Tør vi bry oss?

[Mrs. S]

Jeg synes det er altfor mange ekstreme tilfeller i begge ender av barnevernsaker.

Ok, de har taushetsplikt. Men det er foreldre som fritar BV for taushetsplikt.

Bildet som tegner seg er av et BV som velger "minste motstands vei" og henlegger saker hvor de har blitt møtt med at foreldrene nekter for at de gjør noe som helst feil. Det er for ressurskrevende å prøve å bevise omsorgsvikt i tilfeller hvor foreldrene står hardt på sitt.

På den andre side har du foreldre som er slitne, søker hjelp, forteller åpent om problemer i hverdagen. Der slipper BV å lete etter ting. Mange foreldre kan bebreide seg selv: "Jeg skulle ikke bruke så mye ferdigmat, det er min skyld at han har konsentrasjonsvansker" "jeg aktiviserer han ikke nok" "jeg føler at jeg ikke strekker til når han (sett inn årsak her)".

Da får man historier i lokalavisen og på NRK Brennpunkt, om barn som er hentet på grunn av lettere grad av omsorgsvikt og hvor større tiltak kunne vært brukt. Side om side med historier om barn som blir seksuelt misbrukt og pint, eller som sulter i hjel i hjemmet.