[spinoff] Hvorfor tror du på Gud?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Da tenker jeg på en avklart ateisme og ikke den jeg opplever kjennetegner endel medlemmer i HEF som først og fremst er sinte på kirka og alt den står for og hvor ateismen ser ut til å spille en litt annen rolle. Jeg kunne ha levd veldig fint med det hvis jeg virkelig hadde trodd det var riktig tror jeg.

Jeg er enig, som helt avklart ateist som ikke har noe som helst mot å være i kirken, eller delta i religiøse ritualer (jeg ser jo at mange finner glede i det,mog hey, alt som gjør folk glade er jo bra) så forundres jeg over en del som sier at de er ikke-religiøse humanetikere eller ateister som er skikkelig sinte. Nekter å delta i kirkeritualer om det er i familien og kan ikke synge gamle kristne sangee og sånt i kor. Virkelig pussige greier.

Jeg har skikkelig trua på folk jeg, mennesker er i stand til å gjøre stor godhet mot hverandre, og jeg ser det som det som skiller oss ut fra andre arter. Menneskeheten gjør onde ting også, men mest godt. Verden blir faktisk bedre for hvert år som går. Og jeg ser på det som en del av å være menneske, en egenskap som ligger intrinsisk i oss. Ikke noe som ligger utenfor.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg er enig, som helt avklart ateist som ikke har noe som helst mot å være i kirken, eller delta i religiøse ritualer (jeg ser jo at mange finner glede i det,mog hey, alt som gjør folk glade er jo bra) så forundres jeg over en del som sier at de er ikke-religiøse humanetikere eller ateister som er skikkelig sinte. Nekter å delta i kirkeritualer om det er i familien og kan ikke synge gamle kristne sangee og sånt i kor. Virkelig pussige greier.

Jeg er overhodet ingen sint HEF'er, men jeg har en motvilje og et slags sinne mot kirken fordi jeg på et tidspunkt følte meg veldig lurt. Jeg går i bryllup og synger kristne sanger og sånt, men jeg syns alltid det føles helt feil for meg. Jeg tror det er fordi det gikk så sakte opp for meg at det faktisk var en mulighet for meg, personlig, å ikke tro på Gud. Jeg vokste opp med en barnetro som kom mye innenfra meg selv og fra at jeg deltok på endel kristne fritidsaktiviteter (fordi alle andre gjorde det) der det kristne budskapet ble presentert som sannheten. Hvis jeg spurte noen rundt meg var det bare unnvikende svar selv om jeg ikke vokste opp i et religiøst hjem, så jeg trodde alltid at det var riktig å tro. Helt til jeg var nesten voksen og opplevde at det var helt greit og helt uten konsekvenser å innrømme for seg selv og andre at man ikke trodde på Gud. Da følte jeg meg så dum og så ført bak lyset av at jeg ikke hadde forstått at det kunne være sånn også og at det var helt greit. Og plutselig så ble alt som har med kristendom og kristentro å gjøre så grunnleggende feil og den følelsen av å hykle når man sto i en kirke ble veldig sterk.

Sånn for å belyse litt hvorfor det kan komme fra at man rett og slett fremstår som sint og humørløs.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

...

Jeg forstår heller ikke hvorfor du er sint, sånn likevel? Jeg hadde jo helt motsatt opplevelse. Jeg vokste opp med at det ikke fantes noen Gud, at religion bare var tull og tøys,og kirka til for at vi skulle slippe å ha vielsene utendørs.

Så oppdaget jeg at jeg faktisk trodde på Gud, at det var mulig å ha en nær og personlig gudsrelasjon, og at det ga meg en dimensjon i livet jeg ikke hadde hatt før. Og selv om jeg skulle ønske jeg hadde troen på et tidligere tidspunkt, så er jeg ikke sint på noen eller noe for å ha ledet meg i andre retningen.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg er enig, som helt avklart ateist som ikke har noe som helst mot å være i kirken, eller delta i religiøse ritualer (jeg ser jo at mange finner glede i det,mog hey, alt som gjør folk glade er jo bra) så forundres jeg over en del som sier at de er ikke-religiøse humanetikere eller ateister som er skikkelig sinte. Nekter å delta i kirkeritualer om det er i familien og kan ikke synge gamle kristne sangee og sånt i kor. Virkelig pussige greier.

Jeg har skikkelig trua på folk jeg, mennesker er i stand til å gjøre stor godhet mot hverandre, og jeg ser det som det som skiller oss ut fra andre arter. Menneskeheten gjør onde ting også, men mest godt. Verden blir faktisk bedre for hvert år som går. Og jeg ser på det som en del av å være menneske, en egenskap som ligger intrinsisk i oss. Ikke noe som ligger utenfor.

Jeg oppfatter en del ateister som ganske troende på at de har rett og alle andre feil.På samme måte som religiøse kan være det. Og da blir det for meg like predikerende som religion. For meg (som agnostiker veldig tippende mot ateist) så handler det om å tro vs å ikke tro og noe helt annet enn vitenskap.

Jeg undres over at folk kan tro, men jeg kjenner veldig mange oppegående mennesker som tror, og det ville ikke ramlet meg inn i halvsøvne å tenke at de er mindre reflekterte enn meg.

Jeg har ingen problemer med å sende ungene mine i kirka, og det er overhode ingen krise om de skulle bli troende (selv om jeg håper de holder deg langt unna ekstreme varianter av tro).

Tro er personlig. Noe man gjør eller ikke gjør. Ikke noe man kan velge selv.


Jeg er vokst opp i en kristen familie, dog ikke veldig praktiserende. Jeg har aldri trodd selv, og har hatt mange engasjerte diskusjoner i oppveksten med ei venninne som er pinsevenn. Religion er interessant. Men jeg savner ikke å tro selv..

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Jeg oppfatter en del ateister som ganske troende på at de har rett og alle andre feil.På samme måte som religiøse kan være det. Og da blir det for meg like predikerende som religion. For meg (som agnostiker veldig tippende mot ateist) så handler det om å tro vs å ikke tro og noe helt annet enn vitenskap.

Nettopp. Det er mitt poeng også. Vitskapen er også dynamisk og utviklar seg stadig. Det at noko ikkje er dokumentert (endå) treng ikkje bety at det ikkje fins.