denne typen anmeldelser som det jeg er. Er det slik at unge i dag er mer ansvarsfraskrivende enn før, totalt sett? Hvorfor det, i tilfelle? Hvordan gjenoppretter man egen ære ved å anmelde, og hvorfor oppfattes rettssystemet som riktig instans for konflikten?