Hva gjør vi?

[Guava]

Teofelia.. Du snakker om å ikke gjøre det vanskeligere for den som allerede sliter.
En seksåring som slår kan også være et barn som sliter.

Hvem tenker du bør kunne utestenge dette barnet fordi dette barnet er som det er? Kun de som blir plaget eller alle?

En sekåring som slår kan også være sterkt plaget av mer verbale medelever, men det er det fysiske reaksjonsmønsteret som blir reagert på.

Jeg tenker ikke at man skal inkludere i alle ekstreme situasjoner, men at man skal prøve andre metoder enn utestengelse først.
Frykt er heller ikke en statisk tilstand, ei heller at et barn slår.

Noen ganger kan barn som ikke er som alle andre og som heller ikke er fysiske bli utestengt. Er det ok?

Jeg er veldig glad for skolens policy og at man forsøker å få til å inkludere. Uten dette tror jeg enkelte elever, også ikke-fysiske elever som har litt spesielle behov lett kunne blitt utestengt.

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Frykt er heller ikke en statisk tilstand, ei heller at et barn slår.

Dette er et viktig poeng. Det at de er 6-åringer betyr ikke at redselen ikke betyr noe, men det kan hjelpe å snakke med barnet om hva han er redd for, hvorfor han tror han blir slått, hjelpe ham å få tilbake mestringsfølelse i situasjonen. Utrygghet og smerte er én ting, men opplevelsen av å bli krenket er ofte det som er verst, og kan kanskje endres på dersom det viser seg at denne gutten ikke slår akkurat ham av noen spesiell grunn?

[Teofelia]

Guava: Mine svar er nok noe preget at at jeg har en åtteåring som i flere år har vært redd for å gå på skolen og som har utviklet sosial angst som følge av langvaring, fysisk mobbing og regelrett banking på skolen, av en medelev som har pekt seg ut henne, samt et par stykker til, som sine private hakkekyllinger, men jeg skal prøve å svare så generelt jeg bare kan.

Jeg syns inkludering er viktig. Som mor til et barn som absolutt har behov for aktiv inkludering, er jeg svært takknemlig for at de fleste på skolen følger inkluderingsprinsippet, og jeg følger det også selv, etter beste evne. Jeg syns likevel at hensynet til et barn som blir mobbet og slått trumfer hensynet til den som trenger aktiv inkludering.

Jeg ville ikke drømme om å utestenge "han som slår" eller "hun som ikke kan oppføre seg", på generelt grunnlag. Tvert i mot syns jeg det er utrolig bra at den gutten som slår datteren min blir invitert i bursdag til de barna som ikke er redd for ham, men i dette huset får han ikke komme innenfor døren. Dette er trygg sone; her skal hun slippe å være redd for at noen skal komme til å slå henne. Her skal hun slippe å måtte se seg over skulderen for å sjekke hvor hun har ham.

Noe av det viktigste jeg kan gjøre for datteren min, er å anerkjenne at hennes angst og ubehag er reelt og vise henne at jeg tar henne på alvor. For eksempel ved å respektere at hun ikke ønsker å feire bursdagen sin sammen med noen som hun er redd for og som har gjort henne så mye vondt. Jeg har ingen problemer med å skjønne at et barn på åtte år som slår andre, er et barn som selv har det vanskelig, men den som blir slått skal få slippe å ta ansvaret for det.